Han ble funnet på en jernbanestasjon som toåring. Plassert på et barnehjem. Han fikk et nytt navn. Suh Jung-soo. En ny fødselsdato. 15. november 1980. Fremmede hender gir nødvendig omsorg.

I 1983 lander et fly på Fornebu. I flyet sitter en liten gutt og tviholder på en fersken. Han er et av 269 barn som blir adoptert fra Sør-Korea til Norge det året.

Tre år gammel får han igjen ny identitet.

Nytt navn.

Et sjeldent, norrønt navn.

Brynjulf. Et navn som er spart til odelsgutten.

Han skal vokse opp blant sauer og fjorder og stupbratte fjell.

Han skal bli odelsgutt på Tjønn gård.

Men det ble ikke helt sånn.

Forfatter Brynjulf Jung Tjønn åpner døra inn til rekkehuset i Ullevål Hageby. Her er det skrivestue i kjelleren. Barnetegninger i trappegangen. Pen kone, fire barn. Han har gitt ut 13 bøker, det er romaner og diktsamlinger og priser og ryddig på kjøkkenet og alt på stell.

Lyst og rent og pent.

Det mørke bærer Brynjulf Jung Tjønn inni seg.

– Alt jeg har av mine tre første leveår er to bilder fra barnehjemmet. Det er i bøkene mine jeg går inn i det tomrommet der. Alle bøkene mine er mørke. Jeg vet ikke hvordan jeg snakker om følelser. Derfor skriver jeg om dem.

---

Brynjulf Jung Tjønn (43)

• Forfatter, lyriker, journalist og forlagsredaktør.
• Født i Sør-Korea, der han ble funnet på en jernbanestasjon som toåring.
• Adoptert til Norge og den lille bygda Feios i Sogn i 1983.
• Bosatt i Oslo. Gift med Helle Tjønn Lindland. Sammen har de fire barn på 15, 13, 9 og 5 år.
• Romandebuterte i 2002 med «Eg kom for å elske».
• I 2013 fikk han Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok med «Så vakker du er».
• I 2021 ble romanen «Kvar dag skal vi vere så modige» nominert til P2-lytternes romanpris på NRK.
• For «Kvit, norsk mann» fikk han både Ungdommens kritikerpris og Kritikerprisen.
• I 2022 og 2023 var Brynjulf Jung Tjønn Husdramatikar ved Dramatikkens Hus.
• «Kvit, norsk mann» settes opp som teater til høsten. Forestillingen produseres av Vega Scene og Den Nationale Scene i Bergen.

Kilde: Wikipedia og Store norske leksikon.

---

Les også: Dette er Storbritannias nye statsminister (+)

Diktsamlingen «Kvit, norsk mann» ble årets mest solgte diktsamling, vant Kritikerprisen og Nynorsk litteraturpris, og er fortellingen om en norsk oppvekst i ei vestlandsbygd. Om de utallige møtene med norsk hverdagsrasisme. Om å føle seg hundre prosent norsk. Men å se ut som en koreansk gutt med svart stritt hår, brede lepper og smale øyne. Det er fortellingen om å skulle bli odelsgutt, men å være allergisk mot alt som hører en gård til. Dyr, gress og melk. Det er fortellingen om å bli bedt om å åpne øynene så mye du klarer av skolefotografen. Om å bli snakket engelsk til. Om å bli spurt om du trives i Norge. Om å bli spurt om hvor du egentlig kommer fra. Om å bli tatt for å være en annen, en som også har asiatisk utseende. Hele tiden.

– Med fare for å være nok en idiot, jeg tror vi har møttes før, at du var hjemme hos meg og kjøpte noe barneutstyr da døtrene mine var små, for kanskje 15 år siden?

– Det kan godt hende, jeg husker at kona mi sendte meg rundt for å plukke opp ting fra Finn stadig vekk.

– Døtrene mine er halvt vietnamesiske. Faren deres er blitt tatt for å være Christian Strand, for eksempel. Og Christian Strand fortalte meg i et intervju at han stadig vekk blir tatt for å være Fredrik Solvang.

– Ja, jeg har også hatt en følelsen av at noen har tatt meg for å være Fredrik Solvang. Jeg har plutselig skjønt underveis i en samtale at de tror de snakker med en som er mye mer kjent enn meg. Hehehe.

– Ja, kan man le av det?

– Ja, nå kan jeg nok le litt av det, men det kommer an på settingen. Innenfor litteraturen er vi tre koreansk-adopterte mannlige forfattere. Det er Thomas Marco Blatt og Audun Mortensen og meg. Det hender titt og ofte at jeg har blitt blanda med dem.

Brynjulf Jung Tjønn trekker litt på ordene på den avslepne sognedialekten.

– Nå så tar jeg meg ikke nær av det. Men tidligere har jeg blitt litt oppgitt, ja.

– I «Kvit, norsk mann» skriver du at du blir tatt for å være avisbud i Ullevål Hageby? Skjedde det virkelig?

– Ja.

– Og at du har blitt forvekslet med noen vietnamesiske naboer?

– Ja, det er ofte jeg opplever at folk kommer bort til meg og tror de har møtt meg før.

– Hva skjer hvis du sier ifra at de tar feil?

– Folk blir jo litt flaue. Men det er ikke alltid jeg sier fra. Jeg har en viss forståelse for det, hvis man ikke kjenner folk så godt, at man bare har sett hverandre i en flyktig sammenheng.

Brynjulf Jung Tjønn serverer svart kaffe. Vi har satt oss ved spisebordet, det er seks stoler, han sier han ikke har fast plass. Forfatteren er firebarnsfar, vi må innom det senere.

– Men innenfor forfattermiljøet er det unødvendig at vi blir forvekslet. Vi tre forfatterne ligner ikke engang. Men det jeg synes er aller sårest, er at folk ikke tror jeg er mannen til kona mi.

– Hvordan da?

– Hvis det er en asiatisk kvinne i rommet, så antar de at det er kona mi. Eller en annen kvinne, som også er mørk i huden. Jeg har litt dårlig selvtillit på det der. At folk synes det ser rart ut, at vi er sammen. Jeg har problemer med å holde hender når vi er utendørs for eksempel. Jeg føler ofte blikk.

– For det er jo ganske få nordmenn med asiatisk utseende som er sammen med hvite kvinner. Synes jeg i hvert fall, i min generasjon. Det er mer vanlig motsatt.

– Ja. Det er den del fordommer?

– Ja, fordommene mot norske kvinner med asiatisk bakgrunn er nok mange klar over. Synne Sun Løes (forfatter med bakgrunn fra Sør-Korea. Journ.anm.) forteller om hvordan hun blir tatt for å være au pair for sine egne barn for eksempel. Men færre er klar over fordommene mot asiatiske menn.

Les også: Arbeids- og sosialkomiteen: Instruerer regjeringen om fortgang i erstatning til oljearbeidere

– Hva er de?

– At vi er mindre maskuline. Nerdete og rare og driver med kampsport. Disse stereotypiene har gjort at jeg har følt meg mindre verdt enn hvite menn. Mindreverdig.

En amerikaner skrev i «The Guardian» at han alltid hadde fått høre av kvinner at «han så bra ut til å være asiat». Og at han alltid hadde hatt behov for å være mest mulig amerikansk, derfor var han sammen med amerikanske kvinner.

Brynjulf Jung Tjønn ser på meg.

– Og sånn er det for meg også. Det har vært viktig for meg å være sammen med en hvit norsk kvinne. Det er skamfullt å si høyt. Men det er sant. For å bli godtatt, å være en del av majoriteten, å være mest mulig norsk. For jeg har fått en del blikk og kommentarer. Spesielt da jeg var yngre. Og det var ubehagelig.

Det var en isolert oppvekst i den bitte lille vestlandsbygda Feios, der elva, som deler bygda i to, renner ut i Sognefjorden. Norges lengste og dypeste fjord. Her er 250 innbyggere. Her er knappe tjue elever på barneskolen. Ja, på hele skolen. Her er to stykker i klassen. Brynjulf og nabogutten. Her er en mor og en far som er sauebønder og sper på gardsinntekten med å kjøre skolebussen. Her er en farmor i underetasjen som hekler hvite duker og sengetepper og ser på TV. Her er storslått natur og en blå perm i bokhylla inne på fars kontor med papirer fra et barnehjem i Sør-Korea. Han er ikke så interessert i den permen. Her er ingen søsken. Her finnes en stor slekt, men her er ingen som ser ut som han. Og her er en gravstein på Feios kyrkjegard med navnet hans på. Brynjulf Tjønn. Død 1972. Kun fire små bokstaver skiller.

I «Kvit, norsk mann» skriver han:

eg og farfar/heiter nesten akkurat det same/Brynjulf tjønn/Brynjulf jung tjønn/men den vesle forskjellen er mellomnavnet/fire små bokstaver som skaper ei heil verd mellom oss

– Når skjønte du at du var annerledes?

– Jeg har alltid visst at jeg var adoptert. Men jeg husker veldig godt at jeg sto foran speilet og var opptatt av hvordan jeg så ut. At jeg ble så veldig klar over at jeg så annerledes ut. Og at jeg ønsket at jeg var hvit.

– For jeg snakket veldig bred sognedialekt, sånn som alle de andre, jeg lekte som de andre, jeg så bare hvite barn rundt meg. Så da tenkte jeg at jeg også så sånn ut. Jeg ser hvit ut. Men da jeg var på ferie, jeg var kanskje 6–7 år gammel, så jeg en annen gutt som var adoptert fra Sør-Korea. Da slo det meg: Ser jeg så annerledes ut? Er det sånn andre ser på meg? Er jeg så mørk i huden? Har jeg så svart hår? Det ble så tydelig.

– Snakket du med foreldrene dine om det?

– Nei. Jeg snakket ikke med noen om det.

– Hvordan var det å vokse opp i Feios?

– Det var trygt, men litt kjedelig. Spesielt når man kom over i ungdomsskolen. Det var isolert. Det var én TV-kanal, og lite impulser utenfra. Jeg hadde heldigvis fotballen.

– Men det var vel ikke nok unger til å danne et fotballag?

– Nei, fotballen var i Vik, en halvtime unna. Jeg trente med dem to ganger i uka, spilte kamper og turneringer.

– Nærmeste nabo?

– 200 meter unna. Odd-Helge, som jeg gikk i klasse med, bodde der. Vi konkurrerte på ski, han var alltid bedre enn meg.

– Når skjønte du at du kunne skrive?

– Jeg hadde en opplevelse på ungdomsskolen som ga meg frysninger i kroppen.

Noe skjedde den dagen, på midten av 90-tallet, da læreren skulle lære elevene om andre verdenskrig, og satte på en kassettspiller med en innspilling av Arnulf Øverlands «Du må ikke sove».

Den dagen skjønte han at litteratur kan skape følelser.

Les også: De som er overrasket over at noe sånt kan skje i Norge, er stort sett heterofile (+)

De andre løp ut i friminuttet, mens Brynjulf blir sittende igjen i klasserommet. Han har fysiske reaksjoner i kroppen. Han går hjem og prøver å skrive som Arnulf Øverland.

– Jeg var veldig inspirert.

Han satt på rommet sitt i andre etasje i det grønnmalte huset på gården og skrev. Faren kjøpte skrivemaskin til guttungen, det var uvanlig på den tida.

– Tenkte du da at du kunne bli forfatter?

– Nei. Jeg tror ikke jeg visste at det gikk an. Vi hadde ingen bøker hjemme, og skolebiblioteket var bare et lite rom der ingen jobbet.

– Dessuten tenkte jeg ikke at jeg kunne bli noe viktig. Det var ingen som så ut som meg på TV.

Ungdomstida glir sakte forbi som de hvite cruiseskipene på Sognefjorden. Han holder seg unna fester, han starter på kristent gymnas i Balestrand. Han deltar på et skrivekurs i Jølster, faren har sett en notis i Sogn Avis og melder han på. Han får svært positive tilbakemeldinger fra skrivelæreren. Han mister kontakten med fotballgutta som tar videregående i Sogndal. Han tar siviltjenesten, får seg sommerjobb som journalist i Sogn Avis, flytter til Bergen, får publisert sine første dikt. Han blir månedens poet i Dagbladet. Han begynner å skrive på debutboka.

I 2002 ga han ut romanen «Eg kom for å elske».

Han flytter til Oslo.

Han har Mao-piercing gjennom underleppa og lange dreads. Arret skimtes fremdeles i sollyset på kjøkkenet her i hagebyen, over tjue år etter.

Kona hans svinger forbi, forteller at sønnen har kommet opp i spansk muntlig, og Brynjulf viser en videosnutt av yngstesønnen på mobilen.

De har fire barn. Olav, Ingeborg, Marie og Sigurd. Han og kona Helle møttes da de gikk journalistutdanningen i Oslo.

– Jeg har alltid ønsket meg familie og barn.

– Fire barn, det er ganske mye?

– Ja. Og det er ikke fordi jeg er så opptatt av barn. Jeg kunne aldri jobbet med barn, for eksempel. Hehe.

Han ler litt forsiktig.

– Det handler om noe helt annet. Det handler om trygghet, forutsigbarhet og identitet.

Les også: – Du får ikke en krone ut av meg, men du skal i hvert fall få kjørt deg litt

Da den første sønnen hans ble født i 2008 opplevde Brynjulf Jung Tjønn for første gang i livet å ha noen som lignet på han selv.

Og etter at han fikk barn har han tatt inn over seg hvor mye de første leveårene har å si for et barn.

– De tre første leveårene er kanskje de viktigste. Da utvikler hjernen seg. Du må ha stabile omsorgspersoner. For hvis barn føler seg utrygge, bruker de alle kreftene på å overleve.

– Og alt jeg har fra de første tre leveårene mine, er to bilder fra barnehjemmet, der det ser ut som jeg ikke har det så bra. Og så kommer jeg til et helt nytt land med helt nye mennesker.

– Jeg tror man har tenkt for lite på det. Hvor krevende det kan være for barn å bli revet bort fra barnehjem, fosterforeldre. Det er så mange tilknytningspersoner man mister. Men jeg må ha hatt en viss omsorg. For jeg har jo klart meg ganske bra.

– Redselen for å bli forlatt må vel sitte i?

– Jeg husker det veldig i forhold til foreldrene mine. Det var et stort problem. Det var voldsomme scener da mamma skulle dra på jobb etter at hun hadde vært hjemme med meg i permisjon.

Tjønn skrev om det i boka «Kinamann», som kom ut i 2011. Hvordan han klamret seg til mor, holdt rundt beina hennes, nektet å slippe taket.

– Hovedpersonen i boka heter Gjermund Brekke, men den er selvbiografisk?

– Ja. Men da jeg skrev den boka var jeg ikke så opptatt av å være adoptert. Det var et slags bestillingsverk fra forlaget. Jeg var opptatt av å være mest mulig norsk. Derfor skaper jeg en karakter, som heter det noe annet, men som opplever det jeg har opplevd. Det ble en hybridbok, delvis basert på meg selv, og delvis oppdikta.

Les også: Det går mot store utskiftninger: Profilene faller fra (+)

– Den fikk et par litt lunkne anmeldelser?

– Det var sårt. Fordi det var så personlig. Noen skrev på Twitter at boka var selvmedlidende og sutrete. Det satte dype spor. Jeg tenkte at jeg aldri skulle skrive om dette igjen. Det å være adoptert. Nå er det stoffet brukt opp, tenkte jeg, toget er gått, og jeg tok ikke vare på muligheten.

– For kanskje er jeg altfor følsom? Kanskje er jeg sutrete og selvmedlidende? Det var det jeg frykta med disse diktene også. At det bare er jeg som tenker sånn.

Diktsamlingen «Kvit, norsk mann» kom ut i august 2022. Han vant Kritikerprisen. Ungdommens kritikerpris. Nynorsk litteraturpris. Den er beskrevet som en knyttneve av en bok. Dikt som blir stående igjen i norsk litteratur. Responsen har vært enorm.

– Jeg var kjemperedd og nervøs for hvordan boka skulle bli mottatt. Jeg trodde ingen kom til å lese dem, men disse diktene kom bare av seg selv. Det var utrolig viktig for meg. Etter å ha tenkt på det her i 40 år. Hvem er jeg egentlig?

– Snakker du med foreldrene dine om dette?

– Nei. Men jeg vet godt hvor jeg har dem. Jeg vet de støtter meg ubetinget og at de alltid har sett på meg som sitt barn. Og de har lest bøkene mine. Jeg kunne aldri skrevet om det her hvis jeg ikke visste at jeg hadde deres støtte.

– Og nå har du ikke lengre tid til å være leder for Forfatterforeningen?

– Nei. Jeg merket at jeg ikke klarte å skrive når jeg var i en så krevende jobb. Og det er litt klisjé, men det brenner skikkelig. Dette stoffet brenner skikkelig inni meg. Alle disse tankene etter adopsjonsavsløringene. Den litterære kraften er nå, jeg kan ikke sette den på vent. Det er nå jeg må skrive om det.

– Og du skal skrive bok om Arve nå, også?

– Ja. Jeg ble spurt av Cathrine Sandnes i Stenersen forlag. Og jeg tenkte, ja dette må jeg skrive. Jeg har så vidt begynt. Det er en sak som har fulgt meg. Jeg var 18 år da han døde.

Arve Beheim Karlsen ble funnet druknet i Sogndalselvi etter å ha blitt jaget over en gangbru 23. april 1999.

Brynjulf Jung Tjønn står på busstasjonen i Sogndal da han leser forsidene på avisene.

– Jeg vokste opp og følte meg alene om å være adoptert. Mitt første møte med en adoptert på min egen alder var å lese om han. At han er funnet død i Sogndal.

Les også: Skrik og spenning på krimtoppen (+)

Det skapte en redsel han har båret med seg.

– Ja, jeg var en usikker person, og det er man uansett i tenårene, men jeg var nok ekstra usikker fordi jeg var den eneste med mørk hudfarge. Men jeg hadde aldri vært redd før nå. Aldri følt meg utrygg. Men da ble jeg redd for første gang.

– Snakket du med noen om tankene dine?

– Nei. Men jeg ble veldig opptatt av den saken. Etter rettssaken ga moren til Arve ut en bok. Jeg jobbet i Sogn Avis da, og jeg husker det var veldig viktig for meg å intervjue henne. Vi har holdt kontakten litt sporadisk. Nå har kontakten oppstått igjen etter at jeg ga ut «Kvit, norsk mann».

Et av diktene til minne om Arve Beheim Karlsen er spådd å bli stående igjen i norsk litteratur.

og eg spring saman med arve beheim karlsen/eg ser på han og han ser på meg/vi snur oss og ser dei kome etter/drep denne negeren

(Utdrag fra diktet, hentet fra diktsamlingen «Kvit, norsk mann»).

I 2012 dro Brynjulf Jung Tjønn tilbake til Sør-Korea for første gang siden han forlot landet som treåring. Han oppsøkte barnehjemmet han bodde på. Adopsjonssenteret Holt, oppkalt etter grunnleggerne, det amerikanske ekteparet Harry og Bertha Holt, som adopterte åtte barn fra Korea etter Koreakrigen.

– Fant du ut noe nytt om deg?

– Det var egentlig bare det jeg hadde fra før. Det eneste nye var et ekstra ark, der det sto at jeg egentlig var adoptert bort til en annen familie. En familie i Sandefjord. Og det visste jeg ikke.

Og så var det en ting til.

– I en alder av 32 får jeg vite at navnet Suh Jung-soo og fødselsdatoen 15. november 1980 ble tildelt meg på barnehjemmet.

– Hvordan opplevde du det? Rokket det ved identiteten din?

– Kanskje mer etter hvert. Det var så mye ved den turen jeg ikke tok helt innover meg.

Han fikk vite at det på 70- og 80-tallet ikke fantes noe register over barn som ble funnet, over barn som kom bort fra foreldrene sine. At de ble fraktet rett på barnehjem, at foreldre gikk fra barnehjem til barnehjem for å lete etter barna sine. At Sør-Korea var mest opptatt av å adoptere vekk flest mulig barn.

– Og det er jo nettopp dette som kommer fram i adopsjonskritikken nå. Men det var vanskelig å ta inn for ti år siden. Når man er vokst opp med den fortellingen om at man som adoptert er heldig. Fordi foreldrene dine kanskje døde, eller var fattige. Det er en fortelling som er vanskelig å endre.

– Det er først nylig, når jeg har blitt kjent med andre adopterte som har satt seg mer inn i det her, man får høre fortellinger fra Sverige og Danmark også, og da skjønner jeg at det jeg fikk små drypp av i Sør-Korea i 2012, det stemmer. Maja Lee Langvad, hun er en dansk forfatter, og har skrevet om dette i mange år. Alt det som nå kommer fram. Men disse kritiske stemmene, disse som blir sett på som adopsjonsaktivister, de har blitt litt avfeid, at de er sinte stemmer som overdriver. Og jeg har også tenkt litt sånn selv.

– Ja?

– At det er ikke så ille som de hevder. Jeg har hatt fordommer mot dem selv, helt inntil jeg skrev «Kvit, norsk mann». Det har jeg tatt selvkritikk på. For de har faktisk hatt helt rett.

– Du skrev en kronikk i VG i fjor sommer? «No er alt forandra»?

– Ja. Vi har vært for naive. Norge og adopsjonsbyråene har vært for naive. Vi har stolt på at landene som adopterer bort barn, forholder seg til reglene.

Han skrev at avsløringene til VG førte til et indre kaos. Ble han egentlig funnet på en togstasjon? Eller er det oppdiktet? Var det slik at han ble adoptert ut av Korea uten at foreldrene hans visste det? For hvem er det egentlig som forlater sitt to år gamle barn frivillig på en togstasjon?

Les også: – Sosialdemokratene har hatt en ganske platt samfunnsanalyse (+)

– Barne- og familieminister Kjersti Toppe sier de også skal sjekke enkeltsaker? Hadde du ønsket at din sak skulle blitt sjekket?

– Nei. Jeg er fortsatt i en prosess. Alle disse avsløringene er med på å endre min forestilling om å være adoptert. Om det å være takknemlig fordi man har vokst opp i verdens rikeste land. For man er jo også privilegert. Skulle man valgt seg et land å vokse opp i, ville jo de fleste valgt Norge. Jeg er ikke motstander av adopsjon. Samtidig kommer avsløringene om at adopsjoner fra 70- og 80-tallet i Sør-Korea ikke alltid gått etter riktige former. Midlertidig stans i adopsjon er jo et svar på det. At man innser at man har vært for naive opp gjennom tidene. Kanskje man har vært mest opptatt av å dekke et behov, et norsk behov. Å få tak i flest mulig barn. Så jeg er i en prosess der jeg prøver å finne ut hva alt dette gjør med meg. Det handler om identitet. For jeg er jo norsk, jeg føler meg norsk. Og jeg vil være norsk.

– Du har tatt en DNA-test nå?

– Ja. Men jeg har lyst til å holde det litt hemmelig, jeg driver og skriver om det. «Kvit, norsk mann» er 40 år med erfaringer om å være adoptert. Det jeg skriver på nå, er hva alt dette som har skjedd etterpå, gjør med meg.

Vi går ut i hagen for å ta bilder. Tjønn kommenterer at han ikke har fått klippet gresset. Junisola skinner nådeløst, vi trekker oss inn i skyggen. Det står en hvitmalt benk under den store viltvoksende rosebusken. Brynjulf Jung Tjønn setter seg ned. Trekker hånda kjapt gjennom det mørke håret. Ser mot kamera med et alvorlig drag over ansiktet.

– Drømmer du fortsatt om å være en kvit, norsk mann?

– Da jeg var yngre, gjorde jeg i hvert fall det. Jeg hadde sluppet så mange situasjoner hvis jeg hadde sett ut som alle de andre. For jeg føler meg 100 prosent norsk innvendig. Så det hadde vært enklere, ja. Mye enklere. Jeg er fremdeles usikker i møte med fremmede. Men jeg ville jo ikke valgt bort det livet jeg har nå. Barna mine. Men fram til jeg fikk min egen familie, så ønsket jeg det.

– Men det hadde kanskje ikke blitt så god litteratur?

– Nei, jeg måtte i hvert fall ha skrevet om noe annet.

Fem favoritter

• Mat: Blitt veldig glad i dumplings. Men liker alt fra fårikål til sushi.
• Bok: «Vi puster fortsatt», av Yohan Shanmugaratnam.
• Musikk: Susanne Sundfør.
• Film: Parasitt.
• Sted: Tjønn gård i Feios blir mer og mer viktig for meg og min identitet.

Les også: Suget etter agurknyheter

Les også: For syk til å jobbe? Slik er veien til uføretrygd (+)