– More tea, madame? White?
Det er ordene vi venter når vi skrider inn i tidligere redaktør og generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvolds hjem. Først og fremst er han kjent som ytringsfrihetens og papiravisenes forkjemper, men hans anglofile legning er ingen hemmelighet. Per Edgar Kokkvold elsker Storbritannia.
– Det begynte med engelske søndagsaviser mens jeg gikk på Eidsvolls landsgymnas, sier han, og skjenker i kaffe, ikke te, i porselenskopper med gullkant og byr på sjokoladekake fra kakefat med stett.
– Jeg forelsket meg i stilen, humoren, elegansen til de britiske skribentene. Det var litt sånn gi faen på halv tolv-stil til det gjaldt, men da reddet de verden. Det appellerte til meg.
Han trives som verdikonservativ sosialdemokrat med anarkistiske trekk, en luring i tweed som kunne vært klippet ut av sosietetssidene i Tatler Magazine. Sier han av og til føler seg som en relikvier.
– Jeg har sans for ting som er varige, og pleier å si at framtida kommer av seg selv, fremskrittet ikke. Det er mye gammelt det er verdt å ta vare på og det finner jeg i England. Det finner jeg også i Italia, men i England kan jeg sitte på kafé, lytte til folks samtaler og lese lokalaviser. Språket er viktig.
I bøkene «Døde hvite menn», «Ladies» og «Rule Britannia» skriver den svenske forfatteren og journalisten Johan Hakelius om den nordiske forelskelsen i anglofil kultur. Han tror mye skyldes britenes åpenhet rundt klasse.
– I Norden snakker vi ikke om klasse, vi er opptatt av at alle skal være like og ha likt. Likevel bedømmer vi hverandre ut fra hvordan folk har det hjemme, hva de jobber med og så videre, altså typisk klassetenkning. Britene derimot er helt åpne omkring sin klassetenkning, og det tror jeg vi finner befriende. Dessuten liker vi den britiske humoren. Britene er minst like autoritetskritiske som andre europeere, men der franskmenn skriver lange, kritiske filosofiske skrifter retter britene søkelyset på det absurde i tilværelsen med en ironisk, rå humor som går rett hjem her i Norden, sier Hakelius på telefon fra Stockholm. Selv har han vært anglofil helt siden «Det suser i sivet» ble lest for ham som lite barn. Som voksen har interessen for britisk kultur og ukultur bare vokst, og det er en interesse han deler med mange nordboere.
– Den nordiske kulturen tillater ikke avvik, og det er lite spillerom for annerledes personligheter. Britene har et helt annet forhold til eksentrikere som det er lett å forelske seg i, og som jeg tror vi beundrer fordi det ufarliggjør annerledeshet og annerledestenkende, sier Hakelius.
Les også: Skremt av mulig brexit
For Per Edgar Kokkvold er det særlig de glitrende britiske pennene som har vært kilden til anglofilien.
– Kjærligheten til Storbritannia har lært meg å sette pris på ting jeg er uenig i, men som har kvalitet. Jeg har tro på å dyrke fram dissens, Ytringsfriheten er jo ikke til for de behagelige, ufarlige meningene, men for dissensen, opprøreren, den annerledestenkende, så jeg leser blant annet Spectator, et velskrevet erkekonservativt britisk tidsskrift.
Da han jobbet i Arbeiderbladet, og var kjent for å kjøre rundt i en elegant Morgan og sin hang til tweed og sigarer, var han ofte i England, opptil fem ganger i året.
– Jeg liker ikke å bli mast på, slik som det ofte er i Syden der det alltid kommer noen bort og vil selge meg noe. Det har jeg aldri opplevd i England. I England er det liksom ingen som bryr seg. Du gan gå gjennom en hotellresepsjon med en hest uten at noen hever et øyebryn. Ikke at jeg har prøvd. Men jeg liker den mentaliteten.
Alle vegger og skråtak i det Kokkvoldske hjem er dekorert med innrammede karikaturtegninger fra britiske tidsskrift som kom ut fra 1869 til 1918. Han begynte å samle i 1975 og gjennom årenes løp er samlingen blitt så enorm at han har begynt å montere på skapdørene på kjøkkenet, og truer med å henge resten i taket. Men der setter kona foten ned. Om han skulle fått reise i tid og treffe en av de illustrerte herrene ville valget falt på Churchill.
– En fascinerende fyr, og skoleeksempelet på å være rett mann, på rett sted til rett tid. Men også Henry Campbell Bannerman var en veldig spesiell fyr, som blant annet skrev: «Im a great believer in bed and keeping constantly horizontal». Han var lat, men ledet den første virkelig store reformregjeringen, som også er den kanskje mest begavede regjeringen landet noen gang har hatt, med en rekke framtredende intellektuelle og folk som senere ble statsministre – Lloyd George, Churchill selv, Herbert Henry Asquith og en rekke andre.
– Herbert Henry Asquith var mer interessert i fugler og ørretfiske enn politikk og hadde aldri vært utenlands før han ble utenriksminister. Men han hadde ansvarsfølelse og et godt skjønn, og kom langt med det. For øvrig forelsket han seg hodestups i en venninne av datteren sin, og midt under første verdenskrig, mens det strømmet inn dokumenter om slagene på Vestfronten, skrev han lidenskapelige kjærlighetsbrev til denne Venetia Stanley, knegger Kokkvold.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Som unionsskeptiker og kritiker er han usikker på utfallet av avstemningen den 23. juni.
– Hvorfor skulle en tidligere stormakt som er vant til å rule verden underkaste seg noen små byråkrater som sitter nede i Brussel og bestemmer hva de skal gjøre? undrer Kokkvold.
– Jeg forstår skepsisen godt, men ville likevel hatt store problemer med å stemme nei. Alle har advart mot utmeldelse, NATO, IMF, OECD, alle store finansorganisasjoner, industriforbundet, arbeidsgivere, bankene, de fleste av de fremste økonomene, hele den åndelige eliten, de religiøse lederne har advart sterkt mot de økonomiske konsekvensene av en brexit. Mye er skremselspropaganda, men det er liten tvil om at en utmelding vil få umiddelbare økonomiske konsekvenser.
Han tror mye av skepsisen skyldes at EU oppfattes som udemokratisk og elitistisk.
– Jeg misliker også elitene, og de som forakter vanlige folk. Og i EU har de skapt seg et paradis for økonomer og diplomater, næringslivsledere og politikere som ikke liker de folkene som har innsatt dem og heller vil flykte bak lukkede dører i Brussel. Men jeg har et dualistisk forhold til nei-siden fordi den gjengen som leder brexitkampanjen, folk som Boris Johnson, i likhet med Donald Trump i USA framstår som talsmenn for småkårsfolk mens de jo egentlig tilhører eliten selv, sier Kokkvold som var i England og dekket folkeavstemningen i 1975.
– Den gangen ble det 67 prosent stemmer til ja-siden, minnes Kokkvold, og legger til at et britisk nei nå ikke må betraktes som et nei til Europa, men et ja til det europeiske mangfoldet.
– «Nå vokser det sammen som hører sammen», sa Willy Brandt da muren falt. I EU vokser det sammen som ennå ikke hører sammen, en unionisme uten en ekte folkelig oppslutning er ingen garanti mot nasjonalisme, men tvert imot en spore til nasjonalisme, en garanti for at de brune elementene man har sett i forbindelse med massakren i Norge og finanskrisen i Europa bare blir sterkere og sterkere.
I mange år var journalist Annette Groth stemmen fra London. Som korrespondent for NRK fikk hun forsterket det hun alt oppdaget som 15-åring – at hun elsket dette rare, klassedelte og tradisjonsbundne landet med sine mange sære skikker.
– Jeg elsker den britiske humoren som er tørr og preget av understatements og ironi. Og London er en levende spennende storby som tiltrekker seg unge, kreative mennesker. Det er nok blitt mindre tepper i trappa, men da jeg flyttet dit 1991 var det ikke bare tepper i trappa, det var tepper helt opp langs kanten på badekaret, humrer Annette Groth.
Kommentar: Før britene skal velge sin plass i verden, står en viktig kamp hjemme (Åsne Gullikstad)
Forelskelsen begynte før hun hadde satt så mye som en fot på britisk jord.
– Det begynte hjemme, med to foreldre som var veldig anglofile. deretter ble det språkskole i Brighton. Journalistikken var det andre som trakk meg inn i det, og så snart jeg fikk anledning til å slå de to interessene sammen var jeg masse på De britiske øyer på reportasjer.
– Hva er det med Storbritannia som fascinerer?
– Det har nok mye med kultur og populærkultur å gjøre. Jeg tilhører Beatlesgenerasjonen, og bare det å gå i Carnaby street, som vi hadde lest så mye om og sett bilder av, var en stor opplevelse. For mange andre starter interessen med fotball. Jeg kjenner mange som har hatt de rareste favorittlag fra de var knøttsmå, noe som selvsagt har med TV og tippekampen å gjøre. I tillegg har vi en felles fortid. Alt som skjedde under krigen, historiene om alle de som dro til England og Shetland var noe jeg fikk inn med morsmelken. Og så er det selvsagt språket som vi nordmenn lærer tidlig på skolen.
Da hun fikk dra på språkskole i Brighton sommeren 1967 var det så stort at det ikke kunne sammenlignes med noe.
– Jeg ble innkvartert hos en kjempekoselig liten familie med små barn, og begynte for alvor å drikke te med melk som jeg har gjort siden, sier Annette Groth.
Idylliske Brighton var eksotisk og spennende, og helt nytt for en 15-åring fra Norge som aldri hadde vært alene i utlandet før. Og det å komme til London var som å komme hjem.
– Jeg følte virkelig at jeg hadde vært der før. Jeg hadde vokst opp med bilder, mine foreldres historier og hadde lest masse om alle stedene vi besøkte – Buckingham Palace, Madame Tussauds, Big Ben, Westminster. Dette var også midt i swinging London-perioden med Mary Quant og Twiggy og full pakke. Et eventyr for en femtenåring, sukker hun.
Mange år senere flyttet hun over som korrespondent for NRK og bodde i Storbritannia i over ti år.
– Jeg dekket krim, fotball, kultur, politikk, you name it. En skikkelig godtepose av en jobb, sier Groth som var forelsket, ikke bare i England, men også i Irland.
– Det som «tiltrakk» meg med Irland i første omgang var konflikten, dette at det foregikk voldelige kamper omtrent rett rundt hjørnet i vår egen bakgård, og at det var få som dekket det. En bekjent, Ola Bauer, hadde vært der fra syttitallet, og han inspirerte meg også til å dra. Så på begynnelsen av åttitallet, mens jeg jobba i radioen, grein jeg meg til noen reiser over dit. Den erfaringen jeg fikk der talte nok til min fordel da jeg fikk korrespondentjobben, for det var et område jeg kunne godt.
I Irland begybnte hun å «synge», det vil si - snakke med belfast-aksent.
– Republikken Irland, med sin sterke katolisisme og enorme fattigdom, sitt forbud mot skilsmisse, og abort – det var store spørsmål som tiltalte meg journalistisk. Og så ble jeg kjent med det irske folket, og da ble jeg enda mer interessert. Det er et morsomt folkeferd, snakk om eksperter på understatements og svart humor!
Hun fikk klengenavnet «the Norwegian lassie with the Belfast accent» av sine kollegaer.
– Nord-irsk har en sang i seg som ikke er ulik det norske så det falt meg lett. Ennå, når jeg snakker med irske venner klarer jeg ikke la være å «synge».
– Hva tenker du om britenes forhold til EU i dag?
– Det er vanskelig å generalisere, men en fortid som imperium – det sklir liksom ikke over av seg selv. De har vært vant til å se på seg selv som verdens navle. De som vil forlate EU bruker spesielt innvandring som argument. Britene har hatt gode sosiale systemer, men jo flere innvandrere som kommer, jo større blir kampen om disse godene. Ta «social housing», i dag er det nærmest umulig for briter på min alder å få seg en rimelig kommunal bolig sentralt i London. Og ikke bare har de sosiale boligordningene forsvunnet, men du har også alle disse russiske oligarkene, saudiarabiske konger og så videre, som er med å presse boligprisene opp ved å kjøpe dyrt. Legg til flyktningkrisen, så har du innvandringsskepsisen i et nøtteskall.
– Kan du se for deg at det blir en brexit?
– Ja, jeg kan det. De siste meningsmålingene viser at det er 45 prosent for å bli, og 43 for å gå ut. Dermed er det vet ikke-gruppen som vil avgjøre. Men jeg lurer veldig på hva som skjer om de stemmer nei. Økonomisk kommer det til å koste, i hvert fall for en periode. På sikt vil de få frihandelsavtaler og slikt, men de vil få store utfordringer fordi de ikke vil ha noen EØS-avtale som vi har. Så hva skal de ha da? Det er spørsmålet.
Les også: Labour-velgere kan avgjøre
«Order! I must ask the honourary gentleman to ... order! Order!!!» Labour-veteran Dennis Skinner (84), upåklagelig antrukket og veltalende, måtte forlate Underhuset da han i en opphetet eiendomsdebatt kom til å kalle David Cameron for dodgy Dave (tvilsomme Dave). Episoden kunne vært hentet rett fra en Monty Python-sketsj, og klippet har gått sin seiersgang på You Tube. Scenene som utspiller seg i det britiske parlamentet er absurd-teater for utenforstående.
– Likevel er britene så enormt stolte over parlamentet og sitt nasjonale demokrati, som tross alt er primærreferansen for vårt parlamentariske system, sier Øivind Bratberg, statsviter og førstelektor ved Universitetet i Oslo.
Han har skrevet flere bøker, både om Storbritannia og britiske statsministre.
Bratberg, som blir elsket så høyt av sine studenter at de gang på gang kårer ham til verden beste lærer, ble vekket som anglofil alt i barndommen. Særlig var det eventyrene om Robin Hood, og Roalds Dahls «Danny og den store fasanjakten» som satte sine spor da han vokste opp i en storfamilie, ikke ulikt den mange husker fra TV-serien «Livet med Larkins».
– Det er mange berøringspunkter mellom britisk og norsk kultur, og vi har en felles historie som strekker seg langt tilbake. Dessuten har britisk popkultur, med TV-serier, litteratur fotball og musikk en nærmest grenseløs appell til nordmenn, som også føler et slektskap med britene i og med at vi skuer over Atlanterhavet snarere enn mot det europeiske kontinentet, og føler oss mindre europeiske enn for eksempel tyskere, dansker og franskmenn.
Bratberg synes det er lett å bli tiltrukket av det eksotiske ved britisk kultur, som på mange måter krasjer med vår sosialdemokratiske idé om liket. I boka «Skyggebilder av Storbritannia» skriver han:
«Storbritannia er som hjemme for mange nordmenn. Eller akkurat så hjemlig at det samtidig gir rom for det eksotiske; av tettpakkede folkemengder, dampende paier, og altfor godt kokte poteter, eiketrær langs svingete landeveier, filttepper og varmtvannskraner, bygninger og monumenter over mennesker som en gang regjerte et imperium».
– Så kjærligheten til Storbritannia ligger også i det fremmede og eksotiske?
– Det tror jeg. Britene har for eksempel en klassetenkning som er helt i strid med den norske egalitarismen, og en lang rekke konvensjonelle oppfatninger om god og riktig oppførsel som er oss fremmed. Likevel er England feriestedet man alltid vender tilbake til, i hvert fall som anglofil, sier Bratberg.
Men først skal altså britene stemme over brexit den 23. juni. Selveste sankthansaften. Da sitter han selv med kone, baby og hageflekk i en av Oslos forsteder, og må følge brexitavstemningen fra norsk jord.
– Hva tror du de kommer til å stemme?
– Jeg er fortsatt usikker, det kan fort bikke både den ene og andre veien, stillingen er så jevn. Britenes skepsis til unionen har vært kjent lenge, de var tross alt ikke med fra begynnelsen slik som noen av de andre medlemslandene. Senere er skepsisen blitt forsterket av eurokrisen, og nå migrasjonen, og jeg tror mye handler om et ønske om å gjenvinne kontrollen i eget land. Men å skulle ta et så viktig valg etter en så kort og hektisk valgkamp er på grensen til demokratisk uansvarlig, og sannsynligheten taler for at de som ikke har bestemt seg kommer til å stemme for å bli i unionen ut fra et trygghetsperspektiv. Det er tross alt enklest å si ja til status quo, sier Bratberg.
Men, når britene har stemt ferdig står sommerferien for døren. Da pakker den anglofile statsviteren kofferten og drar til landet i sitt hjerte sammen med familien. Det skal kjøre på kryss og tvers i Cotswolds. Og vi tipper - spille Oasis på full spiker mens de tar seg fram på svingete veier - «What’s The Story? Morning Glory».
– Det blir herskapshus, puber og landsbyer der vertshusene serverer paier og te. det blir som å kjøre rett inn i en episode av «Downton Abbey!»
Les også: Annette Groth alltid nyhetsjeger: Glad hun fikk sluttpakke
Rettelse fra Per Edgar Kokkvold
Som det heter i pressens Vær Varsom-plakat: «Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig».
Jeg må få rette en opplysning i Dagsavisens glimrende reportasje i lørdagsavisen 11. juni, «Anglomania», om en anglofil svenske og tre anglofile nordmenn, hvorav den ene er undertegnede.
I et lite avsnitt med meg blander avisen to britiske politikere: Herbert Henry Asquith, statsminister fra 1908 til 1916, og Sir Edward Grey, utenriksminister fra 1906 til 1916.
Det er riktig at Asquith skrev lidenskapelige kjærlighetsbrev til sin datters venninne under regjeringsmøtene - samtidig som han leste telegrammer fra tragediene på slagmarken. Men det er ikke riktig at han var mer interessert i fugl og fisk enn i politikk. Asquith var et politisk menneske. Fugletitteren og fluefiskeren var utenriksministeren, Sir Edward Grey, som skrev flere bøker om emnet, blant annet «Fly Fishing», som anmelderne for øvrig fant for intellektuell for fiskerne og for «fishy» for de intellektuelle.
Jeg snakket under intervjuet altfor fort om altfor mange, og bebreider derfor på ingen måte Dagsavisen og den fabelaktige Sissel Hoffengh for forvekslingen. Det er altså ingen grunn til at avisen skal beklage.
Når det likevel er så viktig for meg å få rettet, er det fordi jeg vet at jeg kommer til å få flere belærende henvendelser fra bedrevitere som vet mindre enn meg om både Asquith og Grey. Det er irriterende.
People who think they know everything infuriate those of us who do.