Borgerbarnas diskré larm

5

DRAMA

«De nærmeste»

Anne Sewitskys «De nærmeste» utfordrer grensene til hva vi i dag regner som akseptabelt. Men det slående provokative i filmen – et seksuelt forhold mellom halvsøsken – har rot i bakenforliggende temaer, der vår tids overfladiskhet, ansvarsfraskrivelse og fravær utgjør fallgruvene. Hovedpersonen Charlotte (Ine Marie Wilmann) faller i dem alle, selvforskyldt eller forårsaket av andres valg. Slik har regissør Anne Sewitsky skrevet (med Ragnhild Tronvoll) og regissert en samfunnsflenge av en film, der tomrommene fylles av desperat lengsel etter nærhet og tilhørighet.

Med et stadig mer personlig filmspråk formidler Sewitsky sterke følelser av distanse og splittelse, og det til tross for at filmen er uvanlig kropps- og berøringssugen. Da tenker jeg ikke først og fremst på de sentrale samleiescenene mellom Charlotte og halvbroren Henrik (Thomas J. Berger), men på spenningeshiget mellom filmens figurer. Enten det er i ikke-forholdet mellom en mor og en datter, mellom to venninner, mellom barn og lærer på en danseskole, mellom to søsken uten grenser. Løst bakenfor, uttalt gjennom Charlottes jobb som danseinstruktør, ligger legenden om Odette og Siegfried. Om den svarte svanen og «Svanens død». Lengselssmerten som veves inn i filmens mellomgulv, er en regibragd.

Halvsøsken som innleder et incestuøst forhold er allment uakseptabelt. Charlotte og svenske Henrik har samme mor, men ulike fedre. De møtes for første gang i voksen alder, skadeskutte, han etablert som småbarnsfar. Hennes kjæreste er tilfeldigvis bestevenninnens (Silje Storstein) bror. Begge tilhører den åpenbart velsituerte enden av middelklassen, hvor Charlottes mor (Anneke von der Lippe) aldri har hatt øyne for annet enn egne nykker og prosjekter. Allerede her ville en rasekspert kalt troppene ut av området. Valgene Charlotte tar på bakgrunn av en dysfunksjonell familie skyver så henne ut i det forbudte, inn i en bror hvis skyggefulle psykologiske arr bidrar til filmens nesten thrilleraktige undertone. Sewitskys kameraføring understreker det lumre gjennom illusjoner av iakttakelse, det hele forsterket i Christoffer Heies effektfulle klipp, abrupte overganger og scener hvor dialogen foregriper handlingen. De svært gode grepene Sewitsky tar, poetiske og realistiske, veier godt opp for unødvendig strøssel, som informasjon gitt med teskje og en introduserende psykologscene som er kronologisk ubestemt og overflødig.

For kinopublikum spiller ukjente Ine Marie Wilmann seg rett inn i en allmenn bevissthet. Når Sewitsky lykkes er det ikke minst takket være hennes innsats, levende og leende selvsikker i det ene øyeblikket. Sår, såret og skamrødmende i det neste. Berger, Storstein og særlig von der Lippe utfyller med solide roller, og Ginges komposisjoner og originalmusikk fra artister som Aurora, Truls og Bon Iver angir et nåtidig tidsbilde som speiler et urbant Oslo-landskap, ensomt det også. Slik blir «De nærmeste» et skakende oppgjør med vår tids forestillinger og en generasjon som forlot sine barn, enten ute av stand til å ta ansvar, eller ute av stand til å gi den nærheten Charlotte søker.