Sarajevo, 28. juni 1914. De var tidlig våkne denne sommerdagen, som tegnet til å bli ekstra varm og solfylt. Så tidlig at det middelaldrende ekteparet rakk en andakt i det provisoriske kapellet som var blitt satt opp til dem i det lille badehotellet utenfor Sarajevo. Særlig kona, 46 år gamle Sophie, ville gjerne ha denne starten på dagen, hun var kjent for å ha vært dypt religiøs. Men mannen hennes, Franz Ferdinand (60) ble også med inn, og sammen hadde de en stille, fredelig stund i kapellet denne tidlige morgenen.
For de to var dette en helt spesiell dag. For dem var datoen 28. juni nesten som en slags bryllupsdag. På denne dagen var det nemlig akkurat 14 år siden erkehertug Franz Ferdinand offisielt hadde gitt avkall på tronen for sine etterkommere, for å få lov til å gifte seg med den tsjekkiske grevinne Sophie Chotek. I 12 år hadde han kjempet for å få henne, i perioder hadde de måttet holde forholdet hemmelig. Sophie ble ikke regnet som god nok for Franz Ferdinand, som tross alt var arving til keisertronen i det mektige dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Selv om de fikk lov til å gifte seg, kunne ikke regne med å få sitte ved hans side i offisielle sammenhenger. På tross av alle forbehold, som plaget dem begge, giftet de seg allerede tre dager senere, den 1. juli 1900.
[ Les også Dagens leder på Nyemeninger.no ]
I årene som hadde gått siden hadde de fått tre barn: Sophie, Max og den yngste, Ernst, som nå var 10 år gammel. Ingen av dem var med foreldrene på dette offisielle statsbesøket i utkanten av det store, flernasjonale keiserriket, Sarajevo i Bosnia. Erkehertug Franz Ferdinand hadde planlagt å inspisere en bosnisk militærøvelse som pågikk i grensetraktene mot Serbia, en selvstendig stat med et meget anstrengt forhold til Østerrike-Ungarn. Men først skulle paret i triumf kjøre i bilkortesje gjennom Sarajevos gater, for å la seg hylle av folk langs ruta. Franz Ferdinand var egentlig ikke spesielt populær i resten av keiserriket, men akkurat her i Sarajevo var han veldig godt likt, kanskje fordi de visste at han syslet med planer om å gi den slaviske befolkningen i Østerrike-Ungarn høyere status. Kvelden før, på badehotellet, hadde Franz Ferdinand holdt en optimistisk og varm tale til hertugdømmet Bosnia-Hercegovina. Der hadde han lagt vekt på at Bosnia nå begynte å ligne et moderne, europeisk land, med egen nasjonalforsamling, nye bruer og veier, skoler og aviser, et land der teatrene og operaene var fulle og der flere og flere barn fikk lære å lese og skrive. Og her, i den liberale, vestorienterte, multikulturelle byen Sarajevo, merket han at folk anerkjente hans kone Sophie på en helt annen måte enn i resten av keiserriket. Her var de ikke som de stive habsburgerne i Østerrike, som ikke syns Sophie var god nok, her fikk hun stolt sitte ved siden av ham i bilen, kledd i en vakker, hvit silkekjole. I sakte fart begynte de å kjøre fra jernbanestasjonen og ned langs Appel-kaien, langs Miljacka-elven. De var på vei til en mottakelse i rådhuset. Der var det for lengst pyntet og dekket til fest.
I folkemengden, omgitt av glade, jublende mennesker, sto seks anspente, bosniske unge menn utplassert langs ruta. De var glødende, slaviske nasjonalister, og hadde i all hemmelighet kommet over fra Beograd. For dem var 28. juni også en viktig, men smertefull merkedag. 28. juni 1389 sto det legendariske slaget på Kosovo-sletta, der serbere og andre folkegrupper på Balkan måtte gi tapt for styrker fra det osmanske riket. Den serbiske hæren skal nærmest ha blitt helt utslettet, utallige menneskeliv gikk tapt, og dagen ble regnet som innledningen til en for Balkan nærmere 500 år lang periode under osmansk herredømme. En av fortellingene om det store slaget i Kosovo var at den serbiske adelsmannen Miloš Obilić ble beskyldt for å være en forræder. For å motbevise det, snek han seg inn den osmanske leiren og myrdet den tyrkiske sultanen. Slik ble denne dagen, som også var den ortodokse helgendagen for St. Vitus, eller Vidovdan, en viktig nasjonaldag for serbiske og andre sørslaviske nasjonalister. For noen i mengden var det derfor en helt uhyrlig provokasjon at nettopp Franz Ferdinand, en representant for det østerriksk-ungarske fremmedherredømmet, skulle komme til Sarajevo for å la seg hylle en slik dag. En av de unge mennene i folkemengden, 19-årige Nedeljko Čabrinović, hadde dagen før, den 27. juni, skrevet til en venn: «I morgen er det Vidovdan, og vi skal få se hvem som er tro og hvem som ikke er det. Husker du Miloš Obilićs store ed?»
Selv om alle de seks mennene var bevæpnet, ble det nettopp Nedeljko Čabrinović som fikk sjansen. Idet Franz Ferdinand og Sophie kjørte forbi ham, i spissen for bilkortesjen, kastet han en håndgranat mot dem med full kraft. Men granaten prellet av, og eksploderte i stedet under bilen som kom bak. Det brøt ut fullstendig kaos, selv om skadene var små. Blodet silte riktignok nedover en av offiserenes ansikt, men det var bare en skramme. Ytterligere en offiser, og et dusin tilskuere, fikk også småskader. Verst var kanskje det lammende sjokket som spredte seg i folkemengden og i hertugparets følge etter den kraftige eksplosjonen, og oppstandelsen da gjerningsmannen, Čabrinović, forsøkte å flykte. Men han ble raskt pågrepet, og det ble bestemt at statsbesøket skulle fortsette. Bilene fortsatte mot rådhuset, men både Franz Ferdinand og hans kone var tydelig rystet da de kom fram. En kort mottakelse ble holdt, der Franz Ferdinand tok seg såpass sammen at han greide å holde nok en varm tale til ære for hertugdømmet Bosnia-Hercegovina, om fred og framgang og bosnisk vennlighet. Han skal til og med ha kommet med en liten vits om attentatet, noe i retning av: «Jeg regner med dere nå klapper fordi attentatet mot meg og min hustru var mislykket».
Samtidig greide ikke Franz Ferdinand å slippe tanken på den ene offiseren som ble skadet i attentatet, Eric von Merizzi. Som gammel militærmann sa hans æreskodeks ham klart og tydelig at det var hans plikt å besøke Merizzi på sykehuset, for å vise sin respekt etter attentatet. Sophie insisterte på sin side på å bli med mannen sin. Dermed droppet de et planlagt museumsbesøk før lunsjen hos generalguvernøren, og kjørte i stedet mot sykehuset. De la om kjøreruten, og planen var at de skulle følge hovedveien langs Appel-kaien, og ikke via Sarajevos krokete smågater. Dette hadde de imidlertid glemt å fortelle sjåførene i de to første bilene. Da de kom på hjørnet av Appel-kaien og Franz Josefs Strasse, svingte de slik de skulle etter den opprinnelige planen. I bil nummer tre kom Franz Ferdinand og Sophie, sammen med guvernøren. Den bilen begynte også å svinge, men guvernøren fikk i siste øyeblikk stoppet sjåføren. Og det var idet bilen stanset for å rygge, at 19 år gamle Gavrilo Princip, en av de seks bevæpnede bosniske serberne, helt tilfeldig kom ut fra en delikatesseforretning på den andre siden av gaten. Han hadde rukket å avskrive det planlagte attentatet som fullstendig mislykket, anspentheten hadde nok sluppet taket, og nå hadde han hadde han tydelig rett og slett stoppet for å kjøpe seg noe godt å spise. Men plutselig står han altså foran en bil som nesten har stanset helt opp, og der får han øye på de velkjente og forhatte ansiktene til Franz Ferdinand og Sophie.
- At sjåføren stoppet der, akkurat idet den spinkle, unge Gavrilo Princip kom ut av delikatesseforretningen, ble skjebnesvangert, sier forfatteren Karsten Alnæs, som for noen år tilbake kom ut med en hel roman om denne dramatiske dagen i Sarajevo, 28. juni 1914.
- Gavrilo Princip var bare 19 år, og kom fra en liten fjellandsby i Hercegovina, en skoletaper og en sønn av en fattig bonde, som også jobbet som postmann, forteller Alnæs. Seks søsken hadde Gavrilo Princip mistet i den fryktede og utbredte sykdommen tuberkulose, nå hadde han bare en bror og en søster igjen. Selv var han også dårlig av sykdommen, og han regnet ikke med å leve lenge.
- Han var hardt rammet av tuberkulose, samtidig som han var en radikal, nasjonalistisk svermer som drømte om at Bosnia skulle bryte ut av Østerrike-Ungarn, og bli en del av ny, sørslavisk stat, sammen med Serbia. Og siden han var så syk, hadde han ingenting å tape. Han var en desperat, ung mann med lite å leve for, sier Alnæs.
Og der, like etter klokken 11, like utenfor delikatesseforretningen, som et resultat av en rekke tilfeldigheter, er det de faller: De berømte skuddene i Sarajevo. For Gavrilo Princip tar raskt fram en Browning-revolver som han hadde med seg, og skyter to skudd mot paret i bilen. Ett treffer Sophie i magen, det andre treffer Franz Ferdinand i halspulsåren og ryggraden. Bilen med det døende paret haster videre, og Sophie er den som først blir veldig svak, av store blødninger. Vitner hørte hennes mann si inntrengende, mens han bøyer seg over henne: «Ikke dø, Sophie. Lev for barna våre». Klokken 11.30, den 28. juni 1914, ble de begge erklært døde.
Franz Ferdinand skulle egentlig feire sin 61-årsdag denne sommeren 1914. Det rakk han altså aldri. Han var troende til å leve mange år til, men samtidig hadde han alltid hatt en noe skranten helse, litt på grunn av sin overvekt, men i tillegg var også han blitt rammet av tuberkulose i ungdommen. Hans mor døde av det, og selv var han alltid skamfull over sykdommen sin. Dette preget trolig personligheten hans. Utad virket han morsk og med liten sans for humor, og han var på ingen måte keiser Franz Josefs yndlingsnevø, selv om han var tronarving. Han ble svært uventet utpekt til arving etter to tragiske dødsfall i habsburgerfamilien, og han var selv ambivalent til hele tanken om å bli keiser av Østerrike-Ungarn. Selv om det ville gjøre ham til en av de mektigste menn i Europa.
- Nei, han var ikke så lett å like, sier historieprofessor ved Institutt for forsvarsstudier, Rolf Hobson.
- Han var en militaristisk mann, opptatt av hær og flåte, og en typisk adelsmann av sin tid. Det han stort sett drev med, var å skyte dyr! Han skjøt titusenvis av dyr, og reiste rundt fra jaktslott til jaktslott. Men han hadde et usedvanlig lykkelig og godt ekteskap, sier Hobson.
Forfatter Karsten Alnæs beskriver kona Sophie som Franz Ferdinands rake motsetning: Snill, vennlig, veldig sosial, glad i barn og blomster, en tradisjonell, religiøs kvinne av «kinder-kirche-küche»-typen. Politisk var hun passiv, slikt overlot hun til mennene. Franz Ferdinand, derimot, hadde tross sin ambivalens til tronen allerede meislet ut en politisk plan for det framtidige keiserriket. Han framsto som en reformator, som sto for en radikal omstrukturering av dobbeltmonarkiet: Han ville gi slaverne i riket den samme status som østerrikerne og ungarerne, noe som ikke gjorde ham populær hos de siste.
- Han ønsket å dele opp Østerrike-Ungarn i flere regioner, og gi de største folkegruppene større grad av selvbestemmelse. Det ville redusert de politiske spenningene i riket ganske betydelig, og kanskje forsonet de slaviske folkene med Østerrike-Ungarn, sier Hobson som har skrevet avhandling om forholdet mellom stormaktene i Europa fram til 1914.
- Men i Bosnia-Hercegovina, som ble okkupert av Østerrike-Ungarn i 1878, og siden annektert i 1908, var det mange nasjonalister som ønsket å bryte ut av keiserriket. De ville danne en ny, sørslavisk stat, kanskje også sammen med Serbia, som gjerne ville «redde» Bosnia ut av keiserriket. For disse kreftene var planene til Franz Ferdinand en stor trussel. Ja, det var nok av grunner til å drepe Franz Ferdinand, mener Hobson.
- Han var altså en militaristisk mann, men var han en krigshisser?
- Nei. Franz Ferdinand ville gjerne bevare freden i Europa, og var helt imot krigsplaner. Krigshisseren i Østerrike-Ungarn var sjefen for den østerrikske generalstaben, Conrad von Hötzendorf, sier Hobson, og legger til:
- Han krevde om og om igjen at Østerrike-Ungarn måtte utløse en krig mot Serbia, fordi han mente Serbia truet keiserrikets eksistens. Etter attentatet på hertugparet fikk Hötzendorf et kronargument for å provosere fram en politisk krise i Europa.
- Når Franz Ferdinand falt bort, så var i grunnen den sterkeste personen som ønsket fred i Europa borte, sier Alnæs.
- Kanskje hadde verden sett ganske annerledes ut, om ikke det attentatet hadde lykkes?
Men nå, som Franz Ferdinand var død, begynte ting å skje fort. På kort sikt handlet det om å håndtere tronfølgerparets død. Man varslet keiser Franz Josef og myndighetene i Wien, og parets tre barn fikk beskjed. Like etter drapene fikk man pågrepet de seks unge hovedmennene bak attentatet. Tre av dem, blant dem drapsmannen Gavrilo Princip, var under 20 år gamle. Etter Østerrike-Ungarns lover betydde det at man ikke kunne dømme dem til døden. De tre prøvde alle å ta selvmord på vei til fengslet, med medbrakt gift. Alle mislyktes. Nyhetene om alt dette spredte seg til hele verden, og allerede dagen etter kunne folk i London lese i avisen om «skuddene i Sarajevo».
Men attentatet den 28. juni 1914 satte også raskt i gang en kjede av begivenheter som kom til å få enorme konsekvenser for hele Europa, ja, for hele verden. Og det begynte i Wien, ved at folk som Conrad von Hötzendorf fra generalstaben utnyttet attentatet for alt det var verdt. Man mistenkte tidlig at Serbia sto bak, og regisserte de unge mennene, som alle tilhørte miljøet rundt den nasjonalistiske organisasjonen «Den svarte hånd».
- Det man vet i dag, er at den serbiske etterretningssjefen støttet disse gruppene, hjalp dem over grensa fra Beograd til Sarajevo, og forsynte dem med våpen, sier historiker Rolf Hobson.
- Det er i dag ikke tvil blant historikerne at deler av det serbiske regjeringsapparatet sto bak attentatet. Men om hele regjeringen var informert, det vet man ikke. Sannsynligvis ikke, mener Hobson.
- At en tronarving skytes på egen jord av folk med forbindelser til en annen stat, kan jo være en krigsgrunn i seg selv. Men det første Wien gjorde, var å ta kontakt med den tyske keiseren i Berlin. Det skjedde allerede 5. juli. De ba om Tysklands støtte, i en eventuell krig mot Serbia - også om keiserriket Russland skulle gå inn på serbisk side. Den støtten fikk de, sier Hobson, og legger til:
- Østerrike-Ungarn og Tyskland tar noen kritiske avgjørelser denne sommeren, vel vitende om at de samtidig risikerte en europeisk storkrig. De håpet ikke på en storkrig, de håpet de ville avskrekke Russland til ikke å mobilisere, men de visste at det var en risiko å ta.
For ikke lenge etter skuddene i Sarajevo setter myndighetene i Østerrike-Ungarn seg ned for å utarbeide en rekke strenge krav til Serbia, som de visste de ikke kunne innfri, og resten er, som man sier, historie.
To stormaktsallianser i Europa hadde i flere tiår rustet seg opp mot hverandre, og nå ble et politisk attentat og en lokal krise på Balkan i løpet av sommeren 1914 forvandlet til en verdenskrig. En måned etter skuddene i Sarajevo, den 28. juli 1914, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, og siden fulgte de andre stormaktene som perler på en snor: 1. august erklærte Tyskland krig mot Russland, 3. august erklærte Tyskland krig mot Frankrike. Dagen etter var det Storbritannias tur til å erklære krig mot Tyskland, og den 6. august erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Russland. I slutten av august 1914 var 1. verdenskrig i gang, med de første, store tapene av menneskeliv. Det ble den blodigste krigen verden hadde sett. I de fire årene mistet nesten ti millioner mennesker livet. Fire mektige keiserriker falt, den russiske revolusjon brøt ut, og etter fredsslutningen i Versailles i 1919 så hele Europa-kartet totalt annerledes ut. Og alt dette satt i gang av en spinkel 19-åring, som tilfeldigvis kom ut fra en delikatesseforretning i Sarajevo, og fikk øye på et middelaldrende par i en bil?
- Det er vanlig å si at skuddene i Sarajevo utløste den 1. verdenskrig. Det gjorde de også. Men krigen ville nok kommet likevel, mener Hobson.
- Den ville kommet på grunn av to ting: Et internasjonalt stormaktssamarbeid som ikke lenger fungerte, og den sterke nasjonalismen i alle europeiske land, sier Hobson.
Men Gavrilo Princip, den 19-årige drapsmannen fra Sarajevo, fikk aldri oppleve at hans politiske drøm faktisk ble fullført. Keiserriket Østerrike-Ungarn brøt etter fire krigsår sammen, og det ble faktisk dannet en ny, sørslavisk stat: Jugoslavia. Men det skjedde ikke før i 1919, og da var det allerede ett år siden Gavrilo Princip døde i fengselet. Av tuberkulose.
hanne.mauno@dagsavisen.no
Kilder:
Karsten Alnæs: «Ikke dø, Sophie» (2009)
David Fromkin: «Europas siste sommer» (2005)
Eigil Steinmetz: «Attentater og politiske mord» (1966)
Nils Arne Sørensen: «Den store krigen» (2010)
