Smil etter smil

Vi venter i resepsjonen hos DNB i Bjørvika. Først kommer smilet, så kommer resten av Silje Sandmæl ut av svingdøra med telefonen på strak arm.

– Styringsrenta går opp, yay eller nay??? Iført vårgrønn jakke og solskinn i blikket filmer hun sin n’te instastory om styringsrenteoppgangens betydning for folk flest, samtidig som hun møter oss.

– Hei! Sjekk denne, se om du syns den funker, sier hun og rekker meg telefonen.

– Ja, det blir dyrere boliglån, sier jeg og mumler noe om at det liksom ikke er nok at strømmen er blitt så dyr.

– Men dette er ikke bare negativt, kvitrer hun.

For nordmenn er hun best kjent fra TV-programmene «Luksusfellen» og «I lomma på Silje», og hun brenner for å lære oss økonomiske grønnskollinger hva vi bør gjøre for å ha det best mulig med de pengene vi har. Og, hun er alltid på. I hvert fall nesten alltid. Men det skal vi komme tilbake til. I dag skal det nemlig være vårfest hos DNB, og selvfølgelig skal Silje dit.

– Forsinket julebord, forklarer hun mens hun viser vei inn i heisen, opp til DNBs kantine med fancy sitteinnredninger og panoramavinduer med utsikt til Skyskraper-Oslo som ligger innhyllet i sol og lett dis fra sør. Hun ber meg velge drikke selv fra en kran så fancy at jeg blir litt brydd, men lar det stå til i håp om at det er svindyr champagne. For, egentlig burde jo livet være en slags fest nå som vi er ute av pandemien, kan håndhilse, klemme og kjøre trikk uten munnbind.

[ Audiens hos Gro (+) ]

---

Silje Sandmæl (43)

• Forbrukerøkonom i DNB og økonomisk rådgiver.
• Bachelor i finans og markedsføring fra University of San Francisco.
• Siden 2008 har hun vært en av programlederne i «Luksusfellen» på TV3 og har også ledet programmet «I lomma på Silje» på Viaplay siden 2018.
• Bor i Tanum i Bærum med ektemannen Bent og parets tre barn.

---

Men siden nyttår har det gått i ett: nyheter om høye strømpriser, inflasjon, dyrere mat, dyrere alt, og så hevet Norges Bank styringsrenta. Og om litt kommer også skattemeldingen. Som så mange andre får jeg trang til å betro meg til Silje og nevner at jeg føler meg litt matt.

– Men at styringsrenten settes opp, er en bra ting! Når renta på boliglån går opp, bidrar det til å holde prisene nede på varer og tjenester, lønningene nede og sørge for at arbeidsplassene bevares, sier Silje og drar en lang harang om hvordan det norske økonomiske hjulet funker, slik at vi har kommet oss gjennom både finanskriser og korona uten å gå konk.

Landets blideste samfunnsøkonom svarer til og med på tekstmeldinger med «smil», en vane hun la seg til i USA for mange år siden. Men, det store smilet er ikke noe dollarglis. Silje Sandmæl har møtt mange uten styring på penger, og hun har sympati – både med vanlige folk som har rotet seg helt bort og kjendiser med tøylesløse forbruksvaner.

Jeg vokste opp med trang økonomi og har det i blodet.

—  Silje Sandmæl, forbrukerøkonom

– Hender det at du blir oppgitt over folk?

– Nei. Aldri. Men jeg kan bli litt frustrert og lei meg. Når økonomien rakner, så rakner ofte det sosiale og til slutt helsa. Det har store konsekvenser for livskvaliteten, og jeg skulle jeg ønske at det ikke hadde gått så langt som det har for mange. Derfor er min misjon å predikere så mye at folk ikke havner der, fordi det gjør jævla vondt. Å lære om pengenes verdi, er så viktig. Jeg vokste opp med trang økonomi og har det i blodet.

Trang økonomi

«Her er hva du får for 200 kroner», sa mamma og la brød, melk, en geitost og et par andre matvarer i handlekurven. Silje hadde nettopp knust sparebøssa og ville kjøpe bil til moren sin.

– Jeg var ikke mer enn en fem-seks år, og det hun la i kurven, var sjokkerende lite, ikke nok til et Donald-blad engang. Så jeg gråt. For mamma var det nok litt hjerteskjærende, men hun ville lære meg pengenes verdi. Jeg husker at hun hadde en blå bok der hun skrev opp alt som kom inn av penger og hva som gikk ut. Det delte hun veldig åpent med meg.

Foreldrene ble skilt da hun var fire. Faren og storebroren ble igjen på Hovseter, mens Silje og mamma først leide en knøttliten leilighet på Hovseter, før de flyttet til en større leilighet på Romsås. Da flyttet broren etter.

– Det var der hun kunne få mest for pengene.

I ettertid har hun tenkt at Romsås var et fint sted å vokse opp. Men helt problemfritt var det ikke.

– Det var et stort taggemiljø der. Og ja da, jeg tagget også. En gang. Og fikk kjempedårlig samvittighet. Oh my god!

– Så du var litt rampete? Hva tagget du, da?

– Crow!

– Hæh?

– En av de store taggerne hadde «crew» som sin tag, og så ville jeg være like kul. Så jeg tagga «crow». Så fikk jeg vite at det betydde kråke, ler hun.

– Det var jo ikke akkurat så kult, da.

– Jeg har hørt at du ble plaga en del, stemmer det?

– Vel, plageånder finner du overalt. Men du har rett, det var ikke alltid like lett. Jeg var nok ikke spesielt utsatt, og det er ikke godt å si hvorfor akkurat jeg ble plukka på. I ettertid har jeg skjønt at den største plageånden var forelsket i meg, rett og slett. Jeg tror det var største årsaken til at det ble mye plaging.

I ettertid har jeg skjønt at den største plageånden var forelsket i meg, rett og slett.

—  Silje Sandmæl

– Var du redd?

– Ja, det er ikke noe gøy å bli trua. Men det var en gutt i klassen som alltid sto opp for meg, en som turte si ifra. Det er sånt som jeg prøver å si til folk: vær den som tør å stå opp for noen. Lærerne tok ikke tak i det, så hadde det ikke vært for han ene som var tøff nok til å stille opp, hadde jeg følt meg veldig alene, fordi alle andre var så redde.

– Var det fordi du så litt vestkant ut?

– Nei, og jeg skjønner ikke det der, altså. Jeg var en ekte Romsås-jente som elsket å gjøre narr av vestkanten og folk som var soss.

Sossegutter, nei takk

Hun var god i håndball. Veldig god. Og ja, det er lettere å forestille seg Silje Sandmæl i sportsklær enn de saggebuksene som hun hardnakket insisterer på at hun faktisk brukte i ungdommen. Men 13 år gammel pådro hun seg et brudd i ryggen og fikk beskjed om å legge håndballkarrieren på hylla, nå fikk hun heller spille Ludo. Takk og lov var det ikke håndballkarriere som var den store drømmen, hun ville drive med noe gøy og kreativt. Som for eksempel å drite ut folk fra Oslo vest.

– Jeg har alltid vært kreativ og likt å utfolde meg med formidling, ja. På videregående var jeg revysjef i to år, spilte gjerne soss og dreit ut vestkanten. Og det morsomste er at jeg gjorde narr av min fremtidige ektemann.

På videregående var jeg revysjef i to år, spilte gjerne soss og dreit ut vestkanten.

—  Silje Sandmæl

Takket være et helt kobbel av ekstrajobber som hun tok i tenårene, hadde hun lagt seg opp sparepenger, nok å kunne reise til San Francisco og studere finans og markedsføring. Og det var der hun møtte han hun aldri skulle bli sammen med, men som hun endte opp med å bli gift med. Bent fra Nesøya hadde alt hun ikke så etter i en kjæreste.

– Han var den første gutten jeg så på første skoledag i San Francisco. Med pannebånd, skinnsekk og seilersko var han selve prototypen på soss og akkurat sånn som vi hadde kledd oss ut på scenen da vi spilte revy. Selv hadde jeg skrevet i dagbøker fra jeg var ni år gammel at jeg ville ha en høy og mørk kjæreste fra østkanten.

– Var det kjærlighet ved første blikk?

– Absolutt ikke. Jeg tenkte bare: Han der skal jeg holde meg langt unna. Men jeg fikk meg en fantastisk ektemann, da.

Resten er historie, paret har i dag tre barn på henholdsvis 16, 14 og åtte år og bor i et svært hus i Bærum.

– Ble du mer vestkant i stilen av å henge med alle kvikkasene i Silicon Valley?

– Nei, vet ikke det … Men man blir jo påvirket når man kommer bort fra det vante miljøet sitt. Jeg var for eksempel helt schizofren i språket mitt i mange år. Jeg gikk fra å prate østkant til å bli mer vestkant mens jeg gikk på denne skolen, som var kjempedyr og som jeg hadde måttet jobbe ræva av meg for å få råd til å gå på. Der snakket jeg jo mest engelsk, men når jeg snakket norsk, ble det pent riksmål.

Headhuntet

Silje hadde egentlig ingen plan, det liksom bare ble sånn at hun endte opp med å jobbe i bank.

– Jeg skulle ikke jobbe i bank, jeg, altså. Det var det mannen min som hadde lyst til. Hans drøm var faktisk å jobbe i DNB, ler hun.

Men de siste 22 årene har hun altså jobbet i bank. Først Nordea, før hun ble headhuntet til DNB. Årslønna er hun åpen om: 1,4 millioner.

– Og det er jeg ærlig verdt! sier hun med et smil.

[ Et fett liv (+) ]

– Da jeg ble headhuntet, tok jeg da ikke til takke med det første lønnstilbudet, må du tro! Når det gjelder lønn, tror jeg det vil hjelpe likestillingen om vi er mer åpne om hva vi tjener, fordi det synliggjør forskjellene.

– Har du fått høyere forbruk med høyere lønn?

– Nei, se på skoa mine, da, sier hun og løfter opp en svart pumps med stilett. Sålene vitner om at de er godt brukt og av merket Ricco Vero.

– Så tilbake til spørsmålet ditt, jeg føler ikke at forbruket har endret seg så mye. Men det er klart, nå har vi pusset opp hjemme, vi reiser mer, bruker mer penger på opplevelser, jeg går mer ut og spiser med venninner.

Selv tror hun neppe hun kunne havnet i luksusfellen. Silje Sandmæl hater nemlig å shoppe.

– Jeg har fått høre at jeg er litt mann i huet på den måten. Jeg hater sånne interiørgreier også, å plukke ut pynteputer og vaser … altså, det interesserer meg ikke, og jeg har aldri brukt mye penger på sånt.

Så når andre er ute og svinger kredittkortet i interiør- og klesbutikker, hender det at hun klatrer på veggene isteden, bokstavelig talt. Målet er fjellet, men foreløpig er det blitt med klatrevegg.

– Har du ikke høydeskrekk?

– Frykten er noe som sitter i hodet, sier hun og legger til at fritidsaktiviteter for barn og unge er en av hennes store fanesaker, i tillegg til økonomi. I flere år har hun jobbet for at barn ikke skal havne utenfor fordi foreldrene har dårlig råd, og nå har hun også startet et håndballag. Det første hun sa på foreldremøtet, var: «Vær så snill, om det er noen som ikke har råd til trenings- og medlemsavgift, så fikser jeg det.»

– Idretten er en viktig møteplass, og jeg blir så lei meg når folk ikke kan være med. Da jeg vokste opp, var det sånn at alle kunne delta, men i dag er det mange som blir ekskludert fordi de ikke har råd.

– Var det noen som turte å si ifra?

– Ja, faktisk. Og jeg er så glad for det. Kommunene har støtteordninger for dem som ikke har råd og som ønsker å delta på fritidsaktiviteter. Her må lagledere, trenere og lærere skrike ut, så ingen barn ekskluderes. Å hjelpe andre, er hjelp til selvhjelp. Så nå er sønnen min trener, og jeg er blitt lagleder.

Møtte veggen

På innspilling med «Luksusfellen» for en tid tilbake, begynte økonomen plutselig å gråte helt ukontrollert foran kamera. Det var ikke av tristhet, hun bare mistet kontrollen uten å skjønne hvorfor. Senere, på flyplassen på vei hjem, begynte hun å brekke seg fordi det luktet parfyme og kaffe. Fikk fryktelig hodepine. Hun dro til legen. Først trodde hun at hun var blitt gravid igjen, deretter at hun hadde fått svulst på hjernen. Men alle tester ga negative svar. «Hva er galt?» spurte hun. «Du er utbrent», sa legen. «Det har jeg sagt til deg flere ganger.»

– Det finnes ikke piller for utbrenthet, det eneste jeg kunne gjøre, var å slappe av. Og det er ikke lett for meg. Men jeg var så sliten, så jeg hadde ikke noe valg.

Hun hadde aldri trodd at hun skulle gå på en psykisk smell, men har måttet lære at hvis du ikke du tar tak i livet, tar livet tak i deg.

– Det ble for mye, total oversvømmelse. Mange sier at jeg ble født i energigryta og at jeg har aldri har trengt å fylle på. Det har vært tempo hele livet. Helt fra jeg var 13 år har jeg hatt tre jobber, vært revysjef, russesjef, alltid bare bam-bam-bam! sier hun og forklarer at hun har måttet lære seg å ta pauser. Tenke seg om to ganger før hun sier ja til ting. Og når det begynner å murre i hodet, da er det rett hjem.

– Jeg har måttet lære meg å gjøre ingenting. Si nei. Det har vært vanskelig for meg, fordi jeg hadde en sånn fear of missing out. Og så liker jeg ansvar, få ting gjort. Jeg er nok litt der fortsatt. Forskjellen er at jeg nå sier nei til veldig mye, men med et smil. Er ikke så redd for å gå glipp av noe lenger.

Opplevelsen var skremmende, men også lærerik for henne som har vært med og hjulpet mange mennesker med økonomiske problemer og sett folks tiltaksløshet når det har gått for langt.

Plutselig skjønte jeg hvorfor folk ikke orker å åpne konvolutter fordi du får frykter på besøk som du aldri har kjent på før.

—  Silje Sandmæl

– Nå kan jeg forstå den utmattelsen som gjør at du nesten ikke orker å reise deg opp av sengen. Plutselig skjønte jeg hvorfor folk ikke orker å åpne konvolutter fordi du får frykter på besøk som du aldri har kjent på før. Depresjon, angst. Jeg har hatt medfølelse tidligere, men ikke helt forstått hvordan det er. Og jeg har også innsett at sånn som jeg holdt på, ikke var bærekraftig.

Nå har hun begynt å skylde på katten. Jessica, hennes første pus, er oppført i avtaleboka som «møte med Jessica». Tanken på å stikke ansiktet ned i myk, varm pels er terapi.

– Åh, gode, vakre Jessica. Hun var mitt første kjæledyr, og nå er hun blitt mitt kodeord for alenetid. Da trenger jeg ikke forklare, sier bare at jeg har et møte med Jessica. Du svikter ikke katten din!

Hver dag får hun meldinger og brev fra folk som sliter økonomisk. Ikke sjelden er det dramatiske historier som betros henne.

– Jeg griner flere ganger i uka, fordi jeg blir så lei meg. Enslig mor, fire barn, har ikke penger, vil ikke leve lenger. Det er så vondt, og jeg skulle ønske samfunnet tok litt mer tak. Nav er blitt litt flinkere med gjeldsrådgiving og sånn, men jeg skulle ønske privatøkonomi var et eget fag på skolen. Bare det å skjønne skattemeldingen er nyttig. Du kan gå hele livet uten å forstå helt avgjørende ting, sier hun og legger til at det er så mye å lære og at hun selv har lært mye gjennom tøffe erfaringer.

– Bare det at jeg var kausjonist for faren min på et billån i ung alder, for eksempel. Konsekvensen av det fikk jeg i fleisen da han døde og jeg som kausjonist ble sittende igjen med gjelden 24 år gammel. Hundre tusen kroner var mye for meg den gangen. Nå gikk det bra, men det var viktig lærdom.

– Men det er vanskelig å si nei når et nært familiemedlem spør?

– Jeg hadde heller ikke klart å si nei i dag dersom en i familien spurte. Så hører du om tragiske tilfeller der folk har måttet selge huset sitt fordi barna eller samboeren har skeiet ut, for eksempel. Det jeg ville sagt i dag, er at den jeg kausjonerer for må ta en livsforsikring for det beløpet som det stilles sikkerhet for. Skjer det noe da, er du som kausjonist sikra.

Selv ville hun aldri be om noe i oppveksten, fordi hun visste økonomien var stram. Hun opplevde likevel ikke at noe var nest best. Å dra på hytta, var et eventyr, selv om andre dro til Syden.

– Det er ikke hvor mye penger vi har som gjør oss lykkelige, det viser forskning. Man må ha et minimum, selvfølgelig, men det er hvordan vi bruker pengene våre og hvem vi sammenligner oss med som avgjør. Mamma sa aldri sånn «ja, ja, vi får vel bare dra på hytta, vi». Isteden gledet vi oss til å dra.

– Men, du, på TV – hender det at du kommer i en skvis om du må råde folk med konto i DNB til å bytte bank?

– Nei, mine råd vil aldri endre seg. Jeg sier alltid at folk skal forhandle boliglånsrentene og forsikringene sine og gå dit de får det beste tilbudet. Hvis du ikke er fornøyd med DNB, så skal du selvfølgelig ikke bli.

– Så du blir ikke kalt inn på teppet i banken om du sier det på TV?

– Nei, for meg er det viktigste at folk gjør det som er best for deres egen privatøkonomi. Det er mitt mål. Du skal alltid bruke forbrukermakten din. Sammenlign tilbud og finn smutthull, sier hun og legger til:

– Jeg er jævla god på smutthull!

---

5 favoritter

• Musikk: Slapper av med Carla Morrison. Girer meg opp med Snoop Dogg og Dr. Dre.
• Bok: Akkurat nå leser jeg «Tenk som en munk». Den er råbra, skrevet av Jay Shetty.
• Film: Jeg elsker «Game of Thrones», er glad i fantasy og eventyr.
• Mat: Det må være noe vilt. Reinsdyr, hjort, ville dyr.
• Sted: Hytta ved Osensjøen i Åmot, Trysil. Vært perlen på jord helt fra jeg var barn. Da jeg var sykemeldt var jeg mye der, en energigryta mi.

---