Lisa - med hjertet i hånden

Nakne føtter skynder seg over skiferfliser gjennom sommeren, fra atelieret til huset. Før trappetrinnet stopper de halvveis opp for å børste fotsålen mot skinnleggen så sagmugg, grus og gress blir igjen utenfor. Den lysegrønne, lette sommerkjolen kommer sist inn døra, den klokkeklare røsten kommer først.

– Bare kom inn dere, nei, dere trenger ikke ta av dere – eller gjør som dere vil! Skal vi ta det her, foran tapetet mitt, var det det du tenkte?

Fotografen bekrefter, og får stablet opp utstyr og objekt foran et nydelig håndtegnet tapet av grener, blomster og fugler.

– Er det red cardinal-fugler? spør fotograf Mimsy.

– Nei, det er fantasifugler, svarer Lisa Aisato.

– Å ja. De minner om red cardinal-fugler som jeg har sett i Maine. Men disse er jo blå. Hva om du setter deg på siden der, av sofaen, da får jeg med den ene fuglen, sier hun og ser inn i kameraet mens hun mumler ut teknisk info.

Hadde fuglene vært rødkardinaler, hadde symbolikken vært perfekt: I mytologiens verden skal de varsle om at man må følge drømmene sine. Det finnes ingen blåkardinaler. Et raskt googlesøk viser at de som mener at de har sett blåkardinaler, må ha fantasert.

Les portrettet med Heidi Nordby Lunde: Som rørleggerdatter fra Grorud regnes hun som en utypisk høyredame (+)

Det er ingen manko på portretter – verken fotografiske eller journalistiske – av Lisa Aisato Njie Solberg. Hun, som på denne hustrige sommerdagen byr på nykokt vann og pulverkaffe i den nyoppussede, innglassede spisestua.

– Ja, det er fint her, svarer hun bekreftende på kommentaren om resultatet av oppussingsjobben.

– Men det er aller finest når det regner. Når sola står på, blir det egentlig for varmt. Så da setter vi opp dørene og vinduene.

Hun sier de er så vant med oppussing, at det er hverdagen. Ti år med oppussing, først på Kråkerøy og nå på Hvaler.

En hemmelighet om Lisa? Hun rydder aldri opp. Tolv kaffekrus, litt muggen juice, der borte gror det sopp!

—  Fluen i Snokeboka

Huset bærer ingen preg av det rotete og kreative mennesket som bor her, som vi har lest om i andre intervjuer, og som fluen i Snokeboka avslører at aldri rydder opp: «Tolv kaffekrus, litt muggen juice, der borte gror det sopp!». I huset til Lisa, barna Aurora og Alfred, og mannen Einar ser vi ingen fluer verken på veggen eller i oppvaskkummen. Likevel sier hun at det er han som er den ryddige, og som liker excel-ark, og som er grunnen til at hun har bosatt seg i havgapet i Østfold, nesten så langt sør det går an å komme. Hvaler-gutten, som hun ble så stormende forelsket i, at hun ikke klarte å gå.

– Det var ikke kjærlighet ved første blikk egentlig, for han var sånn kjekkas. Jeg hadde veldig fordommer mot pene gutter, jeg likte litt sånne rart utseende gutter for de var ofte mer sjarmerende, synes jeg. Pene gutter synes bare de var pene, så det orket jeg ikke. Skygga banen. Så Einar måtte jobbe litt da, for jeg synes han var litt for kjekk. Litt sånn «jock» hvis du skjønner, sånn fra amerikanske TV-serier. Jeg var nerdejente, og han var på fotballaget, så det passet liksom ikke sammen med meg, følte jeg. Men så ble det jo full match.

De to er motsetninger som utfyller hverandre. Hun er sprudlende, rotete og kreativ, han er stillferdig og strukturert, forteller hun. Men det var alle tingene de hadde felles, som gjorde at hun ble så hodestups forelsket.

– Vi fant jo ut at vi hadde veldig mye til felles. Også var han veldig intelligent og veldig snill. Og omsorgsfull, og en som tenkte før han snakket, og jeg møtte veldig mange som var motsatt. Mer en observatør, enn en type som skal ha oppmerksomheten. Så det var egentlig mange ting, som gjorde at jeg ble så forelska at jeg ikke klarte å gå, ler hun og blåser i koppen. Ordflommen er nesten konstant.

– Jeg glemte faktisk helt hvordan man går, så jeg gikk som en sånn dukke, for jeg var så nervøs, og hehehe … Så har det vært oss to siden. Vi giftet oss i 2006 i Berlin, et år etter vi ble sammen. Hvordan vi møttes? Nei, det er egentlig en litt usjarmerende historie, for det var i fylla på Garage i 2005. Jeg var 24 og han fem år eldre.

Tonen er lett og ledig, selv når hun snakker om de vanskelige periodene i livet. Dem som er med på å danne grunnlaget for at bildene og de korte setningene treffer oss rett i hjertet. Dem som gjør at du kan se på en tegning og begynne å stygg-grine. Det er den samme egenskapen som Charlie Mackesy har. Og i ord og toner, med-østfolding Trygve Skaug.

Den kvelden på Garage ble begynnelsen på en vei ut av en tid i livet da hun ikke hadde fotfeste. Hun hadde nylig kommet ut av et forhold, mistet litt troen på at hun kunne leve av å være kreativ, og vært med på å starte en liten kafé på Vålerenga som het Tante Sofie – et, ifølge henne selv, mislykka prosjekt, hvor hun tapte masse penger.

– Men jeg solgte noen bilder der da, så det var jo noe.

[ Sissel Gran: Begjærets budbringer (+)  ]

Etter videregående gikk hun tre år på kunstskolene Einar Granum og Strykejernet. Årene etter det var kaotiske.

– Jeg hadde det litt trøblete etter det første året på kunstskolen, det er ikke lett å bli voksen og forsøke å følge drømmene sine. På den første kunstskolen jeg gikk, hadde jeg det vanskelig sosialt for første gang i livet. Det med kunstskolene har egentlig blitt veldig overdrevet. Det virker som om jeg snakket dritt om dem. Greia er at jeg ikke fikk det til så bra, og jeg har egentlig dårlig samvittighet for at jeg har snakket stygt om dem.

Friåret mellom skolene ble fylt med barnelatter, svette gummistøvler og blanke ark med tegnestifter til.

– Jeg tok en jobb i en barnehage, for jeg fikk ikke til det med skolen. Jeg tenkte ikke på det sånn at jeg droppet skolen, og den jobben kom litt brått på. Men det viste seg jo å være helt perfekt. Jeg fikk tegne masse med barna, og leste masse barnebøker. Det passet veldig godt til alle tingene jeg skulle jobbe med senere. Jeg fikk sett hvordan barn opplever bøker. Det har lagt mye til rette for meg, og var givende på så mange måter. Det ga meg gleden tilbake og jeg fikk troen igjen på at jeg kunne leve av tegning og kunst.

Det, og boka hun laget til mannen Einar.

– Ja, det er egentlig en søt historie. Det var han som fikk meg til å tørre å satse. Utvilsomt. Etter det mislykka kafé-opplegget og sånn, så hadde jeg litt gjeld og jobbet i en klesbutikk på Grünerløkka. Men jeg hadde jo ikke lyst til det egentlig, jeg ville bli illustratør og kunstner og sånn, men fikk det ikke til. Men så satt jeg der og var dødsforelska, også tenkte jeg «hvordan kan jeg fortelle han hvor forelsket jeg er». Så jeg lagde en liten bok til han på kassa bak i butikken. Det var lite kunder der, så når jeg hadde gjort oppgavene mine kunne jeg tegne litt bak kassa.

I februar 2006 reiste kjæresteparet til Cuba. I bagasjen hadde hun med seg en hemmelighet.

– Jeg hadde med boka, som han fikk til 30-årsdagen sin. Også fridde han, også ga jeg han den, så vi fridde på en måte til hverandre.

Boka het «Til min elskede».

– Og så sa han at du kan jo sende den til et forlag, kanskje det er andre som vil gi den til sine kjærester. Og da ville Gyldendal gi ut den som en Valentines-bok. Det var sånn det startet. Også var det fordi Einar sa «kan vi ikke gi det to år da», for han hadde god jobb og ålreit inntekt, og vi hadde ikke barn og sånn ennå … «men så hvis du ikke tjener noe penger på to år, så kanskje du må gjøre noe annet, men kan vi ikke prøve å gi deg rom til bare å jobbe, med tegninger og sånn i to år», og det var det jeg trengte egentlig. For det å ha en fulltidsjobb ved siden av gjorde at jeg ikke fikk til noen ting egentlig.

Etter debutboka kom ut i 2008, og oppfølgeren «Mine to oldemødre», balet det på seg, og merittlisten tretten år senere inkluderer elleve år som illustratør for Dagbladet, sju egne bøker, mer enn 40 samarbeidsprosjekter og noen av norsk litteraturs mest kjente navn – som Klaus Hagerup og Tor Åge Bringsværd. Illustrasjonene hennes kjennetegnes ofte av detaljrikdom, et vell av farger og en karikaturaktig tolkning av mennesker, dyr og natur.

– Hvor kommer inspirasjonen fra, hvor begynner en tegning for deg?

– Det kommer an på hvilket prosjekt det er, sånn som nå på høsten skal jeg ha et halvt år hvor jeg ikke jobber med bøker, hvor det bare er masse bilder jeg har lyst til å lage. Og hvor de motivene kommer fra, er så forskjellig. Ofte så begynner det med at jeg har laget en skisse eller en krusedull, og så blir det et ansikt og så blir det noe videre. At det bare begynner med streken, og streken er inspirasjonen. Så ser jeg ofte figurer, eller mennesker i den streken. Det gjør vi mennesker generelt; en kaffeflekk og «det er nese og øyne» og så begynner man å jobbe ut fra det liksom.

Ifølge Wikipedia er pareidoli (gresk for «feil bilde») i kognisjonspsykologien betegnelse på det at tilfeldige sanseinntrykk blir oppfattet som meningsfulle fordi detaljer og former ligner på noe annet. Vanlige eksempler er å se ansikter og figurer i flekker, bilder, gjenstander og naturformasjoner.

[ Selda Ekiz: Irriterende flink-ish ]

Lisa Aisato lider muligens av en ekstrem form for pareidoli, til fordel for oss alle. Hvor kreativiteten hennes kommer fra, vet hun ikke.

– Jeg tror mange har kreative gen, men nå har verden lagt seg til rette sånn at jeg hadde muligheten til å utfolde meg. Jeg tror moren min kunne blitt både forfatter og skuespiller og masse annet, men så fikk ikke hun utdelt de kortene som ga henne muligheten til å utforske de sidene ved seg selv. Det er noe med det at jeg har vært veldig heldig i livet mitt. Blant annet det at jeg møtte Einar. Det kan godt være jeg hadde blitt illustratør for det, men det er ikke sikkert. Hvis jeg hadde fått barn med en annen mann og trengte penger, hadde jeg kanskje fortsatt i den butikkjobben, så hadde det ikke blitt noe av. Så jeg har hatt veldig flaks også.

Folk blir alltid overrasket når jeg sier det ikke finnes noen originaler

—  Ansatt

Mørke ballerinasko tripper over gress og grus, til asfalt og parkeringsplasser. Det tar ikke fem minutter engang å gå ned til galleriet.

– Her er det mine tre ansatte holder til, sier hun før vi går inn.

På veien ned har vi mimret om studietiden, Oslo-natta, bakgårdssommer. Om hvordan de brygget vin selv, og hvor spesielt det luktet i trappeoppgangen deres, fra fiskebutikken i første etasje og gjennom etasjene opp til gjærlukta fra vinen som sto og bobla på badet i kollektivet. Hvordan de smuglet med seg vin inn på utestedene, for de hadde jo ikke egentlig råd til å gå ut og drikke. Vinen helte de over i ølglass under bordet, så ingen kunne se. Og hvordan det uansett så ut som øl, for de brukte ikke hevert når de helte vinen fra dunken over i flaskene, så alt bunnslammet kom med.

– Hvordan føles det å si «mine ansatte»?

– Det er helt merkelig egentlig!

Inne i galleriet henger det tett i tett med bilder. Ansikter fra alle livets faser titter ned på oss fra veggene, og opp på oss fra gulvene. Stabel på stabel med innrammede trykk.

Ønsker du å kjøpe en original Lisa Aisato-tegning her, blir du skuffet. For selv om mange av bildene starter på papir eller lerret, blir de digitalisert og arbeidet fram ved hjelp av digital penn og pensel på tegnebrett. Denne teknikken kalles digital grafikk, digital blandingsteknikk, eller DGA (Digital Graphic Art). Alle trykkene som er merket med DGA, er trykket på akvarellpapir, kommer i begrenset opplag og er nummerert og signert.

Hun blir inspirert av det at hun ser ansikter i alt mulig, sier hun, eller det kan være tekster eller film. Hun har nettopp jobbet med Linn Skåber igjen, på boka hennes som kommer til høsten. Og hun har illustrert en barnebok om leukemi.

– Linn Skåber skriver både humoristiske og melankolske tekster, noe som gir veldig gjenklang i meg.

– Men det gjør jo du og, folk blir jo veldig rørt av bøkene du har skrevet selv?

– Ja, mange blir det, og det er veldig koselig. Og sammen synes jeg at Linn og jeg gjenspeiler hverandre på en veldig god måte. Hun skriver veldig inspirerende. Og så blir jeg selvsagt inspirert av andre kunstnere, eller filmer, fotografier, eller bare en gammel mann som går – en litt kul holdning. Hvis jeg ser en profil med en spennende knekk på en nese, så kan jeg … Jeg sitter jo ikke med en skissebok og noterer meg det, men det lagrer seg inne i hjernen og så bruker jeg den nesa seinere, uten at jeg helt vet hvor jeg har den nesa fra.

– Mental snikfotografering?

– Ja, det er det fint å kalle det! Jeg får ofte spørsmålet om hvor inspirasjonen kommer fra, men jeg har ikke ett konkret svar på det. Det kommer fra mange steder. Men ofte så faller ideen ned i huet på meg, og så blir jeg så utrolig opptatt av å løpe etter den ideen og se hvor den kan føre meg, at jeg bryr meg ikke helt om hvor den har kommet fra. Så, når bildet er ferdig, kan jeg se på det og tenke – hvor kom egentlig den fra – det husker jeg ikke. Men jeg husker at – åh, den var en god idé, den kjører vi på. Og da er det virkelig som å løpe maraton for å se om jeg kan komme til et mål. Og noen ganger så er det bare en blindvei. At faen, det va’kke no’n god idé likevel, eller det ble’kke no’ bra. Mens andre ganger så blir det jo bra, og da er det jo målet jeg er opptatt av og ikke hvor det kommer fra.

[ Dette har parterapeut Cahtrin Sagen sett mye av i terapirommet (+) ]

– Men når vet du at en tegning er ferdig da?

– Da jeg jobbet for Dagbladet, var den ferdig når jeg måtte levere. Jeg har levert masse som jeg ikke vet om var ferdig!

– Du har en enorm detaljrikdom i bildene dine. Kan du ende opp med å tegne for mye, eller for lenge, på en tegning? Til det blir dårligere også?

– Ja, haha! Det gjelder nok mine ting og, det er noen som synes at noen av tingene i Snøsøsteren har for mange detaljer, eller er litt overarbeidet. Jeg har fått den kritikken noen ganger. Men når det gjelder barnebøker, så syntes jeg alltid at det var så sykt gøy å gå på oppdagelsesferd i bøkene. At man fant nye ting hver gang man så på et bilde, og alle disse små detaljene syntes jeg var kjempegøy. Derfor gjør jeg det, selv om jeg sikkert kunne ha stoppet før og likevel fortalt det samme med bildet. Men det er et godt spørsmål. Noen ganger bikker det over, og mister en nerve, hvis det blir for polert. Og noen ganger gjør jeg det, og legger det bort i to dager og tar det opp igjen, og tenker at – nei, søren, nå gikk jeg for langt. Nå må jeg begynne på nytt, eller her må jeg trekke noe fra. For man ser ikke skogen for bare trær til slutt, jeg blir helt blind på mitt eget arbeid når jeg har jobbet på den samme tegningen i mange dager. Det er akkurat som ens eget navn, man har hørt det så mange ganger at man ikke klarer å si om det er fint eller stygt, skjønner du hva jeg mener? Det er sånn jeg har det litt, jeg klarer ikke å se hva som funker og ikke lenger, og da er det på tide å legge det bort.

Hei, Lisa Aisato Njie Solberg, hæ, hva hm? Så da bare kuttet vi de to etternavnene.

—  Lisa Aisato

Hun som kan tegne lukten av syriner og våt asfalt, balanserer ytterst på brygga. Fotografen vil ha bilder fra Hvaler-skjærgården. Kjolen skjelver i havbrisen, men hun mener det ikke er for kaldt.

Fotografen jobber, mumler igjen noe om teknikken og utstyret, og kommenterer som rett er, at nå er det skikkelig, norsk sommer. 17 grader med et hint av frost. Det passer Lisa Aisato fint. Hun liker ikke så godt varmen. Det er bedre å kunne kle på seg, enn å bli varmere enn du har lyst til, selv om du knapt har på deg klær, synes hun, som de aller fleste er på fornavn med. Bokstavelig talt.

– Ja, begge er fornavn. Jeg har egentlig fire navn. Lisa Aisato Njie Solberg. Så jeg har to norske og to gambiske navn. Siden pappa er fra Gambia. På den aller første barneboka mi og den «Til min elskede», står alle fire navnene. Men så var det noen på Gyldendal som sa det var litt lite catchy, og det er jeg helt enig i. Hei, Lisa Aisato Njie Solberg, hæ, hva hm? Så da bare kuttet vi de to etternavnene. Så ble det bare Lisa Aisato.

I sted, da vi satt i den litt for varme spisestua i glass, fortalte hun om barndommen på Kolbotn og hvordan morens jobb i forlag og bokhandel ga henne og søsteren Haddy leselyst.

– Jeg leste enormt mye! Jeg vokste opp med veldig mye forskjellige bøker, og vi hadde et mangfold av bøker som andre ikke hadde hjemme. I tillegg hadde vi veldig mye lydbøker, som egentlig først har kommet på banen de siste 20 åra. Før var det de «duddelidum», og så hadde du bok ved siden av. Det kom en klingelyd, og så kunne man bla om siden. Og eventyrkassetter. Og de tingene hadde vi også, men siden mamma jobbet i forlag, hadde vi også ganske mye lydbøker for voksne laget for blinde. Vi hadde Roald Dahls grøssere, og vi hadde Ernest Hemingway og «Snøen på Kilimanjaro», masse sånne ting som egentlig var for voksne, som Haddy og jeg hørte på om og om igjen. Så vi fikk veldig stort mangfold av litteratur tidlig inn. Og så leste moren vår enormt mye for oss. Hun vokste opp i et arbeiderklassehjem på østkanten i Oslo, uten at noen leste for henne, og der bøker ikke var viktig i det hele tatt egentlig. Så da hun lærte seg å lese og oppdaget litteraturens verden, så ble hun helt forelsket.

De hadde 40 forskjellige kassetter i hylla, med ulike noveller, hørespill, og lydbøker for både voksne og barn.

– Det var det vi hadde. Nå er det så utrolig mye å velge på. Det var ikke data og de tingene der. Så å høre på «Snøen på Kilimanjaro» var de kassettene vi hadde, og kunne høre på lørdag … Aurora og Alfred ville ikke ha valgt det. Men det er noe med at få valgmuligheter åpner opp noen andre rom.

– Valgte du og Haddy litt forskjellig?

– Ja, hun har alltid vært veldig moden. Helt fra hun var ti år, var hun en gammel dame. Både på smak av litteratur og musikk og alt sånn, så vi er veldig forskjellige. Men det som var fint, var at mamma prøvde nok å gjenoppleve sin barndom tror jeg, ved å lese så mye for oss. Og Astrid Lindgren, og Ringenes Herre, og alle de bøkene.

– Hva synes barna dine om bøkene dine?

– Nei, det er ikke sånn at de gjerne vil lese mine bøker ass, det er ganske skuffende. De er litt sånn ja-ja, det er greit og gøy og artig, men det er ikke noen sånn voldsom begeistring. Men de er veldig glade i å lese. Harry Potter har vært det store her i mange år nå, om og om igjen. De har jo også en stor detaljrikdom. Jeg liker spesielt godt de illustrerte Harry Potter-bøkene, og de har vært en inspirasjon for Snøsøsteren-bøkene. Hvis man ser nøye, så kan man se at de er akkurat like store, Snøsøsteren og Solvokteren. Så de var inspirasjon for de bøkene, både med tanke på detaljrikdom og hvor mye illustrasjoner vi skulle ha med.

– Føler du at du har lyktes?

– Det kommer an på hva du mener med «å lykkes». Å lykkes kan være så mye. Jeg er helt klart et helt annet sted i dag, enn jeg trodde da jeg var tjue at jeg skulle være når jeg ble førti. Det har gått over all forventning. Men ingen kan være lykkelig hele tiden. Jeg er fornøyd med hvor jeg bor, med barna, med mannen, med jobben. Jeg er tilfreds, og så kan man kjenne drypp av lykke.

Les reportasjen: Tater-barna som mistet familiene sine (+)

---

Lisa Aisato

• Lisa Aisato (født 1981) bor på Hvaler med ektemannen Einar Børresen og barna Aurora (10) og Alfred (8)
• Hun er en av Norges mest kjente illustratører. Hennes særegne strek har gitt farge til en stor mengde bøker, men hun har også skrevet flere bøker selv
• I 2019 kom boken «Livet – illustrert», der hun samlet klassiske og nye verk. Den største suksessen har vært samarbeidet med Maja Lunde og utgivelsen av «Snøsøsteren», som i 2020 fikk sin oppfølger med «Solvokteren», og med bøkene «Til ungdommen» og «Til de voksne», skrevet av Linn Skåber
• Hun har selv skrevet og illustrert bøkene «Odd er et egg», «En fisk til Luna» og «Mine to oldemødre», og er også kjent for bildebøkene« Snart sover du», skrevet av søsteren Haddy Njie, Jenta som ville redde bøkene, skrevet av Klaus Hagerup, samt serien om trollet Tambar sammen med Tor Åge Bringsværd
• Aisato har siden 2009 vært fast illustratør i Dagbladet Magasinet
• Hennes bøker er oversatt til over 30 språk

5 favoritter:

• MUSIKK: Liker mye forskjellig musikk alt fra gammel Radiohead til Billie Eilish
• FILM: Alt fra gamle skrekkfilmer til «Den Fantastiske Amelie fra Montmartre».
• BOK: Leser mye forskjellig, men begynner å bli blasert, mindre som gjør inntrykk på meg nå enn før dessverre. Siste jeg leste med ungene var tegneserie-utgaven av Sapiens. Det var lærerikt. Jobber med siste boka til Linn Skåber nå. Hun rører meg veldig med ordene og språket sitt. Det blir en fin bok
• MAT: Ikke spesielt flink til å lage mat. Er glad i en god wrap.
• STED: Jeg er veldig glad i huset mitt eller lyse sommerkvelder i Oslo

---