I enden av en gatestubb bak Ullevål sykehus, noen hundre meter fra Blindern, lyser det i et kjellerlokale. Fra utsiden ser det ut som en liten bruktbutikk. Hauger med bøker og lamper stenger innsikt og utsikt. Midt i rommet står en mann, professor Bernt Hagtvet.
Han åpner ytterdøren og hilser. Det var ingen bruktbutikk, det var hans kontor. Kontrasten til mannens faglige grandiose varemerker folkemord, totalitære regimer og menneskerettigheter kunne ikke vært større, men før vi rekker å lure på hvordan begge våre kropper skal få plass, tar han kommandoen. Han har en plan, og det er professorkone Guri Hjeltnes’ tilbud om å gå ut til fordel for Dagsavisens utsending, han takker nei til. En knatrende salve med nei, før ett solid og konkluderende NEI setter punktum for diskusjonen.
– Så du vil snakke om boka mi?
– Nei.
– Å, nei vel. Hva skal vi snakke om da?
Abel
Planen hans var det han kaller kjellerhybelen, underetasjen på nabolagskafeen Abel. På personalets mottakelse er det åpenbart at han er en fast gjest og god kunde. Han kjøper raust og med oppriktig omsorg to glass rødvin, Bernt Hagtvet tar nemlig vare på folk, en venners venn, rister boblene ut av en Farris og bunkrer opp med peanøtter før han forbanner universitetet.
– I Tyskland og USA ville vi vært omgitt av kneiper og puber. I Oslo har vi Abel og et drikkested til nede på Blindern, men det er veldig miljøløst, vet du. I Norge går folk hjem klokka fi re. Det gjør man ikke på universitetene ute. Det har noe med klima å gjøre, her skal folk hjem.
Han har vært i skuddet denne høsten. Nylig ga han ut boka «Ideologienes århundre», basert på en programserie han har hatt på P2, og ellers har han brukt høsten på å krangle. Først om den svenske venstreideologen Jan Myrdal var verd å møte til debatt på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Noe Hagtvet nektet. Så klemte han til mot universitetssystemet i Norge. Og det er ikke bare mangel på puber som er problemet. Det er også alt annet. Unntatt studentene. Dem liker han. Og de liker ham.
– Jeg skal aldri ta i Myrdal mer.
– Og når det gjelder universitetsdebatten så ble jeg provosert av et møte på Civita, hvor flere framtredende universitetsfolk snakket om universitetets framtid uten å nevne elefanten som satt i salen.
Elefanten er den såkalte Bolognaprosessen: Kort oppsummert en europeisk standardisering av høyere utdanning. En prosess Hagtvet forbanner og i Dagens Næringsliv hamret han opp sine ti teser om den nødvendige reformasjonen av universitetene i Norge. Han mener utdanningen er blitt en pølsefabrikk.
– Disse strukturreformene har banalisert norske universiteter. Det var da jeg måtte ta ordet.
– Noen har antydet for meg at du nok angret litt?
– Hvem sier det? Jeg angrer ingenting, jeg.
– Men det hender at du drar til litt vel mye?
– Nei. Av og til må man bruke en isøks for å åpne en råk. Det var det jeg gjorde i DN. Hvis ikke blir du ikke hørt. Jeg angrer ingenting, jeg. Tvert om. Det er altfor mye feighet og konformitet i norske universitetsmiljøer.
Han nøler ikke med å snakke i store bokstaver. Og så store var de i høst at kollegaer på hans eget Institutt for statsvitenskap reagerte. En lengre meningsutveksling fulgte på instituttets fellesmail. Til slutt måtte instituttlederen stoppe den halvoff entlige krangelen.
– De følte seg tråkket på?
– Ja, men det er ikke mitt problem, man må da kunne abstrahere fra det. Det var strukturell, generell kritikk av universitetet, og har ingenting med undervisningsforhold på statsvitenskap å gjøre. Det er altfor få universitetsfolk som er opptatt av generell universitetsproblematikk. Altfor få.
– Liker du strid?
– Ja. Fred er ei det beste, sa Bjørnson. Han er min helt. Fred er ei det beste, men at man noget vil. Hvis du som skribent, det var vel Helge Krog som sa det, er i tvil, skal du velge den vei som skader deg selv mest. Jeg håper ikke den dagen kommer da jeg blir for opportunistisk. Og for ...
Professoren snøfter.
– ... feig. Da håper jeg at jeg har gode venner som kan si ifra. Men de tre som står bak, statsrådene Aasland og Clemet, universitetsrektor Mjøs, de kan ikke tilgis, for de visste hva de gjorde, sier han og griper glasset med rødvin.
Franco
Mamma sto på scenen på Nationaltheatret fra 1938 til 1946, da Bernt kom til verden. En nydelig kvinne, sier Hagtvet. Hans far var overlege, og var det både av yrke og type. Johannes Hagtvet var lege på republikkens side, den rette siden, under den spanske borgerkrigen.
– Hva om faren din hadde dratt og kjempet for general Franco, hvordan ville det endret livet ditt?
– Hehe. Jeg sier som Trygve Bratteli: Det er et hypotetisk spørsmål (han hermer Brattelis lyse stemme). Nja ... Det har jeg aldri tenkt på. Det var jo ikke så mange nordmenn som kjempet på Francos side. Men da ville han vært en helt annen person. Jeg håper jeg ville kunnet tilgi ham. Men min interesse for nazismen og fascismen kom av gode historielærere på Kongsberg.
Som 15-åring så Bernt Hagtvet Erwin Leisers fi lm «Sannheten om hakekorset», den og de britiske bildene av likhaugene i Bergen-Belsen og Buchenwald, beseglet den unge guttens skjebne.
– Det gjorde kjempeinntrykk. Og jeg bestemte meg for at dette måtte jeg vite mer om, og det har jeg i grunnen fortsatt med. Det var helt klart for meg at jeg skulle studere statsvitenskap.
Mamma ble 93 år gammel. Pappa 88.
– Gode gener, altså?
– Gode gener. Min far døde sånn SMAKK, Hagtvet knipser med fingrene så det smeller i kjellerlokalet. Det var bra.
– Han ville vært veldig vanskelig å håndtere på et gamlehjem, det kan jeg love deg. Sterk. Envis. Overlege, ikke sant. Han likte jo ikke å være avhengig av noen. Skjønner han godt, jeg.
– Hvor mye av overlegegenet er det i deg?
– Neida, jeg er en snill og vennlig, enkel gutt. Nei, jeg opplever ikke meg selv som særlig autoritær, men jeg syns av og til det er viktig å sette noen prinsipielle saker på dagsorden, det må jeg si jeg gjør.
Han kom til Nansenskolen på Lillehammer som fi losofi lærer, 22 år gammel, og studerte under den norske statsviter- og sosiologilegenden Stein Rokkan ved Yale University på 1970-tallet. Til Blindern kom han i 1994. Men noen doktorgrad har professoren aldri tatt.
– Jeg ble aldri ferdig med doktorgraden, men jeg fikk professorkompetanse før jeg var 40. Det er ikke noe problem. Og det der er helt irrelevant. Det ble aldri brukt mot meg.
– Men i dag ville du ikke blitt professor uten?
– I dag er det et fengselsregime. Men jeg har liggende et stort manus om norsk og svensk sosialdemokrati, som jeg skal gjøre noe med. Men jeg har vært interessert i så mye, vet du.
Norge
Gigantiskt! Fantastisk! Ordene gjelder årene ved Yale i USA. Mannen som er kjent som ml-bevegelsens aller største refser, var ikke engang i landet da de røde horder herjet lesesalene.
– Du var glad for å slippe å være i Norge på 70-tallet?
– Ja, takk. Under ml-tiden? Ja, det var en guds styrelse at jeg slapp å være her. Men jeg har fått sånn kritikk for at jeg har vært så monoman mot ml-erne. Vi snakker ikke mer om dem, de dør sakte ut av seg selv.
– Hva hadde du gjort hvis du var her på 70-tallet?
– Gått i eksil.
– Hvis du måtte være her?
– Gått gråtende ut av auditoriene. For meg er det en gåte at noen kunne tro at de skulle skape et bedre samfunn ved hjelp av et diktatur. På den tiden visste man jo hva Stalin førte til. Det var ingen unnskyldning å si at man ikke visste.
– Det store spørsmålet framover nå er hvor langt inn på den liberale norske venstresiden Mao-beundringen gikk. Det siste nå er at mellom 41- 43 millioner døde under Det store spranget under Mao, hvis portrett fortsatt henger på Den himmelske freds plass. Den neste store oppgaven er å se hvor langt inn i venstresiden denne Mao-begeistringen egentlig gikk, men det får andre gjør. Det kommer nok.
– Har du aldri behov for å slå av alvoret? Være noe annet? Plaske med beina i vannet?
– Det gjør jeg. Hver sommer. Men jeg har lyst til å reise mer, merker jeg.
– For å komme bort fra Norge?
– Ja, jeg må bort fra Norge. Jeg trenger lange pauser borte fra Norge.
– Hvorfor det?
– Det er et dypt uinteressant land.
– Uinteressant?
– Ja, ja, ja, et dypt sivilisert, men uinteressant land. Jeg gjentar ... professoren bøyer seg fram og inn i mikrofonen: Et dypt sivilisert, men middelmådig og uinteressant land. Det fins langt mer interessante land enn Norge.
– Er det noe du angrer på, at du ikke kom deg ut?
– Næsj. Jeg var jo fem år i USA. Vært ett år i Oxford, og. Gjort masse, jeg.
– Du har sagt at du kjenner dine egne begrensninger?
– Ja, selvfølgelig. Å undervise på sånne steder er meget krevende. Lykken består i å kjenne sine begrensninger. Jeg vet mine begrensninger.
– Hvorfor skulle du ikke fungert der?
– Nei, det har ikke vært naturlig og jeg har heller ikke søkt. Jo jo, jeg har undervist ved Irvine, University of California, ved to anledninger. Det var moro. Om europeisk politikk, men amerikanerne kunne ikke stort om det. De trodde Himmler var et skjortemerke.
Han sier det uten å fortrekke en mine.
– Men det må jeg si, når man først utfordrer amerikanske studenter, så er de veldig gode til å arbeide, altså. Det var moro det.
Dragningen hans mot USA har gitt ham et spesielt syn på norske engelskkunnskaper.
– Ja, det er håpløst, det er en stor nasjonal illusjon.
Men han er imponert over ungdommen. Over kunnskapsnivået og viljen hvis de blir utfordret. Det er bare språkkunnskapene som skuff er ham.
– Jeg vil jo ikke bli framstilt som en ensidig sivilisasjonspessimist. Tvert om. I dag har ungdommen større allmennkunnskap enn det vi hadde, men vi var mye bedre i språk, selv om samfunnet nå er mye mer internasjonalt. Det er et paradoks. Og den politiker som sløyfet et obligatorisk andrespråk, det var vel Djupedal, kan aldri tilgis. Det er kulturelt harakiri. Norge er på mange måter et land uten intellektuelle ambisjoner. Det vil jeg si.
– Hva syns du om nivået til Jagland og Solheim?
– Ingen kommentar, sier han, tar en pause og kommenterer: Det er noe som heter kurs. Det er noe som heter å strekke seg. Franskmennene er ikke noe særlig bedre. Men man kan vel med full respekt for Thorbjørn Jagland si at han ville hatt stort utbytte av å gå noen kurs. Det er vel greit det? I Norge er problemet at vi tror vi er så gode.
– Er vi selvgode i Norge?
– Selvgode. Absolutt.
– På alle områder?
– Neida, men på noen. Og så denne ideen om at vi er så gode internasjonalt. Se på Statoil som investerer i noen av de mest sårbare områder i verden, under de mest autoritære regimeforhold. Det er altfor lite debatt om Statoils rolle. Og så har vi en enorm våpeneksport samtidig som vi kaller oss en humanitær stormakt. Nei, et mer realistisk selvbilde, takk.
Han er ikke fornøyd. Han fortsetter.
– Og vi har en de strengeste innvandringspolitikker i Europa. Hva er det som er så spesielt godt med Norge? Det er altfor lite interesse for denne diskrepans mellom selvbilde og realitet i Norge.
Diskrepans, ja. Her hjelper vi leseren: uoverensstemmelse.
– Er det mediene som gjør en for dårlig jobb?
– Mediene kunne gjort en bedre jobb. Langt bedre.
– Hva syns du om nivået på journalistene?
– Nei, det neste store dannelsesprosjektet nå er å få dannet journalister. Det er veldig få som kan skrive. Og jeg har møtt journalister hvis uvitenhet er uten huller.
Frekt, herlig frekt. Hagtvet virker aldri fornøyd når han treff er med sine formuleringer, sine spydspisser av ord. Mange andre med den samme evnen rykker alltid litt til når de skviser sitronen. Hagtvet kvesser til uten omsvøp, og helt uten å virke selvtilfreds.
For tiden er han voldsomt engasjert i arven etter det selvoppnevnte Dannelsesutvalget for høyere utdanning han var del av, en liten, tapper og bekymret gruppe universitetsfolk som driver geriljakrig mot universitetsreformer og myndigheter. Mot det «generelle forfallet ved universitetene». Skottene mellom realfag og samfunnsfag, som Harald Eia eksponerte, må rives ned («For mange miljøer opererer som gettoer»). Treårige utdanningsløp må bli lenger. Examen philosophicum må gjenopprustes. Vitenskapsteorien styrkes.
Litteraturviterne må vite om verdens fysiske oppbygning og matematikerne må kunne sin Ibsen. Hagtvet mener akademisk ensporethet, det han kaller fagidioti, er en trussel mot demokratiet. Det er ingen spissformulering.
– Du er opptatt av dannelse?
– Allmenndannelse. Man kan ikke bruke ordet dannelse i Norge, de tror det dreier seg om ... pianospilling.
Livet og døden
Hver torsdag holder Hagtvet hoff. Han inviterer sine studenter og andre villige til frokost. «Frokost med Bernt» heter programposten. Totimers seanser med forelesning, debatt og navngjetne gjester. I høst har blant annet FN, Forsvaret, Døden og Stortinget blitt satt på dagsorden. Ikke småtteri sånn tidlig på morran, men så vant han da også universitetets formidlingspris i fjor for disse morgenmøtene.
– Frokostene dine er en suksess?
– Ja, det er helt åpenbart at det er et åndelig sug i folket.
– Ikke alle professorer ville stått opp så tidlig så regelmessig?
– Jeg syns virkeligheten er interessant, jeg. Det er en yrkessvakhet jeg har. Jeg er yrkesskadd, og sånn har jeg holdt på siden gymnaset.
– Det er for få fagfolk ved universitetet. For få intellektuelle, sier han med en forakt som er vanskelig å formidle uten audiovisuelt utstyr. Men han er ambisiøs. På egne vegne, på universitetets vegne og på den generelle dannelses vegne.
– Livet er mer hektisk nå enn for 20 år siden?
– Jeg vil si det. Det kommer delvis av at jeg har tatt på meg mer, ikke sant. Disse frokostene. Men jeg kunne levd et helt enkelt, banalt professorliv. Heeelt enkelt. Men det er for kjedelig.
– Og du er ikke redd for de store temaene?
– Nei, hvorfor skulle jeg være det? Livet er et lån. Det er snart slutt. Takk for lånet. Hvorfor skal man leve i en sovevogn, da? Man må ha størst mulig slitefl ate mot fl est mulig menneskelige områder.
Kanskje er det hans valg av temaer som gjør at han kan framstå så dirrende, så indignert over verdens dårskap. Så moralsk overlegen at det tenderer til arroganse. Men samtidig, i et moderne Norge der en mann kan bli heltedyrket fordi han har skrevet seks bind om sin egen navle, er det noe friskt gammeldags, seriøst og rent ut sunt over ham. Sympatisk i sin vilje. Helt vesentlig i sine påminnelser om en nær fortid som virker uendelig langt unna.
– Mitt inntrykk av deg, for å være direkte, er en noe pompøs mann.
– Det avhenger av hva du legger i ordet pompøs. Hvis du med det mener oppblåst, så er jeg ikke det i det hele tatt. Hvis du mener alvorlig, så er jeg alvorlig. Du må skille mellom ordene her. Jeg er opptatt av sentrale, viktige ting og det kan innebære at jeg blir betraktet som humørløs og krevende. Men pompøs? Jeg kjenner meg ikke igjen i en slik beskrivelse.
– Men humørløs og krevende lever du greit med?
– Det er helt greit. Jeg syns ikke verden er noe særlig å le av for tiden, nei. Jeg syns ikke det.
Det er kanskje vanskelig å være en optimist når man har viet livet sitt til studier av systematisk jævelskap. Det ligger kanskje i sakens natur at han ikke blir glad av at hans sentrale kurs «Folkemord og politisk massevold i det 20. århundrets politikk» er et av Blinderns mest poppe. Det til tross for at han er beryktet for å stille store krav til studentene.
– Skulle bare mangle. Studenter skal utfordres, ikke kjæles med. De vil sette pris på mine utfordringer når de går ut i virkeligheten. Det er for mye snillisme på norske universitet. Altfor mye snillisme.
– De skal få vite hva forskning er. De skal være i stand til å stille interessante spørsmål om virkeligheten. Det er det de skal lære. Universitetet er ingen fagskole. Det er et sted du lærer å tenke. Hvis ikke kan de begynne på en høgskole, sier Hagtvet. Ordet høgskole ligger ikke godt i munnen hans.
Like populær er han ikke hos sine egne. De mener han er for lite på instituttet. Er der for sjelden i lunsjen. Bidrar ikke internt.
– Jeg har veldig lite å si i lunsjen akkurat nå for tiden. Det kan bedre seg, men akkurat nå har jeg ikke stort å si til Institutt for statsvitenskap. Men jeg håper det bedrer seg.
– Så det er dårlig stemning?
– Selvfølgelig er det dårlig stemning, når de tror jeg kritiserer dem, hvilket jeg ikke har gjort. Det skal nok ordne seg. Vi blir venner igjen snart.
Professoren kaster innpå noen peanøtter for sette punktum.
– Du er veldig selektiv med tida di?
– Ja, det er jeg. Jeg er 64 år, det går mot slutten. Jeg må være nøye med hva jeg skal drive med.
– Hva tenker du om det, å bli gammel?
– Det er bra. Livet er ikke så verst, særlig med tanke på alternativene.
– Har du en horisont?
– Horisont? 20 år. Tenkte det. 85? Det er nok. Da dør man. Gjør man ikke det, da?
– Godt å være fornøyd da?
– Jeg har fått lov til å gjøre nøyaktig det jeg vil i livet. Hatt et fantastisk liv. Jeg er en ekstremt lykkelig og tilfreds mann. Jeg har fått enorme sjanser, sier professoren og banker fingeren i det brune kafébordet. Jeg er veldig heldig som får være involvert i studier. Det er en stor, stor gave. Og hvis jeg får smittet noe over på mine studenter, har ikke livet vært forgjeves.
