Kvinner på kanten

Norges morsomste trekløver tvinner seg i sofaen i resepsjonen på Edderkoppen Teater.

- «Kvinnelige» komikere? Usj ...

Det tygges på ordet.

- Jeg merker godt at kolleger klarer å la være å tenke kjønn, og fokusere på humoren, og det er også de folka jeg syns det er artigst å være sammen med. Men blir du presentert som «kvinnelig komiker» kommer nettopp kjønnet i veien. Du trenger ikke alltid føle deg som en av gutta men det er deilig å få lov til å bare være morsom og ikke «dame» eller «mann», sier Sigrid Bonde Tusvik.

- Om vi innimellom kunne glemme kjønn og bare tulle mer uten forbehold så tror jeg folk flest hadde ledd mer, sier Else Kåss Furuseth.

- Det er avvæpnende å føle at man der og da kan underholde uten forbehold. At øyeblikkets latterutbrudd er det viktigste av alt der og da og ikke noe annet betyr noe.

Født sånn

Henriette Steenstrup, Else Kåss Furuseth og Sigrid Bonde Tusvik har erobret Norge med TV-program, podkaster og sceneshow der det sparkes i alle retninger. Disse kvinnfolka er nådeløse, og aller mest mot seg selv. Flere av sketsjene fra TV-programmet «Torsdag kveld fra Nydalen» er blitt klassikere som sees om og om igjen på YouTube; gravid Henriette som synger duett i sengen med mye yngre mann, Sigrid som spruter brystmelk på intervjuobjektet og Else som går på bussen naken nedentil.

Denne uka hadde trioen premiere på sitt splitter nye humorshow «Mot i brøsta» på Edderkoppen i Oslo, der de fortsetter å levere humor som krever mot, selvtillit og en dash galskap. Og det er fristende å spørre om de er født sånn eller bare blitt sånn?

- Min morsom-oppdagelse var i middagsselskap hos Geir Mork, redaktør i Gyldendal og jeg var den minste av alle barna - og jeg tenkte: shit! det er jo mye gøyere å få folk til å le enn bare å sitte og snakke sammen. Da fikk jeg blod på tann, sier Sigrid Bonde Tusvik og legger til:

- Så jeg tror ikke man blir født morsom, men at man oppdager på en eller annen måte at åh det er gøy at folk ler av det jeg gjør. Den latteren, sier hun og himler med øynene.- Da var jeg 5 år.

- Sansen for å få folk til å glise kom ganske tidlig hos meg også, sier Henriette Steenstrup, som oppdaget sitt eget komiske talent ved å være ufrivillig morsom.

- Jeg opptrådte også i familieselskaper, men vi hadde ikke så fancy omgangskrets som Sigrid. Min hensikt var heller ikke å være morsom, jeg prøvde faktisk å være seriøs, og spilte blant annet klassisk gitar fra jeg var 7 år gammel. Men når jeg opptrådte lo alle.

- Ble du lei deg da?

- Nei jeg gjorde faktisk ikke det, jeg fortsatte bare å gjøre ting i fullt alvor og håpet at folk syns det var moro.

- Vet du hva det var de lo av?

- Nei, men jeg merket at jeg likte at de lo. Helt klart. Og jeg ser det samme hos mine egne barn, at de koser seg når noen ler av dem. Kanskje er det fordi blide barn får blide voksne rundt seg? Det blir rett og slett god stemning fordi humor smitter, sier Steenstrup.

- Jeg opptrådte på sirkus Merano, familien leide hele teltet til meg da jeg var bare to år fordi alle så at jeg var et naturtalent. Jeg husker at jeg fikk stående applaus av William Nygaard i publikum, sier Else Kåss Furuseth og får spørrende blikk fra sine to kollegaer.

- Nei da, bare tuller. Jeg ville bare toppe Sigrids og Henriettes historier. Men jeg husker at broren min alltid pleide å fortelle om drømmene sine når vi satt rundt frokostbordet, og at han fikk oppmerksomhet for det. Da ble jeg så sjalu at jeg begynte å finne på egne, sjokkerende drømmer for å toppe hans historier. Og merket fort at jug kan være ganske gøy. Ikke jug til skattemyndighetene og sånn, men jug i familiesammenheng er ofte veldig morsomt.

Mot og selvtillit

Standup-komikk er en krevende øvelse. ikke minst når fordommer mot kvinnelige komikere lever i beste velgående. Senest i mai skrev daværende sjef for Raw Comedy Club i Stockholm, Mårten Andersson, en e-post til en deltaker i standup-konkurransen Amelia Comedy Queen at «hvorfor booke kvinnelige komikere når ingen vil se dem?» med påfølgende påstand om at billettsalget alltid gikk dramatisk ned når det var en kvinne på showplakaten. Da Jerry Seinfeld ble spurt om hvorfor det var så få ikke-hvite og kvinnelige komikere i USA avfeide han det med at komikk skal være moro, ikke politikk. En indirekte bekreftelse på at hvite menn må være de som er morsomst siden de er i flertall. Og du trenger bare gå på nettsidene til de fleste standupscener for å se at gutta er i stort flertall - med norske Latter som et hederlig unntak. I høst har de flertall av kvinner på scenen. Det er mye takket være Elina Krantz som startet Standup Norge for 17 år siden og er en av landets største humorleverandører.

- Når vi booker er vi opptatt av kvalitet, ikke kjønn. Men vi har heller ikke bremset kvinner som vil. At kvinnene har kommet fram tror jeg er konsekvensen av vi har et lite miljø der det er lett å bli kjent, og en scene der folk kan få komme å prøve seg. For får du ikke vist deg fram så blir det heller ikke flere, sier Elina Krantz og legger til at mannlige komikere også har vært opptatte av å få med flere kvinner, tatt godt imot dem og fått dem til å føle seg velkommen og inkludert.

Hun er ikke enig i påstanden om at kvinnelige komikere skulle selge mindre billetter enn mannlige.

- Nei det er bare tull, noen ganger vil jeg si de til og med selger mer, sier Krantz og ramser opp Hege Schøyen, Linn Skåber, Anne-Kat., Lisa Tønne, Marit Voldsæter, Lene Kongsvik og Ingrid Bjørnov som noen av sine absolutte bestselgere.

- Og ser du på spilleplanen i høst så tror jeg Johan Golden er eneste mann, sier Krantz entusiastisk.

Humor og politikk

Man kan argumentere med at humor ikke er politikk. Og kvinnelige komikere har ikke nødvendigvis et feministisk prosjekt. Men når stadig flere kvinner reiser seg opp, stiller seg selv i sentrum på en humorscene for bråke og kanskje også drite seg ut eller gjøre feil på lik linje med menn blir det uansett et mål på likestilling fordi kvinner tradisjonelt har vært mer tilbakeholdne.

- Hvordan er dere blitt så modige?

- Jeg går ikke rundt og føler meg modig. Men, jeg tror kanskje jeg er det fordi jeg skjønner at om du er med i en komedie eller noe som er ment å være morsomt så nytter det ikke å ha piggene ute, du må være med på leken. Det betyr at du må legge angsten til side. Og du må by på deg selv, men det er befriende både for publikum og den som driver med komedie. Det må koste noe for det mennesket som står der, enten det er sårt eller gøy. Det syns jeg er en fin ting å by på som skuespiller og komiker, sier Henriette Steenstrup.

Sigrid Bonde Tusvik innrømmer at hun kan kjenne på nervene like før hun går på scenen:

- Jeg tror alle kjenner på scenefrykten. Det modige er å overvinne den. Når du er der ute, er du liksom midt i tømmerrenna og det er ingen vei tilbake. Det er mens du klatrer opp at du kan kjenne på den nervøsiteten.

- Men det fine med å gjøre ting live på scenen er at det er muligheter for å gjøre det enda bedre dagen etter, skyter Steenstrup inn.

- Hvor kommer selvtilliten fra?

- Jeg vet ikke om det betyr at du har selvtillit. Men det koster noe å opptre uten forbehold, du må klare å glemme hvem du er og andre ting du er opptatt av ved deg selv. Kanskje ikke noe å få medalje for, men det er en omfattende jobb til tider, sier Kåss Furuseth.

- Men det krever vel et visst mot å for eksempel gå på bussen uten bukse?

- Nei, da var det så mange TV-kameraer rundt at det ikke føltes spesielt skummelt. Men det er et glemme-seg-selv-øyeblikk i høyeste potens, innrømmer Kåss Furuseth og legger til:

- Det er litt jackass på emo-nivå. Man må bare ha tro på at jo, dette ER veldig morsomt. Alle som har sett noen i T-skjorte uten truse vet at det er komisk, så jeg visste at ingrediensene i sketsjen var ganske gode. I tillegg er det en avtale at folk legger bort mobiltelefonkameraer mens det står på. Ikke noe Instagram, takk. Snapchat er greit.

Henriette Steenstrup mener nervøsiteten kan komme etterpå:

- En sånn sketsj krever at du har selvtillit nok til å gjøre det i de minuttene mens det står på. Det er der du må klare å mobilisere motet. Så kan du være nervøs når du kommer hjem.

Ikke sjekketriks

I 2006 intervjuet den britiske skuespilleren Dawn French en rekke kvinnelige komikere om humor på BBC Four under vignetten «Girls who do comedy». Da Joan Rivers ble spurt om hvordan hun kunne bruke humoren som sjekketriks fortalte Rivers på sitt slagferdige vis at hun pleide å lyve på seg polio på highschool for å dekke over den egentlige grunnen til at hun aldri ble budt opp til dans.

- Sjekketriks? Nei. Menn vil ikke at du skal være morsom. Jeg tror de er livredde for at du skal være smartere, vittigere og flinkere enn dem. Menn er forferdelig usikre, sa Rivers.

Christopher Hitchens i magasinet Vanity Fair kvitterte senere med kommentaren «Why Women Aren‘t Funny» der han understreket River‘s utsagn ved å påstå at humor er mindre kjekke menns måte å skaffe seg damer på. Og at de vil ha damer som ler, ikke topper vitsene deres.

Henriette Steenstrup har synliggjort det i flere sketsjer der hun liksom skal være en av gutta. I sketsjen «Fredags­pilsen» overgår hun dem i å slenge dritt om «dragen» som sitter hjemme og venter med rødvin og levende lys. Når hun lener seg fram og vræler «Jeg sa til han: Nå klapper du igjen det feite kakehølet du har midt i fittetrynet ditt» og fortsetter med en harang som ikke kan siteres her, blir gutta stumme. Steenstrup understreker likevel at menn ofte sier at de liker morsomme damer.

- Men da juger de. Den jenta som er mest bråkete, brautende og morsom er ikke hun som får flest menn på kroken, sier Bonde Tusvik.

- For meg har det å være morsom ikke vært noe bra sjekketriks i det hele tatt. Jeg har aldri hatt sjansen på ett eneste menneske etter et show, det er helt sant. Da jeg var singel turnerte jeg Norge rundt på kryss og tvers i fire år og hadde til sammen to one-night stands. De var for øvrig begge i Bergen, handelshøyskolegutter som kan diskuteres om de leverte god vare. Utover det er det ikke blitt mye.

- Var det før eller etter at du klippet deg som Siv Jensen? spør Kåss Furuseth og får svar:

- Jeg har alltid klippet meg som Siv Jensen, dette vet du, Else. Det jeg mener er at menn blir skremt av damer som er store i kjeften. Jeg tror ikke Anne-Kat. har scoret så mye på å være dronningen av Latter heller.

- Så dere velter dere ikke i beundrere og groupies?

- Jeg er ikke gift. Men jeg føler ikke at det handler om verken yrke eller profilering. Det kommer ofte gutter til bort meg og vil ta bilde sammen og sier sånn: «åh, nå blir mora mi glad.» Jeg syns det er fint - skikkelige kodak-moments. Da kjenner jeg at jeg lever, sier Furuseth.

- Men du vil vel mye heller at de skal komme fordi de liker deg, ikke for at de skal ha med noe hjem til mora si, Else? sier Bonde Tusvik og Kåss Furuseth påstår trassig at hun faktisk har kjempedraget på menn over 50 med bilbukse.

- Det er mange koselige folk, da. Jeg syns det er fint å få hyggelige tilbakemeldinger enten de kommer fra damer på 60 eller gutter på 14, sier Steenstrup.

- Men det er ikke å komme unna at det er en veldig stor forskjell mellom det å være kjent kvinne og kjent mann. Det kaster seg ikke menn etter deg når du er et profilert kvinnemenneske, det må dere være enige i, sier Bonde Tusvik.

Else Kåss Furuseth mener kjønn kan komme i veien dersom man blir for selvbevisst når man står på scenen.

- Både kvinner og menn er ofte selvbevisste og da er det problematisk å gå ut på en scene og prøve å få folk til å le. Du må glemme for eksempel hvordan du tar deg ut. Altså er det lov å pynte seg, så ja til Restylane, om du vil det. Men først og fremst må du være fri.

- Hva om det sitter en veldig kjekk fyr på første rad, da er det ikke så lett å glemme at man er kvinne?

- Hvis du skal være morsom så handler det om at du må glemme alt og da kan det være forstyrrende om det sitter en fantastisk kjekk mann på første rad. Så om Brad Pitt leser dette, ikke kom på showet! Du stjeler for mye fokus. Brad-you´re not welcome» sier Kåss Furuseth og får støtte av Henriette Steenstrup:

- Ja, man merker fort om skuespillere tenker på om de tar seg godt ut. Det er ikke bra for innlevelsen, eller humoren, og kan bli ufrivillig komisk. Du må rett og slett gi faen.

Mektig morsom

I fjor laget Whoopi Goldberg en film om en av verdens aller første kvinnelige standupkomikere, Jackie «Moms» Mabley. Som en svart, lesbisk og støyende kvinne i 1920-årenes USA var det lite som talte for at Mabley skulle kunne bli en stjerne. Hun startet karrieren på den afroamerikanske vaudevillescenen Chitlin‘ Circuit, der hun ble lansert som «The Funniest Woman In The World», og endte med å turnere verden rundt, og var godt kjent til og med i Det hvite hus. Selv om hennes politiske satire ikke er veldig rå i dagens målestokk spøkte hun med temaer som kjønn, sex og rasisme i en tid da det var tabu. Makten lå i moroa - Mabley gikk ikke av veien for å være både frekk og grov men var så morsom at folk ikke kunne la være å le. For Whoopi Goldberg opplevdes det frigjørende å oppdage hvor mye makt det egentlig ligger i humor.

- Makt? Jo, det er en form for makt å ha publikum i din hule hånd kveld etter kveld. Og en helt vanvittig kul følelse å «eie» en sal og føle at du får folk med på den historien du forteller. At de ler akkurat der du vil at de skal le, det vil jeg si er makt, sier Henriette Steenstrup, og de andre er enige:

- Ja, og det har du både som mann og kvinne. Men det arter seg forskjellig avhengig av kjønn, sier Bonde Tusvik.

- Du ser det særlig tydelig på en typisk standup-kveld. Som morsom mann går du av og har et kobbel av damer på slep som syns du er kul og vil prate med deg og henge med deg enten du er gift eller ikke. Er du kvinne er det nesten ingen som tør å prate med deg etterpå bortsett fra ett par jenter som syns du er tøff og kul. Gutta syns du blir en veldig skummel person, og får du snakke med menn i det hele tatt etter et show så tror de at de må være frekke og morsomme hele tida tilbake. Toppe deg, nesten. Det ser nesten ut som om de rett og slett blir litt stresset av det, sier Sigrid.

- Venter folk at komikere skal være morsomme privat, og er dere det?

- Jeg syns det kan være greit med komikere som gir litt plass til andre på fest, sier Henriette Steenstrup.

- Jo, men det ligger naturlig å være morsom, og jeg søker alltid å ha det gøy samme hvor jeg er. På fest, for eksempel, der leter jeg etter de som jeg tror er aller gøyest å henge med. Men jeg tenker ikke at nå skal jeg skal være morsom, det er veldig sjelden jeg klakker på glasset og hever stemmen for å få oppmerksomhet privat.

- Men du er ikke klovnen som gråter heller, Sigrid. Jeg tror at når du er opptatt av humor søker du helt naturlig etter det morsomme i de fleste situasjoner, sier Else Kåss Furuseth.

- Vel, jeg var toastmaster i bryllupet til en venninne der han som takket for maten fortalte at han syns jeg var mye dårligere enn han hadde forventet. Så han grillet meg i sin tale og sa at, for å være en så kjent og flink komiker så hadde jeg gjort en slett jobb. Og det ble bare morsommere og morsommere desto lengre han dro det og det endte med at han ble kastet fra sin egen tale av kompisene sine som dro ham ut av salen, sier Sigrid Bonde Tusvik.

- Han hadde litt rett også, jeg hadde lagt meg på en vennlig tone siden dette var en venninnes bryllup, jeg tenkte ikke at det skulle være et humorevent der målet var å få alle til å le. Så fikk jeg altså et verbalt terningkast av han fyren.

Ikke cheerleaders

I «Girls Who Do Comedy» forteller komikere om vanskelige oppvekstår. Whoopi Goldberg var fryktelig sjenert, Joan Rivers var tjukk og stygg, og skyldte på mangelen på komplimenter som selve grunnstenen i hennes raseri. Ruby Wax brukte eliminasjonsmetoden - da hun forsto at hun ikke kunne bli noe av det hun egentlig drømte om: supermodell, ballettdanser, brannmann eller kirurg - sto hun igjen med ett ord: morsom. Og Tracey Ullman forteller at humor var inngangsbilletten til den populære gjengen på skolen der hun ble tolerert så lenge hun holdt seg til rollen som «den morsomme».

Humor er ofte best når den har en mørk klangbunn. Senest i fjor hadde Else Kåss Furuseth stor suksess på Nationaltheatret med en-kvinne-forestillingen «Kondolerer» som handlet om morens og brorens selvmord.

- Bortsett fra noen enkelte triste omstendigheter har jeg hatt en fantastisk oppvekst, og føler ikke at det er barndommens opplevelser som har gjort meg til komiker. Min humor kommer nok mest fra min families sans for «crazykomikk», som for eksempel at pappa ofte pleide å åpne døren i ett eller annet snodig kostyme. Ikke dameklær, altså, men kanskje en gæren hatt eller noe.

- Er komisk talent noe man utvikler for å kompensere for mangel på andre egenskaper?

- Tja, kommer du lett til alt, for eksempel fordi du er pen, så tror jeg du kan bli litt lat. At du tar all oppmerksomhet som beundring mens andre må jobbe litt mer for det, sier Kåss Furuseth.

- Det er noe i at man utvikler det man kjenner man mestrer. Er du ikke skolens cheerleader må du utvikle noen andre sider ved deg selv, det kjenner jeg meg igjen i. Da jobber man hardt med for eksempel å få S i norsk, eller prøver seg på skolerevy, sier Henriette Steenstrup.

Joan Rivers dronningen

Men, hvem ler så landets morsomste damer av selv? Sigrid Bonde Tusvik synes det er litt leit at hun ikke er sykt fan av folk lenger, nå som hun er blitt voksen.

- Jeg skammer meg litt over at gutta er flinkere til å beundre andre helt nesegrus. Det klarer ikke jeg. Som gleden til kjæresten min da han fikk anledning til å se Filip & Fredrik i Globen fordi han elsker podkasten deres. Jeg fikk for eksempel tilbud på billetter til Sentrum Scene for å se Jimmy Carr og vet at da burde jeg sagt: «Yess! ja, han MÅ jeg se for jeg har sett alle DVD-ene hans og følger ham på Twitter». Men sånn gjør jeg ikke, jeg klarer ikke å få hangups på folk. Jenter har færre hobbyer når de blir voksne enn gutter, det er litt av problemet vårt. Vi har ikke hobbyer og så begynner vi å scrappe isteden.

- Vel, snakk for deg selv. Jeg har tenkt å begynne med kajakk, sier Steenstrup og vi er usikre på om det er spøk eller alvor, mens Bonde Tusvik også beklager at hun ikke googler folk så ofte som hun burde.

- Jeg får liksom ikke Louie CK-hang­upen sånn som mange menn gjør. Jenter over tjue blir ikke psykofans.

Else Kåss Furuseth forteller at hun kan bli over gjennomsnittet opphengt i ting som ikke er ment å være morsomme.

- Som i Jon Arne Riise og Louise Angelicas bryllup, da tenkte jeg bare på den flosshatten til Jon Arne, at når skal han begynne å trylle, liksom? Følg med det kommer nok. Og i «Kjærlighetsredet», der var det en mann som sa han kunne fransk og italiensk flytende og så viste det seg at han bare kunne si ciao. Sånt kan jeg våkne og le godt av.

Sigrid Bonde Tusvik er enig:

- Ufrivillig komikk kan være veldig morsomt. Som Iselin i «Paradise Hotel», hun er også fantastisk morsom. Når det gjelder komedie syns jeg «Girls» er veldig morsomt. Og så liker jeg Sarah Silverman, Chelsea Handler. Og Joan Rivers. Hun var grov i kjeften, ga seg aldri, gikk med høye sko til dødsleiet og var best på standup, samtidig som hun gjorde mye dumt og rart på TV, sier Bonde Tusvik.

- Åh ja, Joan Rivers var bra. Og så ler jeg av Mia Skäringer, Ricky Gervais, C K Louis og Lene Kongsvik. Og Else Kåss Furuset og Sigrid Bonde Tusvik, sier Steenstrup.

- Joan Rivers var dronningen av kjappe, bitende punchlines. Hvem har et kartotek som er i nærheten av hennes? Hun kunne si sånt som: «jeg har en vits her fra 1978» og så hadde hun vitsen med punchline på et kort hun bare tok fram. Rest in peace og Botox, sier Kåss Furuseth og legger til:

- Når det gjelder komikere ble jeg nesten litt forelska første gang jeg så Linn Skåber i «Hjerte til hjerte». Atle Antonsen er veldig morsom. Men dette tør jeg nesten ikke si flere ganger for de begynner vel snart å tro jeg er en stalker, jeg har sagt det så mange ganger.

- Men Else ... syns du Linn Skåber er morsommere enn meg og Sigrid? spør Henriette Steenstrup og det blir stille. Før Kåss Furuseth utbryter:

- He he, hva sa du? Det hørte jeg ikke.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no