Koss fryktet fiasko

(12. februar er det 25 år siden OL på Lillehammer. Dette er den andre av fire historier fra da Norge hadde hele verdens øyne rettet mot oss, og til slutt hadde prestert «the best winter olympic games ever»
Les den første: Ikke rart Hilde var misunnelig på blonde Bente
Les den tredje: – Når jeg ser hvordan 21 år gamle jenter kler seg i dag synes jeg det er moro at vi gikk i vadmel, nikkers og pins-hatt. Det var ikke så sexy
Les den fjerde her: Gerhard Heiberg om spektakulær hvalblod-plan: – Det ville ha ødelagt OL totalt).

Det er femten minusgrader i Gol i Hallingdal. Lørdag 5. februar. Johann Olav Koss skal gå sitt siste testløp før OL. Han er sur, grinete og nedfor. Han har en grunn til det. Han har vært skadet i kneet og har et mislykket EM bak seg. Attpåtil i Vikingskipet. Han er antakelig like møkk lei meg og VG-kollega Bjørn Arne Johannessen, der vi presser oss på inne i den knøttlille garderoben etter løpet.

Dette er så langt fra olympisk glamour vi kan komme.  – Ja, han var litt ute av det da, sier «skyggen» hans, Kjell Storelid i dag. Storelid? Han pushet Koss på trening og endte med sølv bak Koss både på 5.000 meter og 10.000 meter. Sett i ettertid: Det er stor forskjell på gull og sølv! Koss får nye spørsmål om sviktende form og høye forventninger.

Tre uker senere: Johann Olav Koss går sin avsluttende 10.000 meter, han setter sin tredje verdensrekord og tar sitt tredje OL-gull i et eneste stort glansbilde av et OL. Jeg skriver om «24 æresrunder» i daværende Arbeiderbladet.  Han er vinneren av Lillehammer-OL og senere på året blir han utpekt som årets største idrettsutøver i amerikanske Sports Illustrated. For amerikanerne forelsket seg i Lillehammer.

«Actually, they call it a kick», kommer det fra CBS-reporteren som lager en reportasje om sparkstøttingen som framkomstmiddel i OL-byen. Dette hadde han ikke sett før.

Det knirker i snøen, ikke en eneste OL-dag er det mildere enn ti minusgrader. Arbeiderbladet har leid sitt eget hus rett ved Storgata, her er nyhets- og kulturjournalister, redaktører og fotografer, men det handler om sport fra A til Å.
Og midt i alfabetet, min hovedoppgave under disse lekene: Følg Koss.

Kaldt: Bjørn Dæhlie tok to gull i de iskalde rennene i Lillehammer-skogene. Foto: Jan Greve/NTB scanpix

Det betyr pendling til Hamar hver dag på bilfrie veier. Alle tilskuere tar buss og tog. Du må ha kjøretillatelse for å bruke E6. Smak på den. Journalister tilhører den privilegerte gruppen. Vi har antakelig helt kritikkløst heist denne begivenheten siden Lillehammer ble tildelt OL i Seoul i september 1988. Jeg var der også. I samarbeid med daværende A-pressen skildret vi første etappe av det elleville eventyret som endte på Lillehammer for 25 år siden.

Det var et glansbilde i is og snø. Mine egne journalistiske dilemmaer hadde jeg jobbet med. Hovedleder for den norske skøytetroppen, Skøyetrener Finn Hodt, gikk rundt og smilte som den gamle bestefaren han vitterlig var. Men hadde noen fortalt historien om at han ble utestengt fra OL i Oslo i 1952 på grunn av nazi-sympatier?

Jeg satte meg ned med ham og måtte få historien. Det var vanskelig for ham. Han tråkket feil. Siden ble han gjenreist og respektert som den dyktige idrettslederen han var. «Han gikk noen skøyteløp han ikke burde gått på 40-tallet, sa Rune Gerhardsen i begravelsen hans for tre år siden. Han døde 9. april.

Tilbake til den gretne Koss. Hvordan klarte han å vende nedturer og tap i EM for noen uker siden til å bli uslåelig under løpene i Vikingskipet. Var legesønnen dopet?

Siden har han lært seg at alle som vinner blir mistenkeliggjort. I fjor snakket jeg med ham på en stor antidopingkonferanse i Oslo. Han fortalte at utøverne var livredde for at det de puttet i seg skulle være manipulert. Han måtte ha full kontroll på drikkeflaskene sine.

Og testløpet på Gol? Han var redd hele OL ville bli en fiasko.

13.30,55. Ny verdensrekord med 13 sekunder. OL var fullført. Inn kom Olympic Aid, som han ga premiebonusen til etter 1.500 meteren til, han grunnla Right To Play. Nå har han trukket seg ut som daglig leder, men sitter i styret og leder noe som heter FairSport (mot korrupsjon innen idrett) ved siden av sin sivile jobb.

Kjell Storelid, mannen som endte med to OL-sølv, endte som statist bak scenens største profil.

Men Storelid ble for fem år siden kåret til århundrets utøver på Stord! Det var da noe.

– Vi ble hentet i helikopter for å rekke kveldsshowet til NRK på Lillehammer. Det var stort for en beskjeden gutt fra Stord, sier han til Dagsavisen nå.

Var det Hamar som hadde OLs største øyeblikk? Byen var ikke påtenkt som arrangør i det første OL-konseptet. I hallen der Storhamar nå spiller ishockey fikk vi tidenes kunstløpdrama. Nancy Kerrigan mot Tonya Harding. Duellen som satte TV-rekord i USA og som siden er filmatisert. Men vinneren ble 16 år gamle Oksana Bayul fra Ukraina. Hvor er hun nå? Etter et dramatisk liv med store alkoholproblemer har hun landet i Las Vegas. Hun er en historie i seg selv.

De grå Lillehammer-jakkene med OL-symboler inspirert av helleristninger var å se overalt. Alle funksjonærer og frivillige bar dem.

Utenfor Hamar ved E6 var det måkt opp en gedigen parkeringsplass. Ingen brukte den, men den måtte bemannes.

Klokka 23.30 den siste kvelden så jeg mannen med fjøslykta stå der alene ved innkjørselen. Gradestokken viste 25 blå.

På hovedpressesenteret på Storhove fikk pressesjef Tor Aune (tidligere NRK) se at logistikken fløt som planlagt. Vi var inne i en teknologisk brytningstid.

Amerikanske CBS hadde satt opp en terminal som tilbød noe som het internett, som kunne testes ut for den som var interessert. Dem var det ikke mange av. Men firmaet Oslonett sørget for resultatformidling på internett, for første gang i OL-historien. Dette selskapet endte siden opp som Scandivanian Online (SOL).

Nyetablerte NetCom hadde utstyrt blant andre Arbeiderbladets og Dagbladets utsendte med helt nye håndholdte mobiltelefoner som skulle revolusjonere vårt samband under lekene. Men de glemte at Telenor hadde alle rettigheter.

Det var aldri tegn til liv i de nye duppedittene. Men det ble det siden...

I skogen: Arbeiderbladets journalist avsluttet OL med å sove ute i skogen før femmila. Foto: Aleksander Nordahl/NTB scanpix

Jeg avsluttet OL med å følge mine svirebrødre ut i skogen og ligge ute foran den avsluttende femmila. Fortsatt 25 minus og det var kanskje et lite under at ingen liv gikk tapt i teltene og blant de som lå under åpen himmel i det rene Lars Monsen-karnevalet. Men heller ikke han hadde vi hørt om da.

Vladimir Smirnovs store revansje. Det hadde tegneren Knut Høihjelle fra Namdalsavisa skjønt, og rigget til et stort seil med Smirnov og flaska navnet hans kobles til ved Sjøsetra ute i Lillehammerskogene.

Da bildet av den dukket opp på TV-skjermen rykket politiet ut. Alkoholreklame var forbudt og plakaten måtte fjernes fra TV-sonen.

Da ilden slukket var Johann Olav Koss tom. Men han fullførte sesongen og ble verdensmester i Gøteborg. Da våren kom, sa det stopp. Han la opp 26 år gammel.

I dag er Johann Olav Koss 50 år. Han bor i Toronto der han jobber med finanser. Han er gift med Jennifer Lee Koss, har barna Aksel, Annabelle og Andreas. Førstnevnte er kalt opp etter Aksel Lund Svindal, som avslutter sin karriere under VM i Åre...

Når Lillehammer feirer sitt 25 års jubileum er Johann Olav Koss en av de selvsagte hedersgjestene. Han hadde Eric Heiden som sitt store forbilde og han innfridde de enorme forventningene som var knyttet til ham.

24 æresrunder. Og verdensrekorder i alle løp. Og hjelp til verdens fattigste. Mer innertier kan man ikke få....