En stemme av stål

– 2020 er nok et år jeg kommer til å huske resten av livet. Alt har liksom skjedd på en gang i år, slår Randi Stene (57) fast. Hun har en nøktern, nesten hverdagslig tone i stemmen når hun sier dette. Vi har slått oss ned ved et bord på en egentlig stengt utekafé ikke langt fra Operaens personalinngang her i Bjørvika, og den ganske ferske operasjefen utstråler den typen ro folk gjør når de syns de har all verdens tid. (Det stemmer helt sikkert ikke. Vi har nok bare toppen en time).

Så hører vi at det dirrer litt mer i den trønderske mezzosopranstemmen, og hun legger litt mer dramatisk til:

– Ja, æ skjønne` nesten ikke at det går an, at det kan skje så my` i løpet av et år? Det har vært ... ja, det har vært ei voldsom tid!

Opptakten til det dramatiske året 2020 for både Randi Stene og resten av verden kom i tida før jul i fjor. I Kina begynte et visst virus å spre seg, og i november døde Randi Stenes far. Gårdbrukeren og den driftige gründertypen Jarle Stene var 89 år gammel da han ble alvorlig syk. Det hele gikk fort. Snart ble det begravelse på Byneset utenfor Trondheim, der familiegården Stene ligger. Hele familien samlet seg der, deriblant Randi Stenes danske ektemann og deres to voksne barn. Samtidig var Stene trolig allerede på det tidspunktet høyaktuell som kandidat til å overta som operasjef etter Annilese Miskimmon. Det ble en lang og omfattende ansettelsesprosess, og en spesiell jul, den første uten faren.

Les også: Hun blir ny operasjef

I januar ble Randi Stene utnevnt til den mektige stillingen som ny operasjef i Bjørvika. Hun ga flere intervjuer i pressen, der hun gjerne ble fremstilt som den sjenerte odelsjenta fra Byneset som endte opp som fetert operadiva i København. «Jeg ble oppdratt som en gutt. Hersja og kjørte traktor», fortalte Stene til Adresseavisen. Men hun fortalte også at musikken har vært med henne fra tidlig alder, det var sang, piano, trompet, det var kor og korps og musikkgymnas på Heimdal. Folk rundt henne, som tenoren Harald Bjørkøy, gift med pianolæreren hennes, hørte tidlig at det var noe helt spesielt med Randi Stenes stemme.

Og enda så sjenert som hun alltid var, stilte hun uten å blunke opp på scenen for å synge for folk. Hennes aller første offisielle opptreden var på skoleavslutningen i førsteklasse. Hun husker fortsatt hva hun sang: «Den glade vandrer», og «Se min kjole». Hun husker også svært godt det øyeblikket hun som 17-åring satt i Nidarosdomen og hørte et kor og solister framføre Bachs «Juleoratoriet». Da tenkte hun: «Der skal jeg stå en gang. Det er dette jeg skal gjøre». Og året etter sto hun jammen der, i Nidarosdomen, som solist i Heinrich Schütz' «Musikalische Exequien» under Olavsfestdagene.

Siden har Randi Stene sunget mezzosopran-solo på «Juleoratoriet» utallige ganger. Hun var oratorie- og konsertsanger i mange år før hun begynte å synge opera for alvor. En stund ble det mye Händel, Bach og kirkemusikk. «Ingen synger Juleoratoriet vakrere enn Randi», mener en sangerkollega og venn, som har fulgt henne siden hun som 19-åring kom inn på Norges musikkhøgskole (NMH) på første forsøk. Når medstudentene der ga henne applaus etter en bra opptreden, slo hun ikkelykkelig  ut med armene og bukket. Da snudde hun nærmest ryggen til, før hun forsvant inn i et hjørne og gjemte seg der. At hun en dag skulle bli en av landets sterke og karismatiske scenepersonligheter innen klassisk musikk, var det få som så da. Men at det var noe helt eget med stemmen hennes, det hørte de med en gang.

I februar ble Randi Stene intervjuet om sine siste sangroller før hun skulle bli sjef i Bjørvika. Hun skulle synge rollen som Larina i Peter Tsjajkovskijs «Eugen Onegin» i Bjørvika, samt Fricka i Wagners «Valkyrien» samen med Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO), der hun også var avtroppende operasjef. Så døde også moren hennes, Else, etter mye sykdom, bare tre måneder etter ektemannen sin.

Les også: Varmer opp med sang før rollen som operasjef

10. mars var det generalprøve på «Valkyrien». I salen i Olavshallen i Trondheim satt denne gode vennen fra NMH. Da hun igjen hørte Randi Stenes velkjente, varme og kraftfulle stemme runge fra scenen, i rollen som Fricka, tenkte hun: «Helsike også. Det er nå litt trist at hun skal bli operasjef. Hun burde fortsette å synge Wagner i mange år til».

11. mars ble Randi Stenes mor Else begravet på Byneset. Samme dag vedtok TSO å avlyse premieren på «Valkyrien». Den skulle etter planen skje 12. mars klokken 18.00. Akkurat på minuttet da Norge stengte ned.

Når Randi Stene tenker tilbake på disse dramatiske dagene i mars 2020, slår det henne at hun tross aldri fikk panikk. Selv om det meste raknet rundt henne, midt i en vår der hun skulle ta avskjed med to viktige roller i sitt liv for å kunne bli sjef i Bjørvika. Hun var operasjef i Trondheim og professor i sang ved NMH, der hun var en veldig populær sangpedagog for studentene. «Det er en del studenter som sørger her nå», sier en kollega der. «Hun har dette mentorgenet, som ikke alle har, og har stor glede av å hjelpe fram unge talenter. Hun er utrolig tålmodig». Det som er igjen av Randi Stenes pedagogvirksomhet nå, er at hun fortsetter med årlige, internasjonale sommerkurs for unge sangere på Voksenåsen.

Denne våren skulle Randi Stene også «flytte hjemmefra». Hun skulle forlate huset sitt i København, som hun har delt med mann og to barn, og dra alene til en pendlerleilighet i Oslo.

– Jeg fikk faktisk aldri panikk. Jeg tåler nok stress godt. Men jeg følte virkelig at alt skjedde på en gang, sier Stene.

– At foreldrene mine skulle gå bort med så kort mellomrom, det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

Randi Stene er ikke bare odelsjente, hun er også enebarn. Nå sitter hun med en stor familiegård på Byneset, som inntil videre er forpaktet bort.

– Vi tre var veldig tett knyttet sammen da jeg vokste opp. De har alltid støttet meg i at jeg valgte musikk, og presset meg aldri til å overta gården. Men de syns nok det var litt rart også. Jeg brukte noen år på å få dem til å forstå at man faktisk kan leve av dette, smiler Stene, som forteller at det var mye musikkinteresse i familien, og at hennes morfar var amatørbratsjist og en del av musikkmiljøet i Trondheim. Hun syns det var veldig trist at «Valkyrien» måtte avlyse i Trondheim denne mørke dagen i mars. All kulturaktivitet i Norge gikk jo også i svart den samme dagen.

– TSO har bare en stor produksjon i året, så det var trist. Jeg hadde veldig lyst til å ta farvel med TSO på scenen, men slik ble det altså ikke.

– Hvordan var det som sanger, å oppleve at en premiere blir avlyst sånn i siste liten?

– Nei, det var jo helt krise, vi var tente og klare til å gå på scenen. Men dette er også en rolle jeg har gjort før, så det var ikke slik at jeg tenkte: «Å, no får æ aldri søng` den mer!». Men jeg rakk akkurat å synge ferdig «Onegin» i Bjørvika, da, sier Stene, som formelt tok over som sjef 1. august. Rent faktisk har hun fungert som sjef fra i vår. Hun og ballettsjef Ingrid Lorentzen måtte hive seg rundt og legge om hele det svære, langtidsplanlagte operaprogrammet til en atskillig mindre, korona-tilpasset utgave. I sommer har hun styrt operaen i Bjørvika fra hjemmekontoret i København. Det er først nå i august at hun fysisk har blitt kjent med huset.

– Jeg ble kjent med dette huset via Zoom, liksom, sier Stene med et lite smil.

– Det gikk greit, men det var jo ikke helt optimalt. Jeg merket da jeg kom inn i huset her i august, først nå begynner jeg å bli kjent med folk her på en mer naturlig måte. Det e` så godt!

– Du har sagt at du ikke skal slutte å synge, selv om du er blitt sjef. Men er du likevel i ferd med å bli mindre sanger og mer sjef?

– Ja, det sier seg sjøl. Det er mer enn en heltidsjobb, dette her, det er noe du lever med hele tida. Og jeg kjenner at jeg er klar for det, det føles så riktig! forsikrer Stene.

– Men jeg har vært litt redd for å slippe sangen. Jeg klarer ikke det helt. Jeg må synge litt hver dag, for å ha det bra. Det er noe helt fysisk som jeg er avhengig av. Det er bra for både kropp og sjel! Så jeg varmer fortsatt opp med sang, men sjeldnere enn jeg trodde på forhånd.

– Så operasjefen sitter ikke på kontoret sitt og synger en liten arie for seg selv, i all hemmelighet?

– Nei, jeg gjør nok ikke det! Da går jeg heller til et øverom. Tidlig om morran er det ikke fullt, der, heller, så da går jeg dit.

Likevel: Om det nå var sånn at operasjefen sang ildfulle arier over møtepapirene inne på kontoret sitt, hvilken ville hun da tatt? Det er mange å ta av, over 35 år etter at hun operadebuterte som Maddalena i Verdis «Rigoletto» på Rosendal Teater i Trondheim. Hun kunne jo tatt en fra Mozarts «Tryllefløyten», som hun debuterte i på det Det kongelige Teater i København i 1988? Eller hva med noe fra Strauss` «Rosenkavaleren», der rollen som Octavian ble hennes internasjonale gjennombrudd i Paris i 1993? Hun burde også kunne lirt av seg noe fra «Carmen», der hun spilte hovedrollen på scener i København, Stockholm, Brussel – og Oslo. Men framfor alt kunne hun tatt noe av Wagner. Stene er en av våre fremste Wagner-tolkere, og hun mener selv hun har kropp og stemme til det.

– Det er ikke alle som skal synge Wagner. Noen har disse myke, fleksible stemmene som kan leke seg i høyden, og som passer best til Rossini og Mozart. Stemmen min har ikke den fleksibiliteten, og jeg er ikke god på koloratur. Men jeg har kroppsbygning og kraft nok til å synge Wagner. Wagner, da må du ha litt kraft og, ja ... stål!

Selv om Randi Stene nå skal gjøre operaen i Bjørvika til sin, er det jo egentlig er det Det kongelige Teater i København som har vært operaen i hennes liv. Til København kom hun etter årene på NMH, der hun for øvrig gikk i samme klasse som den ikke ukjente operadivaen Solveig Kringlebotn.

– Vi har ledd mye av hvor forskjellige vi var den gangen! Hun var allerede diva, med mye selvtillit, jeg var en sjenert bygdejente fra Byneset. Men vi har sunget mye sammen og hatt det veldig artig i lag. Vi var også småbarnsmødre samtidig, sier Stene.

Men det skjedde noe med henne da hun begynte på Operaakademiet i København.

– Da det ble kjent at jeg skulle bli sjef i Bjørvika, overrasket det meg at pressen var så opptatt av at jeg var vokst opp gård! Det ble mye «odelsjenta fra Byneset». «Åh, ja ja, ska` vi snakk` om gården igjen, ja!» Jeg syns det var så rart, selv om Byneset så klart har preget meg, jeg er veldig glad i den plassen. Men jeg har også bodd over 30 år av mitt liv i København! Hvorfor spurte de ikke mer om Danmark? For er det noe som har preget mitt liv og forandret meg som menneske, så er det Danmark.

– Hva har Danmark gjort med deg, da?

– Danmark, ja, det har vært...

Her må operasjefen lete litt etter ord.

– Danmark var frigjørende, rett og slett, for meg som person. De årene på operaakademiet var SÅ personlighetsutviklende for meg. Fra å ikke tørre noen ting på scenen, til at jeg ble fri! Mye av dette lå nok i utdannelsen i seg selv, men jeg tror også det skyldes møtet med kulturen i Danmark. Den føltes friere enn i Oslo. Det var nesten et sjokk for meg, sier Stene, som på akademiet traff sangpedagogen Susanna Eken. Hun ble både mentor og reservemamma. Randi Stene var den første norske sangeren som studerte under Eken, men siden kom flere etter, slik at man kan snakke om en egen Eken-skole for sangere i Norge. Stene traff også en annen skjellsettende person i København.

Det var stemmen hennes han hørte først. En dag seint på 80-tallet var den unge cellisten Henrik Brendstrup på jobb i orkestergraven i operaen i København. Med ett hørte han plutselig en nydelig, mørk stemme fra scenen. Men da han så opp, så han bare en svær hatt, ikke ansiktet hennes. Stene var i kostyme. Senere ble den danske gutten kjent med den trønderske jenta, men det tok et par år før de ble kjærester på ordentlig.

– Han tok sæ sammen til slutt! Æ va` klar lenge før han, sier Stene, som giftet seg med ham i 1993, på Byneset. Siden har de bodd i København, og fått to barn som i dag er 21 og 25 år. Som små måtte de bli med mamma når hun reiste rundt i verden og sang på operascener i Paris og New York.

– Jeg hadde med au pair. Men jeg har også vært en del borte fra barna mine. Jeg har nok aldri vært en sånn mamma som har bakt boller, sier Stene, som har en like travel ektemann som også har reist mye i jobben.

Men i månedene etter 12. mars har de to sittet mye sammen hjemme i København. Det ble lockdown, hjemmekontor og utreiseforbud på begge to. Det ble kanskje litt for god tid til å strikke, selv om håndarbeid er noe hun gjerne slapper av med ellers. En venn sier også at hvis du trenger råd om hvilken farge du skal male i stua, så er Stene den rette dama å spørre, med sin velutviklede estiske sans.

– Vi har vel aldri vært så mye sammen, mannen min og jeg, som i denne koronaperioden, sier Stene.

– Og dere er fortsatt venner?

– Ja, vi har nå vært gift i 27 år, så det har gått greit, slår Stene fast. Hun bor i leilighet i Oslo, mens mannen bor alene i huset i København.

– Plutselig sitter jeg der med litt for mange hus! Det er gården på Byneset, huset i København, og leiligheten i Oslo. Vi har gitt det et år foreløpig, så ser vi hvordan vi trives med å bo sånn. Kanskje vi får oss en leilighet i Danmark i stedet. Begge ungene har flyttet ut nå, sier Stene, som legger til:

– Det er jo rart, men så lenge jeg vet at de begge har det bra,..Det er kanskje litt hardt å gi slipp på den yngste. Men han har det flott på folkehøyskole i Danmark og har nesten ikke tid til å snakke med meg.

All verdens tid hadde hun kanskje ikke, men Randi Stene fikk til godt over en times intervju her ved personalinngangen i Bjørvika. Stene utstråler fortsatt en slags sindig, trøndersk ro, men samtidig skjønner vi at hun er spent på denne koronahøsten i Operaen. Økonomisk bærer det seg slett ikke med bare 200 mennesker i salen, og smittevernrestriksjonene legger begrensninger på det meste som skjer på scenen. Et et eneste lite smittetilfelle her inne kan få store konsekvenser med en gang.

– Da må vi kanskje avlyse, men det hele er usikkert. Vi har et redusert program for høsten, og fra oktober kan vi spille som planlagt, men da med bare 200 i salen. Vi er jo vanligvis tette på hverandre her i operaen, og å synge en kjærlighetsduett på scenen med over to meters avstand, det er jo ikke helt naturlig! Økonomisk bærer det seg heller ikke, men samtidig finnes det en enorm vilje her til å få ting til, til å vise at vi fortsatt er her. Men så er vi så utrolig sårbare! Det er klart at det kan bli vanskelig å utøve godt lederskap i en slik krise.

– Du ble altså operasjefen som fikk koronakrisen i fanget?

– Ja, det er virkelig sant! Men selv om jeg er ny som operasjef, har det slått meg at også de etablerte, erfarne operasjefene i resten av verden er i akkurat samme situasjon som meg: Alt er helt nytt. Ingen vet hva som skjer videre. Ingen har kontroll på pandemien. Sånn sett føler jeg meg ikke så ny, sier Stene, som tror samholdet i operahuset i Bjørvika er ekstra sterkt nå, som alle kjemper mot en felles, farlig fiende: Viruset. Eventuelle interne konflikter og problemer som var der før koronakrisen inntraff, ligger i så fall under overflaten nå.

– Alt annet legges nå på is. Nå handler det om å komme oss gjennom høsten, sier Stene, som legger til:

– Jeg ser likevel fram til å lede dette huset. Jeg liker å lede, det ligger i personligheten min, og jeg føler meg trygg på at jeg har den alderen og den erfaringen som trengs. Men når denne krisen er over, kommer kanskje andre problemer til overflaten igjen. Jeg må tåle å ta upopulære avgjørelser, jeg må tåle å stå i stormen uten å velte. For storman kjem jo! Æ veit jo det.

Fem favoritter

Musikk: «Parsifal» av Wagner.

Film: TV-serien «The Crown», filmen «West Side Story» fra 1961.

Bok: «Det syvende møte» av Herbjørg Wassmo, «Verden som var min» av Ketil Bjørnstad

Mat: Blåskjell og lutefisk.

Sted: Moskenesøya i  Lofoten, Tisvilde i Danmark.

Fakta om Randi Stene

* Født 12. april 1963 i Trondheim. Oppvokst på gården Stene på Byneset like utenfor Trondheim med foreldrene.

* I dag bosatt i København og Oslo med ektefellen. To voksne barn.

* Utdannet sanger fra Norges musikkhøgskole (NMH) og Operaakademiet ved Det Kgl. Teater i København.

* Fast tilknyttet Det Kgl. Teater i København i 32 år, men har også sunget på operascener i blant annet London, Paris og New York.

* Plateartist og konsertsolist. Har vunnet flere priser.

* Avsluttet nylig sitt virke som professor i sang ved NMH og som operasjef for Trondheim Symfoniorkester & Opera (TSO).

* Tiltrådte 1. august som operasjef ved Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika.