Portrett

Den rastløse

Hun vokste opp i den blyge Frikirken og skulle bli prest. Men akkurat nå er hun mest kjent som «hun regissøren med den søskensex-filmen».

Bilde 1 av 2

Vinteren 2002 dro den 24 år gamle Stavern-jenta Anne Sewitsky til Sri Lanka for å være forlover i en venns bryllup. Vennen hadde hun blitt kjent med da hun studerte liberal teologi i USA, for oppvokst i Frikirken som hun er, var planen å bli prest. Den planen gikk dårlig. (Mistet troen underveis). Det gikk heller ikke så veldig bra med bryllupet. (Både brud og brudgom fikk kalde føtter). Derimot oppdaget Sewitsky at hun ble veldig interessert i Sri Lanka, i borgerkrigen, og i fredsprosessen der Norge spilte en meklerrolle. Så hun droppet hjemreisen, og begynte å sende avisartikler hjem til Norge. Da hun forlot Sri Lanka etter et halvt års tid, lekte hun med en idé: Kanskje hun skulle lage en dokumentarfilm om Sri Lanka? Selv om hun strengt tatt aldri hadde laget film før? Med ett hadde Anne Sewitsky funnet en retning i livet sitt: Hun ville lage film.

Også en av de første scenene i Anne Sewitskys tredje spillefilm «De nærmeste» finner sted i en venns bryllup. I går hadde den premiere på norske kinoer, og hovedpersonen, Charlotte, holder forloverens tale til bruden, hennes aller beste venninne. Allerede under talen kan man ane at Charlotte er en ensom, litt for intens person. Med en mentalt fraværende far og en selvsentrert mor, ender hun opp som en grenseløs, ung kvinne som innleder et heftig, seksuelt forhold til sin halvbror Henrik. De to har aldri møttes før, ettersom moren forlot ham da han var baby. Møtet med Henrik blir skjellsettende på alle vis, og setter store krefter i sving. «Søskensex-film strålende mottatt på prestisjefestival», het det i VG da filmen hadde verdenspremiere i januar på Sundance-festivalen i Utah, USA, som del av hovedprogrammet. «Den er et betydelig verk av en betydelig kunstner som med betydelig innsikt går løs på livets store spørsmål, skrev VGs anmelder, under tittelen: «Søskensex-filmen «De nærmeste»: Brutalt god».

– Det ante deg vel kanskje at filmen din kom til å bli kalt «den søskensex-filmen»?

Les Dagsavisens anmeldelse av filmen her: Borgerbarnas diskré larm

Regissør Anne Sewitsky kan ikke annet enn å smile litt skjevt til dette. Hun møter Dagsavisen på et pizzasted på Grünerløkka, et par timer før hun må hente sin to år gamle datter i barnehagen. Den ligger på Kampen, der Sewitsky bor med kjæresten, datteren og en bonusdatter i tenårene. Hun forteller at både hun og hennes medmanusforfatter var rimelig spente foran Sundance-festivalen i januar.

– Filmen var ferdig bare to uker før Sundance, og vi hadde ennå ikke hatt publikumsvisninger. Så vi var livredde! Vi tenkte: «Nå kommer søskensex-overskriftene». Kanskje folk kom til å hate den, eller … vi ante jo ikke. Men der gikk reaksjonene, befriende og overraskende nok, kun på tematikk. Den ble veldig fint mottatt der borte. Men klart, vi har tatt noen runder på dette underveis. Mitt tema er skammen over å være uønsket, og det kunne lett bli overskygget av «søskensexen». Selv helt på slutten av klippeperioden kunne det plutselig dukke opp bitte små ting, kanskje bare noe ved musikken, som fikk det til å bikke over i det spekulative. Det var vanskelig og utfordrende.

Av spillefilmer har Anne Sewitsky tidligere regissert en mørk komedie («Sykt lykkelig», som var Norges Oscar-kandidat i 2010), og en barne- og ungdomsfilm om forelskelse («Jørgen + Anne = sant»). Så hva fikk henne til å gi seg i kast med et heavy, melankolsk drama som så sterkt kretser rundt et tabu som «søskensex»?

– Det begynte litt med at min medmanusforfatter Ragnhild Trovoll kom til meg for mange år siden med et manus. Det handlet om to tvillingsjeler som forelsker seg i hverandre, og som på slutten av filmen fant ut at de var søsken. Det var en litt annen type historie, men det var noe som var interessant der, som jeg absolutt kunne tenke meg å fortelle om: Denne skammen over å være uønsket. Da lå det nærmest å gå inn i en familie og fortelle om hvor grenseløs man kan bli når mennesker haret så sterkt tilhørighetsønske. Det ble inspirasjonen, sier Sewitsky, som har vist «De nærmeste» til grupper av psykologer og eksperter på barns tilknytning. Det skal være typisk henne, sier en venn, hun er alltid interessert i å høre andres meninger om det hun gjør. Ikke fordi hun er så usikker, men fordi hun gjerne vil samle inn mest mulig informasjon når hun skal ta et valg.

– Flere av ekspertene mente nok at hovedkarakteren min, Charlotte, har en såkalt «tilknytningsskade», og at hun derfor har utviklet en grenseløs atferd, fortsetter Sewitsky.

– Hun tråkker over alle grenser, særlig overfor broren, men hun kunne like godt reagert med selvskading eller en spiseforstyrrelse. Jeg har lest meg litt opp på tilknytningspsykologi mens jeg har jobba med denne filmen, og har blant annet fått vite hvor viktig særlig den tidlige tilknytningen mellom mor og baby er. Hvis moren går inn i en fødselsdepresjon, kan det dype sette spor i barnet langt fram i tid.

– Ville Charlotte kastet seg i armene på broren om hun ikke hadde vært skadet?

– Kanskje ikke, men det fins eksempler på søsken som innleder et seksuelt forhold, spesielt hvis de ikke har møtt hverandre før. Når det er noen som biologisk ligner dem selv, kan tiltrekningen faktisk bli ekstra stor. Eksperter mener at 10-15 prosent av alle søskenrelasjoner har vært innom en seksuell tilnærming, kanskje som eksperimenter når de er små. Er det en positiv opplevelse, kan det være sunt, er det en negativ opplevelse, er det ikke sunt, sier Sewitsky, som forteller om hovedrolleinnehaver Ine Marie Willmanns reaksjon da hun fikk se hele den ferdige filmen for første gang.

– Det slo henne hvor uendelig ensom Charlotte-karakteren egentlig var. Hun hadde liksom ikke helt fått det med seg under innspillingen, for Charlotte opptrer hele tida i sammenhenger der hun er omgitt av folk. Hun danser og hun ler, og så videre. Men Ine hadde tenkt: «Jøss! Hun er jo egentlig helt aleine!» Til og med i bryllupet, omgitt av masse folk, er hun egentlig helt aleine.

Ine Marie Willmann er for lengst plukket ut til å spille hovedrollen til Anne Sewitskys neste film, som skal handle om selveste Sonja Henie. Det blir en episk storfilm om nasjonalsymbolet Sonja Henies glamorøse liv som kunstløper og filmstjerne i Hollywood, men også om de mørkere sidene av livet hennes. Som hennes alkoholisme, hennes rotete kjærlighetsliv og hennes flørt med nazismen.

– Vi har jobbet med manus ganske lenge, det begynner å bli ganske klart. Det samme er casten. Nå leter vi etter et sted der vi kan filme. Planen er å gå i opptak neste år, sier Sewitsky.

– Nå er vi midt i finansieringen av prosjektet. Og Ine øver på skøyter, det har hun vel gjort i et år allerede. Jeg castet henne som Sonja lenge før hun fikk rollen i «De nærmeste», sier Sewitsky, som i Henie-filmen igjen skal jobbe sammen med produsent  Synnøve Hørsdal. Hørsdal la på sin side merke til Sewitsky allerede da hun fikk se eksamensfilmene fra 2006-kullet på Den norske filmskole på Lillehammer. De fleste studentene hadde laget alvorlige, eksistensielle filmer om de store spørsmål i livet. Anne Sewitsky hadde like godt laget en liten, spretten komedie.

– Det var kanskje ikke den beste filmen det året, men det var i alle fall en der som stakk seg ut, sier Hørsdal til Dagsavisen.

– Som regissør er Anne analytisk, men samtidig intuitiv. Det er som om hun får en slags fornemmelse for hva hun mener karakteren hennes skal gjøre eller ikke gjøre. Det er ikke alltid hun greier å artikulere hvorfor, noe som iblant kan være krevende. Men nå som vi har jobbet mye sammen over tid, vet jeg at når det butter helt, og hun er veldig klar på noe jeg ikke er helt med på, så vet jeg liksom at det blir riktig til slutt. Hun har et spesielt blikk og en måte å fortelle på som bare Anne kan gjøre, mener Hørsdal.

– I de mest intense arbeidsperiodene virker det som om hun har helt uendelig med arbeidskapasitet og energi. I de mer rolige periodene er hun ikke så effektiv.

Da Anne Sewitsky kom fra Sri Lanka og hjem til Norge i 2002, hadde hun fått prøvd seg som utenriksjournalist noen måneder. Fra før hadde hun studert teologi, musikk og teatervitenskap, men journalistikk hadde hun ikke greie på. Men hun trengte en jobb på Sri Lanka, og tok kontakt med både VG, Bergens Tidende og flere lokalaviser. Flere av artiklene fins fortsatt i avisarkivene, med titler som: «BT i skuddsikker bil på Sri Lanka».

– Uffa meg, sier Sewitsky, og grøsser litt ved tanken på disse tidlige artiklene, skrevet i ungdommelig overmot.

– De var vel ikke så veldig bra, og jeg har egentlig skrivesperre-angst. Men jeg trengte penger, og det var ingen andre journalister der nede til å skrive om fredsprosessen. Da tenkte jeg: «Nå later vi som om jeg kan skrive og så kontakter jeg VG». Jeg var ung og uredd, og hadde ikke så mye å tape.

Siden dro hun tilbake til Bergen og sine halvhjertede studier i musikk og teatervitenskap. Der traff hun den senere filmprodusenten Lars Løge, som syntes en dokumentarfilm fra Sri Lanka hørtes ut som en strålende idé. De satte opp en skisse, og Sewitsky reiste tilbake til Sri Lanka sammen med en fotograf. De dro rundt i landet, og kom hjem med masse stoff.

– Jeg kunne ikke lage dokumentarer, likevel gjorde jeg det. Men da jeg kom hjem ble jeg ganske overveldet av alt stoffet, og greide ikke helt å velge. Alt var interessant, liksom! Jeg kunne ikke håndverket godt nok. Den endte opp som en Brennpunkt-dokumentar. Den ble ... helt grei. Ikke noe mesterverk!

Parallelt med arbeidet med dokumentaren søkte hun seg til Filmskolen på Lillehammer der hun lærte seg håndverket. Nå var det filmregissør hun ville bli, og fra Lillehammer og utover har det meste lykkes for Anne Sewitsky. Priser og smigrende utmerkelser er blitt kastet etter henne, og i 2012 fikk hun og Synnøve Hørsdal tilskudd fra Norsk filminstitutt til å lage inntil tre spillefilmer. Den første av disse er «De nærmeste».

Presteplanene er nå for lengst glemt. Gudstroen, som hun hadde mer enn nok av da hun vokste opp i Stavern, bare visnet bort mens hun studerte liberal teologi i USA. Hun studerte under en kritisk, frittenkende professor som fikk studentene til å sette spørsmålstegn ved det meste. Det hjalp ikke at hun hadde vokst opp med foreldre som begge tilhørte Frikirken i Stavern. Faren kom til Norge fra Anaheim, California, mens moren kom fra Farsund på Sørlandet. De møttes da de begge var studenter i Oslo.

– Da jeg ble født bodde vi en stund på Stabekk, da var vi metodister. Nei, forresten, var vi baptister? Uansett, vi dro til Stavern fordi de fikk jobb på Fredtun folkehøyskole.

Tre år etter at Anne ble født, fikk hun en lillesøster. De vokste begge opp i den kristne tro.

– Alt var trygt og avklart. Jeg syns det var synd at ikke alle andre var kristne. Det var litt fælt. Det var vondt at ikke alle skulle få komme til himmelen, sier Sewitsky med et lite smil.

– I det kristne tenåringsmiljøet jeg vanket i, ble vi kanskje mer ekstreme og karismatiske enn de voksne. Det var masse samhold og mye morsomt som skjedde, det var varme og energi og mange bra folk. Samtidig var alt veldig følelsesladet, med vekkelsesmøter, sang, gråt og armene i været. Hele tida hadde man disse underliggende tankene: «Er jeg god nok? Tror jeg nok?» Alle ungdomsbekymringene mine ble rettet til Gud. Hvis jeg var forelsket i en gutt, så kunne jeg skrive i dagboka: «Kjære Gud, hvorfor ser han ikke meg? Hvorfor kan han ikke oppdage meg?» Før jeg gjerne avsluttet: «Men du kjære Jesus, er jo min elskede».

Bruddet med kristenverdenen kom gradvis i løpet av studietiden, og foreldrene hennes lagde ikke noe spesielt oppstyr rundt det. De skilte seg da Anne Sewitsky var 13, og er nå gift på nytt på hver sin kant. De er begge lærere som underviser i engelsk, musikk og historie. Faren hennes er i dag en amerikaner bosatt i Svelvik, men han har fortsatt mye familie igjen i California. Anne Sewitsky og søsteren har vokst opp med lange sommerferier i California, og nær kontakt med farsfamilien.

– For et par år siden døde begge besteforeldrene mine, min «grandpa» og min «grandma». De ble begge veldig gamle, og var fine, varme folk, sier Sewitsky, som regner seg selv som tospråklig. Familien snakket både engelsk og norsk hjemme helt til moren syntes døtrene virket litt språkforvirra.

– Hun la merke til at jeg kunne begynne en historie på norsk, for så å slå over i engelsk når jeg ikke fant de rette ordene, og at jeg da ble frustrert. Da begynte vi å snakke bare norsk hjemme, sier Sewitsky, som innrømmer at hun som 13-åring opplevde foreldrenes skilsmisse som dramatisk og vanskelig.

– Faren min flyttet ut, og vi bodde hos moren min. Det ble ikke så mye rabalder, men på den tida og på det stedet jeg bodde var det ikke så mange som hadde skilte foreldre. Jeg var nummer to i klassen, sier Sewitsky, og legger til:

– Men skilsmisse er jo dramatisk. Sissel Gran, en av ekspertene som jeg viste filmen min til, snakket om alle disse skilsmissebarna og hvor mye det egentlig går utover barna. Hun sa at man ser ikke helt hvordan barn må nedjustere sin forventning til kjærlighet. Kjærligheten er ikke lenger stabil og ubetinget, og det kan være smertefullt for et barn. Hun sier ikke at folk ikke skal skille seg, men det er en stor prosess. De som flytter mellom to hjem, kan kanskje bli usikre på hva som er «hjemme». Jeg har hørt barn fortelle om at de ikke kan besøke pappa i «feil uke», for da kan det hende at det er noen andre der. Du har liksom ikke lenger noe som bare er ditt.

Dermed er vi tilbake til temaet «lengselen etter tilhørighet» igjen, og Anne Sewitskys «De nærmeste». Hun er fornøyd med filmen, men litt lettet over at hun nå kan gå løs på helt nye prosjekter. «Anne har alltid planer, alltid noe på gang, alltid så mye hun skal», sier en venn, som beskriver henne som trygg, selvsikker, hardtarbeidende og sosial («hun kan snakke med en stein»). «Hun er ikke den som husker å ringe deg på bursdagen din eller kommer med gave. Men hun stiller alltid opp når det er alvor».

– Jeg er nok en rastløs person, sier Anne Sewitsky, som begynner å kjenne på at det snart er hentetid i barnehagen.

– Når jeg er ferdig med et stort prosjekt, som nå med «De nærmeste», så har jeg alltid lyst til å gjøre noe helt annet etterpå. Jeg ønsker ikke å gjøre noe jeg nettopp har gjort. Nå har det vært filmer med barn, romantisk komedie og heavy drama. Det neste jeg skal gjøre, er en skikkelig thrillerserie fra Finnmark. Vi starter opptakene i september.

Hun reiser seg fra bordet og gjør seg klar til å gå ut i gatene på Grünerløkka:

– Så nå skal jeg i gang med å drepe noen folk. Det er nytt!

5 favoritter

MUSIKK: Akkurat nå, unge Aurora Aksnes’ musikk.

FILM: Skummelt å trekke frem en, så da tar jeg den siste jeg  likte: «Foxcatcher» (2014).

BOK: Leste nettopp «Stoner» av John Williams – den var jo fin.

MAT: Jeg er glad i thaimat.

STED: Jeg reiser mye, så jeg sier rett og slett hjemme på Kampen.

Nyeste fra Dagsavisen.no: