«Jeg husker lyden av skudd. Det er noe jeg ikke kommer til å glemme. Jeg har sett sultne mennesker og er veldig heldig som ikke husker hvordan en død person ser ut».
Foran oss sitter et 23-årig idrettsfenomen Norge ikke har sett maken til. Etter å ha startet livet sitt på flukt fra krig, ble den lille jenta med det alvorlige ansiktet introdusert for bryting som fireåring. Tilfeldighetene ville det slik at faren hennes skulle møte en brytetrener på norskkurs. Siden har hun vunnet en drøss med medaljer fra ungdoms- til seniornivå, i NM, Nordisk, EM, VM og OL. Hun er regjerende europamester, som neste år jakter sitt første seniorgull i VM og de olympiske lekene. Hun er aktiv på toppnivå til 2024 hvis alt går etter planen. Lengre fram planlegger hun ikke, for mye uforutsett kan skje.
Les også: Ble europamester for annen gang
Grace Bullen bærer stolt det norske flagget når hun triumferer, som her etter EM-gullet tidligere i år. Foto: Szilard Koszticsak, EPA / NTB
Tidsskjemaet vitner om at hun har en plan med store mål, enda så mye hun alt har oppnådd. Hun møter oss med et stort smil på høyskolen i Fredrikstad, rett fra dagens første treningsøkt, tre minutter før avtalt. Klokka slår presis 11 i det vi starter opptakeren – akkurat slik hun vil ha det. Hun hadde så vidt tid til oss.
– Vi har eksamensperiode i tillegg til at jeg skal følge treningsplanen, så dagene måtte få mye mer struktur. Jeg lever på minuttet for at trening, skole, hvile og riktig kosthold skal få plass, forteller hun og røper at det vanskeligste i livet nå er å holde orden i almanakken.
Hun har gitt oss halve lunsjpausen sin. Etter noen timer på campus skal det hviles hjemme i leiligheten hun bor alene i før en ny treningsøkt. Middagen blir trolig laks eller kyllingfilét. Hun er selvhjulpen, men sunn og enkel, sånn sett.
– Jeg begynner og avslutter dagene med trening. Sånn har jeg likt å ha det siden barne- og ungdomsskolen.
Les også: Rapport fra Bergesens verden (+)
Bullen drar aldri til mesterskap uten at medalje, eller gull, er målet. Det er bare ikke aktuelt å sikte lavere. Aller helst vil hun bli husket for mer enn medaljene.
– Det tror jeg er det største jeg kan få til. Mange utøvere vinner sinnssykt mange medaljer, men ingen husker alle. Medaljene er min måloppnåelse der og da.
Hun ønsker å bli husket for hvordan hun bryter. For stilen. For viljen. Hun vil skille seg ut med spektakulære kast og overraske med nye teknikker. Hun er blitt kjent for «helikopteret», hvor hun får motstanderen opp, snurrer henne et par ganger og slenger byttet i matta.
– Jeg kan gjerne høre om noen år at «Grace, ja – det er ho som bryter sånn og sånn».
– En Ronaldinho?
– På en måte, ja. Brytingas svar på...
Hun ler.
(Saken fortsetter under bildet)
Det tok tid før Grace Bullen som liten forsto at hun var kommet hjem. Fredrikstad er hennes trygge havn. Foto: Finn Rune Christiansen
Ett av stegene på veien, som hun vandret langt på allerede på små barnebein som flyktning i Eritrea, er utdannelsen hun startet på i høst da OL ble utsatt. Hun studerer innovasjon og prosjektledelse, som ikke låser henne til et yrke, men gir valgmuligheter. Nå legges grunnlaget for en tid som kommer, en tid uten bryteskoa på. Samarbeid og mennesker tiltrekker henne. Dessuten slapp hun å flytte fra sitt kjære Fredrikstad. Her opplevde hun å få lov til å slå rot i byen hvor de hilser hverandre med et «hællæ».
– Jeg har lyst til å lære. Det er fint å kunne delvis leve av at jeg har vært en bra utøver og har et kjent navn, men jeg tror det er en styrke å kunne vise til litt konkret erfaring og kompetanse også utenfor brytematta. Jeg ser for meg at jeg kan være med på å skape noe eller organisere idrettsarrangementer for barn, og kanskje løfte brytinga til å bli en større idrett. Det brenner jeg for at flere skal få mulighet til å ta del i, med tanke på hva brytinga har gitt meg. Det er jo også takket være folk rundt. Jeg ser for meg at jeg skal jobbe med idrett, og bryting er for meg den beste idretten i verden.
Det er naturlig at hun tenker det. Medaljene og suksessen er én ting. Matta hos Fredrikstad BK Atlas var også plattformen hvor hun fikk åpne seg og utfolde seg i fred og ro. I sitt tempo. Den lille jenta hadde vært på flukt og forsto ikke at hun endelig var kommet hjem. Hun snakket ikke mer enn hun måtte. Men der fant hun etter hvert trygghet. Der har hun lært disiplin, å tilrettelegge, endre planer, håndtere uforutsigbarhet og se løsninger. Der har hun vokst og lært seg selv å kjenne.
(Saken fortsetter under bildet)
Bryting startet Grace Bullen med i barnehagealder. Her er hun målrettet i blikket som 8-åring under et lokalt stevne. Foto: Tommy Skauen
Les også: – Ble spyttet etter på 17. mai
Rasistiske bemerkninger preller av, som oftest. Men i sommer tok hun bladet fra munnen, da en rekke profiler tok et offentlig oppgjør med rasisme og egenopplevde hendelser. Hun hadde en måned tidligere fått høre under 17. maifeiringen i hovedstaden at hun ikke burde bruke bunaden, som hun bærer så stolt hver eneste nasjonaldagsmarkering. Mannen som sa det, spyttet etter henne. Hudfargen hennes passet ikke til bunaden, mente han. Klysa traff bakken rett bak henne.
Les også: Høyesterett skjerpet straff i sak om hatefulle ytringer
I programmet «Lindmo» på NRK 23. oktober fortalte hun om da hun kom hjem etter et mesterskapsgull med flagget på brystet, og ble spurt av en person om hvorfor hun sang den norske nasjonalsangen fra pallen. Sangen betyr like mye for henne som bunaden. Men den er ikke hennes, måtte hun vite.
– Folk må vite at rasistiske ytringer og handlinger både sårer enkeltpersoner og påfører dem sorg. Også barn kjenner på at de ikke er gode nok på grunn av hudfargen sin, poengterte hun overfor Dagsavisen Demokraten etter å ha hevet stemmen i sosiale medier.
Les også: I Norge mistet vi hele vår klassetilhørighet. Plutselig var vi helt nederst på rangstigen (+)
Bullen tror folk rundt henne blir mer opprørt enn hun selv blir.
– De føler det de føler, jeg får ikke gjort så mye med det. De er eldre enn meg, de fleste som sier sånt. Grunnen til at jeg forteller om det, er nok et håp om at andre som opplever det samme skal tørre å si ifra. Jo flere som snakker høyt om det, desto mer åpenhet blir det om rasisme. Personlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, der og da, når kommentarene faller. Jeg vet jo at jeg fortjente den medaljen og å synge den sangen.
Nasjonalsangen sang hun enda mer kraftfullt neste gang hun sto på pallen, fortalte hun på «Lindmo».
– Hva er grunnen til at det preller av?
– Jeg driver ikke med bryting for å tilfredsstille andre enn meg selv, og er trygg på hvor jeg hører til. I Fredrikstad og i Norge. For noen må ti positive kommentarer veie opp for én negativ, men for meg er det motsatt. Hvis treneren min roser meg for et kast, har det ingen betydning om mange andre er uenige. Jeg vet at mange i Fredrikstad, folk som vil meg vel, har vært veldig stolte av at jeg går med bunaden 17. mai. Så hvis det kommer en tulling fra Oslo og sier noe annet, så svarer jeg bare at jeg kommer fra Fredrikstad, og der likær de det.
(Saken fortsetter under bildet)
Ikke alle liker at hun bærer bunad 17. mai, har Grace Bullen fått erfare. Men det gjør hun med stolthet. Foto: Tommy Skauen
Les også: Skuespillerdebuterer i den nye NRK-serien «Norsk-ish» (+)
En uke etter det personlige oppropet, satt Bullen ved kulturminister Abid Rajas bord sammen med en rekke idrettsprofiler med flerkulturell bakgrunn. Raja ønsket forslag til tiltak. Bullen håper at noe av det som ble lagt på bordet, kan bli brukt. Hun er opptatt av å få flere barn inn i idretten, men også av å sette tydelig sanksjonering av rasisme på idrettsarenaer i system – regler for hva klubber kan gjøre og for hva dommere kan gjøre. Det finnes ting som ikke bør være lov i det hele tatt. Rasisme fra publikum eller utøvere bør lukes ut og sanksjoneres, mener hun.
– Det er sånn vi stopper viruset i å spre seg.
Bullen liker ikke tanken på at for eksempel et lag skal måtte gå av banen for å markere samhold.
– De er der for å bedrive idretten sin og skape glede for seg selv og andre. Vi skal ha ytringsfrihet, men det finnes en grense. Det at vi har så mange representanter i Idretts-Norge som ikke er etnisk norske, hjelper også.
– Norge er en nasjon med mange forskjellige mennesker. Flere barn inn i idretten kan være godt for integreringen og gi kulturutveksling begge veier, slik at vi normaliserer mangfold fra ung alder. Når barna vokser opp og blir eldre, slipper de å bli en sånn gammel kæll, som sier «hvorfor har du på deg bunad?».
Les også: Idretten tar selvkritikk
Familiens kristne tro er noe hun selv forholder seg søkende til. I voksen alder har bryteresset funnet en ny arena hvor hun finner ro. Den oppdaget hun som TV-deltaker i «71 grader nord». Hun fikk lyst på mer natur og frisk luft. Koronasommeren har hun tilbrakt mye ute på tur, sovende i telt og på fiske med venninner.
– Stillheten er deilig, bare å se på og nyte omgivelsene. Da tenker jeg ikke på hva som er neste på lista, og finner ro. Eksisterer bare her og nå. Kontrasten til bryting er stor. Ellers har jeg få interesser. Med ledig tid hjemme, pleier jeg å se brytekamper og analysere dem.
En seier blir Bullen gjerne fort ferdig med. Det har hendt at seiersrusen har lagt seg etter en time.
– Den følelsen jeg har akkurat i det dommeren løfter armen min, det er den følelsen som er den beste. Alt det andre er bonus. Jeg får en veldig stolthetsfølelse når jeg kommer hjem til klubben. Så går jeg hjem og er alene, og følelsen borte igjen. Jeg kan heller se tilbake og kjenne på hva jeg har oppnådd når jeg er ferdig med idrettskarrieren.
Slik legger hun helst også motgang og nederlag bak seg så fort hun kan. Det er ingen grunn til å dvele ved noe hun ikke får gjort noe med. Vi fikk et annet inntrykk da vi ringte henne etter et mesterskap som gikk skeis, og opplevde nærmest at hun hadde gått under jorda.
– Det var mange jeg ikke ville snakke med da. Ikke mamma engang. Når jeg er ferdig med en kamp eller et stevne, tar det ikke lang tid før jeg tar opp videoen og vurderer hva jeg gjorde bra og mindre bra. Tenker at jeg ikke var helt håpløs. For jeg kom meg jo til mesterskapet. Når jeg så har snakket med trenerne, tar jeg meg litt fri og legger det vekk, og lar ikke skuffelse tære. Det blir jeg ikke bedre av. Så tar jeg opp igjen analysen og løsningen igjen når jeg er tilbake fra min todagers ferie.
– Så du var ikke «i kjeller'n»?
– Nei, det kan jeg ikke. Da kommer jeg ikke tilbake og klar for neste avgjørende kamp i tide. Det er jo tungt. Jeg har vært nær medalje, men tapt på målstreken. Jeg har tapt en EM-finale før jeg neste gang fikk min første medalje.
– Jeg tror det er viktig å være klar over at jeg gjorde en bra innsats selv om resultatet ble skuffende. Og unngå å se på meg selv som håpløs. For jeg vet at det enkelte tapet ikke definerer meg, akkurat som at én handling ikke definerer en person. Vi alle taper i løpet av livet eller får en dårlig karakter på skolen.
– Det er sånn man lærer og kan utvikle seg. Jeg vil bevise det for meg selv neste gang jeg får sjansen, og defineres heller av vilje og disiplin.
Les også: – Jeg visste at jeg uansett ikke skulle dit de andre skulle. Derfor hadde de ingen makt over meg (+)
Så erkjenner hun smilende at hun også er en smule mediesky.
– Jeg sier veldig mye nei, mye mer enn jeg sier ja. For den delen av det, oppmerksomheten, er bare en bonus til idretten. På stevner og etter stevner snakker jeg generelt ikke med noen. Tre dager før kutter jeg ut sosiale medier. Det er ikke personlig, bare sånn jeg må ha det, ler hun litt unnskyldende.
– De som kjenner deg best – hvordan vil de beskrive deg med ett ord?
– Bestemt. Ett ord. Ja, bestemt.
Vi blir ikke overrasket. Bullen ler, skjønner hvorfor. Hun er veldig klar på at hun ikke hadde vært den hun er uten alle som har gjort henne godt. Ei heller uten dem som har gjort henne vondt.
– Så jeg takker på en måte alle jeg har møtt på veien og alt jeg har opplevd. Alt fra krig i hjemlandet til å komme hit og møte litt motstand på skolen i menneskelige relasjoner. Litt mobbing. Alt det der. Jeg skjønner at de opplevelsene ikke er bra, men det har lært meg å takle ting i voksen alder, poengterer hun.
Les også: – Vi ble stående med munningene på maskinpistolene pekende mot oss. Vi måtte rømme (+)
En råsterk kvinne sitter foran oss. På tross av, eller på grunn av, vonde og til dels grusomme minner fra tidlige barneår som krigsflyktning. Årene som en stund tok fra henne det store smilet og den klare stemmen hun bruker i dag.
– Jeg husker mange dager ute. Noen få dager i flyktningleir, hvor vi delte seng. Og at vi enten var på vei til et sted eller akkurat hadde forlatt et sted. Så jeg husker at vi satt på kameler og noen ganger i en bil – de få gangene vi hadde akkurat nok penger skrapet sammen til at vi kunne kjøre i stedet for å ri på en kamel i flere dager.
– Hva følte du mens du var på flukt?
– Jeg tror jeg kjente mye på uvitenhet – en av de skumleste følelsene jeg kan tenke meg. Jeg visste ikke hva som skjedde eller hvorfor jeg var i de ulike situasjonene vi befant oss i. Jeg bare var der. Det er den mest skremmende følelsen jeg kan huske.
– Tror du at kampviljen, viljen til å gå forbi motgangen, startet allerede på flukt?
– Jeg lærte meg å ignorere ting. Jeg ble vel litt likegyldig etter hvert, og startet veldig tidlig med å akseptere at det var ting jeg ikke fikk gjort noe med. Det kommer, og så går vi videre.
– Hvor mye tenker du på opplevelsene som flyktning i dag?
– Jeg tenker ikke på det i det hele tatt. De eneste gangene jeg har snakket om det, er når jeg blir intervjuet av journalister. Det startet da jeg begynte å gjøre meg bemerket på brytematta. Flyktning, ja? Det vekket interesse. Den delen av livet har vært. Jeg vet at jeg er her nå og har det bra.
Det gjør henne trist at hun har mye familie i Sør-Sudan som ikke har det godt. Hun snakker mye med dem. De har også vært på flukt, og Bullen har mistet mange familiemedlemmer. Livene deres kan ikke sammenlignes med våre. Avstanden til dem, og maktesløsheten ved ikke å kunne hjelpe slik hun vil, er vanskelig, synes hun.
Fredrikstad vil alltid være hennes trygge havn, men hun vil reise en del når karrieren er over.
– Jeg vil tilbake til Sør-Sudan for å hjelpe på en eller annen måte. Jeg ser hvilke muligheter jeg har fått selv og ønsker å gi noe tilbake ved å la flere unge mennesker få muligheter til et liv med mening. Familieliv og barn er ikke noe jeg har som mål, det får bare komme hvis det kommer.
Søstrene kjenner henne aller best, og et par veldig nære venninner. Og ikke minst klubben og trener Gheorghe Costin, som har vært tett på siden Bullen var i barnehagealder. De vet hvordan hun er.
– Når jeg må ha avstand, så får jeg det. Når jeg ikke trenger det, kan de være nær meg. Jeg har et veldig tett forhold til søsknene mine. Etter at vi flyttet fra hverandre, ble vi automatisk mye bedre venner.
Grace Bullen ler igjen – med hele smilet sitt.
Les også: – At man er modig, betyr ikke at man ikke er redd. Det betyr at man gjør det likevel (+)
Vi oppdager at vi plutselig har gått sju minutter over strengt tilmålt intervjutid. Det begynner å haste å få bildene i havn nede på brygga. Den første dagen Bullen var student på campus, gikk hun seg vill i gangene tre ganger. Nå loser hun hun oss med bestemte skritt den raskeste veien ut. Vi er på flukt fra tiden. Vi tar trappene.
– Men det hender jeg tar heis når jeg skal opp. Leiligheten min ligger i tredje etasje. Jeg får spare krefter når jeg kan. Treningsøktene er såpass hyppige og intense at hvile er like viktig. Jeg er ikke en sånn utøver som må legge inn trening i alt jeg gjør.
Mens fotografen gjør atleten ukomfortabel med kameraet, tegner den røde byferga og gangbrua i bakgrunnen et bilde av stedet hun hører til.
– Åssen er det å bli tatt bilde av, prøver fotografen seg, men han vet svaret.
– Ja, for det har ho’kke gjort før, vet du, smiler en eldre mann ironisk i det han passerer oss hånd i hånd med kona.
Han smiler som om han er en av dem som heier på den lokale idrettshelten, og en smule sjenert snakker indirekte og oppsøkende til henne selv om kommentaren er rettet til fotografen.
Han er ikke en av de «gamle kællane». Og dem er det heldigvis ikke så mange av, selv om Grace Bullen blåser like hardt i dem som vinden som nesten alltid trenger gjennom Vesterelva ved bryggepromenaden.
Les også: – Man måtte lære seg østlandsk. Det var noe alle aksepterte (+)
(Saken fortsetter under bildet)
Trener Gheorghe Costin har en helt sentral rolle i Bullens karriere, og har fulgt henne fra starten. Her er de sammen under oppkjøring til EM forrige vinter. Foto: Tommy Skauen
To om Bullen
Gheorghe Costin (59), trener i alle år
Hvordan var hun som barn?
– Veldig flink, displinert, snill og arbeidssom. Hun hadde stor treningskapasitet og kunne bruke 3-4 timer på trening allerede som 4-åring.
Drivkraften eller talentet?
– Resultatene er 99 prosent arbeid og én prosent talent, det er jeg sikker på etter å ha hatt mange talenter i Atlas.
Hvordan vil du beskrive henne med ett ord?
– Målbevisst.
Filfa Bullen (28), eldstesøster og tidligere bryter
Hvordan var hun som barn?
– Rolig, disiplinert og stilte få spørsmål.
Hva gjør henne mest glad?
– Bra resultater og at familien har det bra. Hun er veldig familiekjær.
Hva gjør henne lett forbanna?
– At hun ikke får til ting eller mister litt treningstid.
Hvordan vil du beskrive henne med ett ord?
– Orientert.
(Saken fortsetter under bildet)
Storesøster Filfa er en av Grace Bullens aller nærmeste. Her er de to sammen, 10 og 15 år unge, etter et brytestevne. Foto: Tommy Skauen
Fem favoritter
Musikk: RnB og rock.
Film: Rocky Balboa.
Bok: De urørlige av Philippe Pozzo di Borgo.
Mat: Burger.
Sted: Fredrikstad.
Fakta: Grace Bullen
• Født 7. februar 1997 i Eritrea, med familiebakgrunn fra Sør-Sudan.
• Vokst opp i Fredrikstad med mor, far og tre søstre.
• Bryter for Fredrikstad BK Atlas og det norske landslaget.
• Vektklasse: 57 kg.
• Nettopp påbegynt bachelor i innovasjon og prosjektledelse ved Høgskolen i Østfold.
• Satt sommeren 2020 i et utvalg toppidrettsfolk med flerkulturell bakgrunn for å gi kulturministeren innspill til tiltak mot rasisme i idretten.
• Meritter: EM-gull 2020, 2017. EM-sølv 2016. 3 ganger nordisk mester. U23: VM-gull 2018. Junior: EM-gull 2017, 2016, 2015. VM-bronse 2017. Ungdom: OL-gull, VM-gull (begge 2014). Har også 6 NM-gull og 3 kongepokaler som senior samt flere NM-gull som junior og ungdom.
