Nå står frukten fra paradiset iført blå skjorte og kakifarget bukse på tunet, strekker fram hånden og smiler. Føttene er stukket inn i grelle Crocs.
- Velkommen skal dere være. Vil dere sitte ute eller inne? Dere fryser ikke? Ok, da setter vi oss ute, så skal jeg få Grete til å smøre på noen knekkebrød til oss så vi kan få oss litt kaffe og en trøst etter hvert, sier han og slår opp tre blå fluktstoler i hagen. Uglevika er det nærmeste Thor Heyerdahl jr. kommer et geografisk paradis på jord. Den 600 måls odelseiendommen har både kårbolig og jakthytte der det kan dekkes til 30 rundt bordet. Det er laftet tømmer, gress på takene og en stor innsjø som hører med til eiendommen.
- I tidligere generasjoner var det et jaktsted, det var øde skogstrekninger og tømmerdrift var ikke aktuelt for det var så vanskelig å få det fram. Min far overtok det fra min bestefar som var bryggeridirektør i Larvik og brukte det kun som feriested. Farfar bodde her under hele krigen, og så overtok min far efter krigen og tilbrakte noen sommerferier her. Da han flyttet til Italia med kone nummer to, overtok jeg, men nå er eiendommen overført til min sønn og jeg er kårkall.
I går var det premiere på «Kon Tiki»-filmen. Han har alt sett filmen to ganger, første gang en privat visning for familien. Han var spent - ikke minst på framstillingen av foreldrene og deres forhold - men ble lettet over hvor godt de er portrettert. Nå kaller han filmen glitrende.
- Jeg har vært veldig bevisst på at ingen utenforståendes oppfatninger og beskrivelser av mine foreldre skulle få forstyrre de gode minnene jeg har i mitt hjerte. Til tross for at jeg er skilsmissebarn kan jeg se tilbake på en lykkelig barndom og jeg hadde et godt forhold til begge. Derfor er det veldig sterkt, ja rørende, å se hvordan filmskaperne beskriver dem og forholdet dem imellom, det har de gjort på en mesterlig måte.
Så ringer telefonen - han kaller den terrorinstrumentet - og han får beskjed om at han og kona vil få kongeparet til bords under festmiddagen etter filmen. Og at det vil bli kongelig naschpiel med Stenersen.
- Så da må jeg nok til Lillehammer og kjøpe ny smoking, ler han.
- Jeg husker en gang far, jeg og min bror Bamse møtte kongen og dronningen sammen med Erik Bye. Bamse kalte kong Harald for kong Haakon hele kvelden. Jeg ønsket at jeg kunne ramla ned i en lem i gulvet, ler han.
For mange utenforstående er nettopp perioden på Fatu Hiva en av de mest eventyrlige og mytiske i historien om verdens mest berømte nordmann. Her levde de på brødfrukt og sukkerrør og hadde en omvendt kannibal som nærmeste nabo.
- Han kannibalen hevdet visstnok at det beste kjøttet finnes på unge kvinners underarmer, gliser Heyerdahl jr. Boka «På jakt etter paradiset» ble skrevet her på denne eiendommen, i skrivestua etter at han kom hjem og Heyerdahl jr. fikk den av far i gave som en påminnelse om at paradiset kan være nærmer enn du tror.
Vi får bli med inn i skrivestua og Heyerdahl fisker fram boka fra bokhylla.
- Se her, knegger han godlynt mens han fører fingeren over farens håndskrevne beskjed til sønnen:
- «Paradiset finner du helst i din egen bukselomme». Ja det der med bukselomma får han stå for selv. Kanskje var det der paradiset lå for han. Men jeg tror han mente å si at paradis må du finne i deg selv.
Det er et råd han har tatt med seg. Da hans egen sønn seilte samme rute som Kon Tiki for noen år siden dro han til Tahiti for å møte mannskapet etter endt seilas.
- Og mens jeg lå der i vannet i en vakker lagune og tittet opp på palmene, og en strand fylt med eksotiske, vakre kvinner og alle de vakre blomsterduftene så tenkte jeg: Hva faen gjør jeg her? Jeg vil hjem til Uglevika!
På omslaget av boka «I Adams fotspor» poserer Thor Heyerdahl stolt ved havet, barbeint og med vind i håret iført hvit khaki med oppbrettede bukseben. Dette er Thor sjøfareren, Thor eventyreren og legenden - selveste inkarnasjonen av guttedrømmer og garantert en tøff figur å leve opp til for en sønn.
- Det første minnet jeg har av min far - da var jeg ikke fylt 5 engang. Da var min far blitt trent som fallskjermsoldat i flyvåpenets treningsleir i Little Norway Ontario og vi bodde i en tømmerkoie rett ved leiren. Jeg kan huske min bror satt på min fars fang og min mor holdt rundt meg, vi skulle ta farvel med far som skulle i krigen. Mor sa: «Gutter nå må dere se godt på pappa, ta på‘n, lukt på’n sånn at dere husker hvordan han var, for det er ikke sikkert at dere noen gang får se han igjen. Han skal i krigen og slåss slik at vi alle kan komme hjem.»
Trøsten ble den spill levende bjørnen de hadde som kjæledyr.
- Peik oppførte seg som en hund, vi lå til og med i samme seng og sov. Når min far dro i krigen lå bjørnen i midten og min mor, bror og jeg inntil den for å holde varmen. Etter krigen prøvde vi å få han med hjem til Norge, men han beit seg ut av kassa. Så måtte han skytes. Det var stor sorg. Nå står‘n stoppa ut på flymuseet på gardemoen og der har ikke jeg tenkt å besøke‘n.
Telefonen ringer.
- Ja, hei Bettina! sier han inn i telefonen og henvendt til oss: - Min halvsøster fra ekteskap nummer to.
Etter at han har snakket ferdig med søsteren forklarer han:
- Mor var selvstendig og sterk mens far var av den gammeldagse typen. Etter krigen kom han hjem og skulle være pater familias. Det gikk ikke, de hadde vokst fra hverandre. Men de fortsatte å være gode venner hele livet. Da far traff Yvonne på et høyfjellshotell kort tid etter er det betegnende at mor var den første som fikk hilse på henne. Jeg kan ennå huske da de skulle gå og min mor sa til Yvonne: «Ja du får slit‘n med helsa.» Ikke akkurat pent, men kanskje var hun litt glad for å bli kvitt’n, ler han.
Alt av familiens penger hadde gått med til å finansiere Kon Tiki-ekspedisjonen. Først etter skilsmissen fikk Thor Heyerdahl internasjonal suksess med boka og filmen. Det var bittert for Liv og gutta som bodde igjen i ei lita hytte på Lillehammer uten nåla i veggen mens farens nye familie fikk høste godene av suksessen.
- Det var vanskelig når alle i kameratflokken visste at min far var mangemillionær og vi var de som hadde trangest kår av alle i bygda. Det var en smertelig opplevelse.
- Men fikk dere ikke noe?
- Mor skulle ha 10 prosent av hans inntekt og det hadde vært mer enn nok for oss å leve av. Men min fars advokat fikk det til at det skulle være 10 prosent av inntektene hans i Norge, og det var jo ikke rare greiene. Mor på sin side var for stolt til å krangle.
Selv ble han ikke ordentlig kjent med faren før han begynte på gymnaset. Da inviterte faren han med på ekspedisjon til Påskeøya, og han brukte kanskje ikke mer enn tretti sekunder på å bestemme seg.
- På den turen ble jeg kjent med far som ekspedisjonsleder, ikke som far. Det skjedde først senere.
- Hvordan er det for en gutt å vokse opp i skyggen av en så berømt far?
- Jeg må nok innrømme at det var et visst forventningspress. Derfor valgte jeg bevisst å skygge unna fars fagfelt og velge min egen studieretning som var realfag, nettopp så jeg skulle slippe å måtte tråkke i fars fotospor. Så jeg fikk en naturvitenskapelig embetseksamen og anledning til å vise at jeg dugde til noe som forsker. Det var gjennom vår felles interesse for fag at jeg og far fant hverandre som far og sønn.
- Du har sagt moren din var den egentlige eventyreren?
- Ja, det var hun som var den tøffeste. På Fatu Hiva ville hun ikke gi seg. Min far blir ofte oppfattet som en eventyrer men det var han ikke. Han levde et eventyrlig liv, men det er noe annet. Han var en uortodoks vitenskapsmann drevet av forskningsmessige årsaker. Han fantes ikke nostalgisk - jeg pleier sammenligne han med en grønlandshund som alltid leter etter nytt bytte. Å skue bakover kjedet han.
To år før turen til Påskeøya var Thor Heyerdahl på utgravninger på Galápagos og der var han blitt kjent med filmfotografen Per Høst. Gjennom vennskapet med Høst ble Liv Heyerdahl presentert for han som skulle bli hennes nye mann, James «Pebble» Rockefeller.
- Så gikk hun fra fattigdom til å bli mangemillionøse, sier Thor Heyerdahl og blir øm i blikket.
- Pebble er en flott fyr som jeg har et veldig godt forhold til, jeg var til og med forloveren hans da han giftet seg på nytt etter at mor døde. Jeg besøker’n sånn hvert annet år.
Liv Heyerdahl døde bare 53 år gammel av kreft. Hun hadde familien samlet rundt seg og de skålte henne ut av livet med rødvin.
- Bamse og jeg dro over. Vi fikk en uke sammen. Den siste kvelden skjønte vi at det led mot slutten. Og vi var klare for å ta farvel. Hun var vakker, i den grad man kan si det om et menneske på sin ytterste dag. Sammen med Pebble satt vi ved sengekanten og spiste kalkun, drakk rødvin og spilte Simon and Garfunkels «Bridge over trouble water». Merkelig som det kan høres hadde vi det hyggelig. Men vi visste at dette var avskjedens time. Hun var såpass svak at hun ikke orket holde rødvinsglasset så Bamse - han er så svær som en bjønn - holdt henne i armkroken med de svære bjørnenevene sine og fuktet leppene hennes med vin. Han er en tøffing Bamse, men da greide han ikke å holde seg lenger, tårene trillet nedover kinnene hans. Men vi fikk takket for alt. Og så døde hun omtrent som programmert i løpet av natten - en verdig og usentimental avskjed helt i min mors ånd. Hun var ikke religiøs slik som far. Jeg ble spurt om jeg ville se min mor etter at lyset var slått av. Men det ville jeg ikke. Da tok jeg meg en tur til fjells.
Farens kvinnehistorier er velkjente, mange av dem tragikomiske. Da jeg intervjuet Thor Heyerdahl i 1998 fortalte han i muntre ordelag om den gangen han vant en kvinne i en i en lokal dansekonkurranse i Sentral-Afrikas dypeste jungel, en kvinne han beskrev som «et uskjønt men skikkelig premiedyr av klasse for jordbrukere». Heyerdahl giftet seg tre ganger og hadde diverse sidesprang, eller intermessoer som Heyerdahl jr. foretrekker å kalle dem. Og selv om han skrøt ofte og mye om den «enestående Liv» og «makeløse Yvonne» for ikke å snakke om den «skjønne Jacqueline», hadde han noen høyst antikvariske holdninger til dem. De fungerte alle som medarbeidere i hans prosjekt, men fikk liten oppmerksomhet for innsatsen. Heyerdahl jr. minnes godt faren kom for sent til vielsen hans fordi han hadde et såkalt kvinnelig intermesso på hotellet. da ble junior forbanna, men nå bare ler han og rister på hodet.
- Far var av en annen tid. Han var patriarken og familien var hoffet rundt ham. Da datteren min var liten og jeg trillet vogn hjemme på Lillehammer syns han det var pinlig, at jeg var femi og homsete, ler Thor Heyerdahl jr.
Junior har etter hvert blitt en senior, og nyter pensjonisttilværelsen som skogsarbeider på familieeiendommen. det holder ham ung, akkurat som kjærligheten til Grete som han har vært gift med i 44 år. Han er skråsikker på at riktig prioritering har reddet ekteskapet. Han sa opp jobben som omreisende havforsker til fordel for fast jobb som realfaglærer på Lillehammer videregående skole da minstemann, som også heter Thor, var 2 år gammel.
- Far var en egotripper hele livet, det er ikke noe å legge skjul på. Det måtte til, akkurat som det må til for en toppidrettsutøver, en kunstner eller en popstjerne dersom de skal lykkes. Men utrolig som det kanskje høres var han også en beskjeden mann. Mor var en håpløs romantiker, mens far var en kald fisk som nok var mer opptatt av å være akrobatisk enn romantisk. Jeg er stolt av ham, men også dypt takknemlig for å ha arvet min mors evne til å være opptatt av andre enn meg selv.
Han poserer velvillig og Dagsavisens fotograf kaster skoene, vasser ut i vannet og tar bilder.
- For noen føtter, en skulle nesten tro du var polyneserinne, smiler han. Snart legger han armen på undertegnedes skulder og peker på en diger redskapsbod:
- Der inne, sier han alvorlig
- Der har jeg en traktor. Hadde du vært kar så skulle du fått se på‘n men siden du er jente så slipper‘u. Når jeg setter meg på den sier min kone at jeg får noe litt vilt over meg, et ansiktsuttrykk hun ikke har sett siden bryllupsnatten. Så holder jeg på oppe i skauen hele dagen, kommer ned møkkete og svett og fæl, kaster alle klærne og hiver meg ut i vannet. Når jeg kommer opp står min kone klar på brygga. Med Dry Martini.
sissel.hoffengh@dagsavisen.no
