Opplever enorm pågang fra folk som vil hjelpe

INTERVJUET

Navn: Tuva Raanes Bogsnes, kommunikasjonssjef i Flyktningehjelpen.

Hvorfor: Har fulgt flyktningkatastrofen i Middelhavet på nært hold.

Du var nylig på Sicilia. Er det noen opplevelser som gjorde spesielt sterkt inntrykk på deg?

– Det er flere ting, men jeg vil gjerne nevne ordføreren i Pozzallo. Han tar på seg sitt ordførerbånd og går ned til havna der han står og tar imot flyktninger og ønsker dem velkommen, uansett hvilken tid det er på døgnet. Han står der til alle er kommet i havn for å sjekke at alt går som det skal og for å vise dem den respekten han synes de fortjener. Også når det kommer båter med omkomne. Som han sier, helst vil han være ordfører for overlevende, men han vil også være der for dem som har mistet livet og vise respekt for dem og familiene deres. Det er rørende når du ser den enorme påkjenningen det er for den lille øya å ta imot så mange mennesker. Bare i den lille byen hans kom det 30.000 flyktninger i fjor.

Du møtte også mindreårige flyktninger. Kan du si litt om hva de har vært igjennom?

– De har opplevd de mest grusomme ting på veien, og en reise over Middelhavet som er så full av frykt og usikkerhet at det er bortimot umulig å forestille seg at en vanlig norsk 16-åring kunne gått gjennom noe sånn. Jeg tror det er viktig at vi prøver å identifisere oss med dem som er på flukt, slik at de ikke bare blir tall.

Hvordan synes du den norske regjeringen har håndtert denne saken?

– Det er nesten ufattelig at så mange mennesker må dø – over 1.600 bare i år – før man reagerer. Over 3.000 druknet i Middelhavet i fjor, dette er ikke noe som skjer plutselig, og vi syns det er rart at norske og europeiske politikere har vist en sånn unnfallenhet. Selvsagt er vi glade for at det skjer ting nå, selv om det er for sent for alle de som har mistet livet. Man kunne satt båter på sjøen i morgen, de fantes under Mare Nostrum – da kunne man for eksempel ha gitt et stort økonomisk bidrag til Italia og sikret at de samme båtene som opererte kom tilbake. Det er mange løsninger man kunne valgt. Isteden har man valgt å ha møte etter møte og skylde på byråkratiet.

Hva tror du det skyldes?

– Mye av frykten ligger nok i at for hver flyktning man redder må man også finne en løsning på hvor personen skal dra. Jeg tror det er der utfordringen ligger.

Dagsavisen har gjentatte ganger forsøkt å få et svar fra regjeringen på om den ønsker at det skal drives aktive søk etter flyktningbåter i det området Mare Nostrum opererte. Vi fikk aldri noe svar. Hva synes du om det?

– Å sende en båt til EUs Triton-operasjon, som nå foregår med det innskrenkede mandatet Triton har, hjelper kanskje til å få tatt noen flere menneskesmuglere og få vært en del av grensekontrollen, som er det Triton egentlig handler om. Det er noe helt annet enn å være med på en sjøredningsoperasjon som vi mener Norge bør delta i, og som bør være grunnen til at vi sender en båt til Middelhavet.

I kommentarfeltene i avisene ligger det mange kommentarer som: «La dem bare drukne» og «Disse lykkejegerne er ikke Italia eller Europas problem». Hva tenker du om det?

– Først og fremst at vi lever i et demokrati og at også disse menneskene skal få lov til å uttrykke seg. Men vi opplever ikke at dette er den gjengse oppfatning blant nordmenn. Tvert imot merker vi en enorm pågang fra folk, enten det er småbarnsmødre, unger, bedrifter, ulike frivillige lag som vil ha råd til hvordan de best kan bidra til å hjelpe. Om det ikke er en politisk snuvind, er det i hvert fall et engasjement blant folk der ute som vi opplever som noe helt annet enn det man kan lese i avisenes kommentarfelt.

Hvilke råd har du til de som ønsker å hjelpe?

– Man kan sende penger til de ulike hjelpeorganisasjonene som jobber i områdene rundt Middelhavet. Det er også viktig at man snakker om det, ikke skrur av TV-en eller blar over saker som handler om tragedien i Middelhavet, men våger å gå inn i det, og kanskje forsøke å påvirke sine lokalpolitikere i debatten om Norge skal ta imot flere syriske kvoteflyktninger. Og så kan man vise en åpenhet og vennlighet overfor de flyktningene som faktisk er kommet til Norge. Det kan være lett å vise omtanke for folk som er langt borte, men vanskeligere å vise det overfor naboen som kanskje kommer fra Syria eller Somalia. Vennlighet et godt tiltak som ikke koster noe.