- Jeg er ikke en sånn som blir redd.
Elisabeth Rasmusson har nettopp lent seg forover med armene over hodet. Hun har vist oss hvordan hun beskyttet seg fra kuleregnet da hun flyktet fra angriperne i Kenya som drepte en av hennes kolleger, såret to og kidnappet fire.
- Det høres kanskje veldig merkelig ut, men jeg kan liksom ikke huske at jeg har vært «redd redd».
Under dramaet i Dadaab sa hun til sjåføren sin: «Vi må komme oss unna. De skyter. Vi må komme oss unna». De rygget, svingte brått til høyre, kjørte gjennom et gjerde og tok en U-sving. De måtte få tak i hjelp. Ringe FN, politiet og Oslo så raskt som mulig.
- Jeg er en sånn som er redd for å miste flyet og redd for å ikke rekke noe. Jeg tror jeg bare tenkte rasjonelt hele tida.
Elisabeth Rasmusson har det hektisk. Men det virker som om det snarere er hovedregelen enn unntaket. 25 minutter etter avtalt tid møter hun oss på kontoret sitt i Oslo. På pulten ligger det noen aviser og papirer, men ingenting røper stresset som har pågått de siste dagene. Det er ryddig. På ett av bildene på veggen bak henne er hun avbildet med fredsprisvinneren Ellen Sirleaf Johnson. Rasmusson har drevet internasjonalt arbeid mer eller mindre siden hun var 19 år gammel. De siste fire årene har hun ledet Flyktninghjelpen. Forrige helg måtte hun håndtere en av de verste krisene i Flyktninghjelpens historie: Kidnappingen i verdens største flyktningleir i Kenya.
- Ringte du dine nærmeste?
- Nei. Jeg sendte en SMS til mannen min og søsteren min. Jeg kunne jo ikke ringe. Jeg hadde ikke tid til å prate da.
- Hva skrev du?
- Det husker jeg ikke.
Rasmussen reiser seg opp og henter iPhonen fra skrivebordet sitt.
- Det må jeg se på. Hva var det jeg egentlig skrev? Jeg har jo hundreofemtitusenmillioner SMS-er her. Bare et øyeblikk.
Det blir stille i noen sekunder. Hun blar i meldingene med pekefingeren.
- Åh, det er helt jævlig å se disse. Skal vi se ... jeg vet at jeg har det her, for jeg har ikke slettet noen. Her, ja! For jeg skrev en melding til ham tidlig på morgenen om at jeg var i Dadaab, og så skrev jeg til ham klokken 12.29 kenyansk tid. Herregud, jeg trodde jeg gjorde det lenge før det.
Angrepet skjedde 11.40. Hun leser høyt.
«Hi! I am fine. Not hurt. Not wounded. We have had an incident here in Dadaab. It will be on the media. Do not call because I have to keep the line open. Love, Elisabeth».
- Og han ... han svarte ikke, sier hun og trekker mobilen nærmere ansiktet.
Hun ser forundret ut. Men så trekker brynene seg ned igjen, og hun smiler som en fjortis.
- Han ringte!
Om hun besvarte anropet, lar hun forbli usagt.
Til søsteren skrev hun også på autopilot: «Hei Anita! Alt bra med meg. Vi har hatt en ulykke i Dadaab, men jeg er som sagt ok. Kan du si til alle i familien at de IKKE må snakke til presse eller ringe til meg? Må holde telefonlinjen åpen. Klem fra Elisabeth.»
- Det var det, sier Rasmusson.
Uanfektet. Hun tar en slurk av teen.
- Har du vært oppi lignende situasjoner tidligere?
Spør fotografen.
- Mhm. Flere ganger.
Hun nevner en situasjon da hun jobbet for FN i Angola: Bilen hun satt i ble presset mot en vegg, slik at den kjørte inn i en lyktestolpe av betong, og hun ble bevisstløs.
At livet kan snu seg dramatisk fra den ene dagen til den andre, erfarte hun tidlig.
- Da jeg var 14 år, flyttet vi fra en stor villa på Nordstrand til en skikkelig rønne på Tøyen på grunn av økonomiske problemer. Det er blitt veldig utbrodert i avisene. Journalister tror grunnen til at jeg jobber for flyktninger har å gjøre med at jeg vet hvordan det er å miste alt.
Året før familien flyttet til Tøyen bodde de spredt: Rasmusson hos bestemoren sin, søsteren hos tanten og onkelen i Sverige, moren og broren på hytta og faren på et hotell i byen hvor han forsøkte å finne seg en jobb.
- Men det er så lenge siden ...
Hun ser ned i bordet. Flytter blikket mot taket.
- Mistet du venner?
- Jeg mistet venner. Jeg husker at jeg fortsatte på Nordseter ungdomsskole. Jeg var innmari bråkete og ganske rampete og veldig i opposisjon bestandig. Jeg husker jeg hadde en lærer i matte som sa til meg: «Nå må du være rolig. Oppfør deg ordentlig, for du har jo egentlig ikke noe her å gjøre.» Det var det han sa. «Du hører ikke til her lenger.» Det er ganske tøft å si. Jeg følte at den verdenen ble veldig lukket. De dørene stengte seg.
- Var det like greit?
- Nei, det var veldig sårt. Men så bodde vi på Tøyen en stund og det var jo veldig …
Hun fullfører ikke setningen.
- Vi trivdes der, vi.
- Ble dere tatt godt imot?
Hun blir taus. Skal til å si noe, men stopper opp.
- Nei, sier hun, og begynner å le.
- Egentlig ikke. Det var et helt annet miljø. Men vi ble vant til det etter hvert. Den overgangen - det var en veldig stor endring i livet mitt. Og det var en overgang som fikk meg til å forstå at ingenting varer evig. Du kan ikke ta noe for gitt.
Rasmusson har et nært forhold til den ni år yngre søsteren sin. Men da de var små, tålte hun ikke at lillesøsteren tok oppmerksomheten bort fra henne. Søsteren slo hardt tilbake, og Rasmusson fikk en gang en tresko i hodet.
- Lillesøsteren min er min beste venninne og min aller nærmeste person. Jeg har ikke barn selv, men hennes barn er på en måte også mine barn. Jeg har vært veldig mye sammen med dem gjennom hele deres oppvekst. De er jo ikke lenger barn! Jeg har en nevø som blir 21, og niesen min blir 26, og det er vel på din alder, kan jeg tenke meg. Hvor gammel er du?
- 26.
- Hehe. Hun er likevel lille Anine for meg, i hvert fall. Og så har jeg en nevø som heter Rasmus, som også er over 20.
Da søsteren skulle føde, var Rasmusson «redd redd». Mer enn «fare for å miste flyet»-redd. Hun trodde hun måtte ta imot babyen og ble helt hysterisk. Hun ringte svogeren sin som jobber i Aftenposten og ville ikke høre snakk om at han satt i et møte: «Du kommer deg hjem NÅ!» Hennes nærmeste forteller at hun ikke er noen tøffing på hjemmebane. Der er hun mer sårbar.
- Broren min var to og et halvt år yngre enn meg. Han døde i 1997, mens jeg var i Angola. Men det vil jeg ikke snakke om.
Brorens bortgang, og farens død noen år tidligere, har knyttet søstrene sterkere sammen.
- Faren min døde faktisk dagen etter at jeg begynte å jobbe i Flyktningerådet, som det het den gangen. Det var i februar 1993. Det var ganske sterkt. Vi sto hverandre nær, men jeg hadde bodd mye i utlandet før han døde, blant annet i USA og Mexico. Jeg hadde egentlig ikke så nær kontakt med ham på det tidspunktet, sier hun.
Men moren lever fortsatt.
De siste årene har humanitært hjelpearbeid blitt tøffere. I 2011 ble 83 hjelpearbeidere kidnappet, ifølge The Aid Worker Security Database. I oktober i fjor ble to kvinner bortført fra samme flyktningleir som kollegene til Rasmusson. De har fortsatt ikke kommet til rette.
- Da jeg skjønte at Astrid, Qurat, Glenn og Steven ikke var der, at bilene var borte, tenkte jeg: «Det kan ikke være sant». Jeg prøvde å se for meg at de var borte, men jeg fikk det ikke til. Selv om jeg forsto at de sannsynligvis var kidnappet.
Astrid Sehl er ikke bare en kollega, men også en god venn av Rasmusson.
- Jeg har jobbet nært med henne lenge. Jeg husker Astrid fra veldig mange sammenhenger, og vi har opplevd mye sammen. Det er klart at det er annerledes når en person som står deg nær, er i fare.
- Var du stresset? Eller gråt du?
- Nei, jeg gråt ikke. Jeg tror ikke jeg var stresset. Jeg prøvde å tenke gjennom: «Hva må vi gjøre? Hva er det riktig å gjøre nå? Hva er det viktig å tenke på nå?» Jeg prøvde bare å rydde opp i huet mitt og fokusere på å ta ting i riktig rekkefølge. Det første vi tenkte, var at vi må stoppe dem før de krysser grensen. For med en gang de kommer seg inn, dypt inn i Somalia, tar det erfaringsmessig veldig, veldig mye lengre tid å få dem ut.
Nå er hun «sjeleglad» for at de er frigitt, og «sååå» utrolig lettet.
- Men samtidig lei meg, fordi vi har en medarbeider som er drept og to som er skadet. Dette har vært et sjokk for hele organisasjonen. Det er noe som kommer til å prege oss i lang tid framover.
- Dere er blitt kritisert for å ikke ha brukt væpnet eskorte.
- Nei, jeg er ikke enig i at vi er blitt kritisert for det.
Rasmusson reiser seg i stolen.
- Jeg vil si at folk har stilt spørsmål. Mange spørsmål.
Hun gestikulerer med armene, slik hun gjorde da hun fortalte om det dramatiske øyeblikket under kidnappingen.
- Situasjonen i Dadaab er aldri helt trygg. Det er ikke Lillehammer. Det er noe helt annet. Men vurderingen vår var at bruk av væpnet eskorte kunne utsette oss for veibomber. Vi mente at risikoen for en veibombe var større enn risikoen for å bli kidnappet.
Hun er opptatt av at hjelpearbeid utføres uavhengig og nøytralt.
- Etter en situasjon som den vi har vært utsatt for, er det veldig lett å si at vi tok en feil beslutning, men det gjorde vi ikke. Vi tok en beslutning som var riktig der og da, basert på den informasjonen vi hadde og basert på den måten vi vurderte ulike risikofaktorer opp mot hverandre.
«Flyktninghjelpen vurderer å trekke seg ut av Dadaab», har vært overskriften den siste tida.
- På nåværende tidspunkt er det ingenting som tyder på at vi ikke skal være i Dadaab. Vi er ansvarlige for å sørge for mat og drikke til 100.000 mennesker, og det kan du ikke bare stoppe fra den ene dagen til den annen. Vi har fremdeles folk der. Vi driver fremdeles livsnødvendige operasjoner. Vi må finne en måte å være i Dadaab på som er sikrere for våre medarbeidere, slik at vi kan forebygge denne typen hendelser.
- Ved å for eksempel bruke væpnet eskorte neste gang?
- Den beslutningen har vi ikke tatt.
Nå bor Elisabeth Rasmusson på Nordstrand igjen, slik hun gjorde i barndommen. I en «leie-leilighet».
- Men huset mitt er i Frankrike. Og mannen min er i Frankrike. Og hundene mine og kattene mine er i Frankrike. Vi hadde fem katter, men de dør jo, de kattene. Vi bor på landet i Bourgogne, og der er det mange jegere. Jeg vet det er de som står bak, men mannen min vil ikke innrømme det. Jeg tror ikke jegerne skyter katter, men det er bikkjene deres som tar dem.
Rasmusson er ikke så mye i Frankrike. Hun er egentlig ikke så mye i leiligheten sin på Nordstrand, heller. Hun er mest hos søsteren.
- Men det er det som er huset vårt og hjemmet vårt. Jeg er der én gang i måneden, mens han er der hver helg.
Mannen heter Gerard Stoudmann og er fransktalende sveitsisk diplomat. De traff hverandre i Montenegro i 1999, da han prøvde å rekruttere henne til en internasjonal stilling.
- Dere treffes én gang i måneden?
- Ja.
- Og det har dere gjort i over fire år?
- Ja.
- Og det fungerer bra?
- Nei, ler hun.
- Jeg synes det er helt forferdelig. Jeg savner ham veldig. Det er altfor sjelden.
- Men ingen av dere vil gi slipp på jobben for mer tid med hverandre?
- Ja, ikke sant, det er det som er problemet. Ikke problemet, men realiteten. Det er det som er vår virkelighet. Han kan jo ikke være i Norge uten jobb, og jeg kan jo heller ikke være uten jobb og uten en jobb jeg liker, for jeg liker nemlig jobben min veldig godt.
Rasmusson skulle egentlig ikke gifte seg. Det bestemte hun seg for allerede etter at hun tok artium. Hun begynner å le når vi minner henne på det.
- Jeg har faktisk vært gift før. Jeg giftet meg en gang da jeg var 24, men det var bare et sånt tulleekteskap. Seks måneder senere dro jeg til Mexico og ble borte i to år eller noe sånt. Så det var ikke så veldig seriøst akkurat. Men da jeg traff Gerard, hadde vi vært sammen noen år før vi bestemte oss for å gifte oss. Vi gjorde det fordi vi hadde bestemt oss for å være sammen, kjøpe hus og ha en stor fest for å feire oss selv. Det angrer jeg ikke på.
- Hvem var det første ekteskapet med?
- Det var en fyr fra Hellas, sier Rasmusson uten å utdype nærmere.
Det var i Mexico engasjementet for flyktning- og bistandsarbeid startet.
- Før jeg kom til Mexico, skulle jeg redde dyr og bli veterinær. Jeg var ikke så veldig opptatt av mennesker. Men så fant venninnen min Vibeke og jeg ut at vi skulle dra til Mexico. Det gikk en artikkelserie i Det Nye som het «Vibeke og Elisabeth i Mexico».
- Vi bodde hos mayaindianere, fiskere ute på en øy, tyrefektere, vi reiste rundt sammen med et sirkus, vi traff en finne som hadde en klapperslangefarm.
Hun blir avbrutt av at det banker på døren, og hennes rådgiver gir beskjed om at vi må begynne å tenke på foto.
- Så vi gjorde veldig mye rart. Da jeg så at mayaindianerne og fiskerne levde under enkle kår, ble jeg opptatt av deres rettigheter. Det var der det startet, oppsummerer hun kort.
Før fotografering finner Rasmusson fram leppestiften i vesken.
- Jeg skal bare pynte litt på fasaden.
- Klarer du å se for deg et liv uten jobb?
Vi er på vei ut. Rasmusson retter på dørmatten foran heisen.
- Ja, på et tidspunkt så gjør jeg det. Tusle rundt i hagen, gå og besøke naboene og ...
Rasmusson ser drømmende ut, skrittene saktner. Hun stopper opp.
- Neeei, jeg kan ikke gjøre det ennå! Jeg tenker: «Et liv uten jobb, hah!» Jeg kan nesten ikke forestille meg det.
