Det er lørdag 22. desember, og her sitter du og leser avisen. Gratulerer! Du overlevde dommedagen. Siden spådommen om at mayakalenderen ville ende med verdens undergang den 21. desember 2012 ikke gikk i oppfyllelse, betyr det at kirkeklokkene ringer jula inn om to dager. Store og små tar på seg finstasen, trosser snømengdene utenfor døren og finner veien til kirkerommet. Der skal det synges salmer og stemningen skal tas inn før juleribben fortæres og gavene åpnes. Men er dette sant? For de fleste er denne juleidyllen mer eventyr enn tradisjon. Sannheten er at kun 15 prosent av kirkens medlemmer finner veien til gudstjeneste på julaften. Tida hvor Den norske kirke nærmest hadde fullt monopol over folkets åndelighet er over. I en undersøkelse gjort i høst, av TNS Gallup på oppdrag fra Human-Etisk Forbund, oppgir kun 50 prosent at de identifiserer seg med det kristne livssynet. Det er ni prosentpoeng mindre enn for fire år siden. 59 prosent har latt Bibelen få stå ulest i over ett år og én av tre spurte sier at de har vurdert å melde seg ut av Den norske kirke.
- Undersøkelsen er en velsignelse i forkledning, sier prest Tore Laugerud til Dagsavisen.
Laugerud har lang fartstid som prest i Den norske kirke og nå leder han Areopagos Norge som blant annet jobber med hvordan kirken skal forholde seg til det nye livssynslandskapet og møte nyåndeligheten. Selv om det norske folk sakte begynner å vende ryggen til kirken betyr det ikke at de er mindre åndelige. Bare det siste året har Märthas englefjær og Snåsamannens varme hender skapt store overskrifter og hete diskusjoner.
- Jeg kaller undersøkelsen en velsignelse fordi den hjelper kirken og folk flest til en realitetsorientering og en bevisstgjøring. Hva skjer? Hvordan skal vi respondere på det? Hvem er vi uten kristendom og kirke? Kan vi klare oss uten? Disse spørsmålene blir nå stilt og det tror jeg er veldig viktig, sier Laugerud.
Ser innover
I en hektisk førjulstid har tusenvis av nordmenn funnet veien til Norges Varemesse på Lillestrøm. En eim av røkelse fyller den store messehallen, mens unge og gamle beveger seg mellom bodene som blant annet tilbyr aurafotografi, healing, reading og andre spåtjenester. Midt i hallen er det plassert en stor scene hvor en kvinne ikledd hvitt står og synger klare, lange toner. Tre messegjengere har satt seg ned foran scenen med bena i kors. De har lukkede øyne, tar dype åndedrag og ser ikke ut til å ense folkemengden som haster forbi dem. En av de mest ettertraktede foredragsholderne under Alternativmessen var Gro-Helen Tørum. Hun er kjent TV Norge-programmer som «Åndenes makt», hvor hun er en av flere klarsynte. I høst kom hun ut med selvbiografien «Sjaman på høye hæler». Det er mange år siden Tørum forsto at kirken ikke hadde rom for hennes syn på det hun omtaler som «den guddommelige kraften i alle mennesker». Skal man tro oppmøtet på foredragene hun holder, Facebook-følgere og boksalget, er hun ikke alene om sitt livssyn.
- Har dere ikke skagenrøre? sier Tørum skuffet til servitøren på restauranten Bølgen og Moi på Briskeby.
- Nei, det hadde vi i går. Det burde jo du ha forutsett, sier han spøkefullt.
- Kanskje dere likevel har det? sier hun lurt, og kort tid senere står det en brødskive med et tårn skagenrøre foran henne.
- Hvis man bare vil noe nok, så kommer det til deg, sier hun og forsyner seg.
Tørum tror kirken begynner å miste sin posisjon fordi de velger å dømme mennesker som har et alternativt syn på det guddommelige og fordi hun mener kirkens budskap er basert på vår frykt, skyld og skam.
- Spør ikke hva du kan gjøre for kirken, men hva kirken kan gjøre for deg. Jeg vil gjerne være med på å gjøre kirken til et godt sted, men dagens kirke gir meg ikke en dritt, selv om jeg har tilbrakt mye tid der. Jeg har møtt så mange stengte dører, fordømmelse og makt. Jeg liker ikke makt, sier hun og tenker seg om.
- Når vi søker innover etter det guddommelige i oss - essensen i oss selv - så klarer ikke kirken å romme det. For å tro på kirkens budskap må du være redd. Kirken forteller oss at vi aldri kan bli tilstrekkelige, at den eneste veien til frelse er underkastelse. Det er hele det gamle maktprinsippet som holder folk nede. Det finnes ikke makt i likeverd. Jeg tror på likeverd, sier hun.
Ny-ateismen
Samtidig som noen går fra det kristne livssynet til andre religioner eller nyåndelige bevegelser, finnes det også en stor andel mennesker som er ateister. Blant verdens mest kjente såkalte ny-ateister finner vi Daniel Dennett, Richard Dawkins, Sam Harris og Christopher Hitchens, sistnevnte døde av kreft like før jul i fjor. De er blitt kalt «The four horsemen» - hentet fra apokalypsens fire ryttere som blir omtalt i Bibelens siste bok Johannes åpenbaring. De mener religiøsitet og all annen åndelighet er et biprodukt av vår biologi som fungerer utelukkende negativt på samfunnet og menneskenes utvikling. Ateist, skeptiker og tryllekunstner James Randi har gått så langt som å utlove en stor pengesum til personen som klarer å bevise at det finnes noe overnaturlig. Så langt står pengene urørt i banken. Blant dem som utfordrer alternative teorier finner vi også didaktiker Andreas Wahl som i høst ledet NRK-programmet «Folkeopplysningen». Målet med serien var å utfordre alternative tilbud som akupunktur, astrologi og healing. I serien møtte seerne også psykolog Jan-Ole Hesselberg som mener vitenskapens evne til å forklare verden vi lever i, er en stor del av grunnen til at folk ikke lenger trenger kirken.
- Det er umulig å vite nøyaktig grunnen til at færre identifiserer seg med det kristne livssyn, men personlig tror jeg vitenskapen skal ha brorparten av æren. De siste 400 årene har vitenskapen vist oss at vi ikke trenger overnaturlige makter for å forklare verden vi lever i, sier Hesselberg til Dagsavisen.
Samtidig mener han at det er hevet over enhver tvil at mennesker har en medfødt tendens til åndelighet.
- Sist datteren min så på TV ropte hun plutselig «Han ser på meg, han ser på meg!». Uten å vurdere andre alternativer, mente hun at Barne-TV-onkelen så direkte på henne og ingenting jeg sa kunne gjøre noe med det. Er det rart man kan bli åndelig om man tolker verden på denne måten? Slike slutninger trekker også voksne. De er bare litt vanskeligere å gjennomskue, sier Hesselberg.
Han mener at mennesker er eksperter på å se mønstre og sammenhenger, selv når det skjer oss noe som er helt tilfeldig. En egenskap han i utgangspunktet mener er viktig.
- Hvis vi har dårlig tid, tenker hardt på at trafikklysene skal bli grønne og så treffer vi en grønn bølge, er det en liten stemme inne i oss som roper «Du klarte det!». Det skal vi være glade for. Hadde vi ikke hatt denne egenskapen og i stedet vært kroniske, avventende tvilere, hadde vi vært handlingslammet. Hvis du ser både bjørnespor og et hi, er det ikke sikkert at det er bjørn i nærheten, men du gjør veldig lurt i å anta at det er det.
Redefinere åndelighet
Filosof Morten Fastvold er ateist og humanist, men ser likevel på seg selv som en åndelig person. Han mener kirken har lagt beslag på begrepet åndelighet, og syns det er på tide at de som ikke tror også skal få lov til å kalle seg åndelige.
- Slik det er nå er det mange som forbinder åndelighet med religion og overnaturlige ting. Og vel er det slik at alt religiøst er noe åndelig, men det er ikke motsatt, sier Fastvold til Dagsavisen.
Han mener at også ikke-troende har et rikt åndelig liv.
- Begrepet «åndelig» er notorisk vanskelig å definere fordi det overskrider det vi kan forklare med ord. Gjennom å interagere med andre kan man bli det som på folkespråket kalles for åndfull. Det er ikke det samme som å være religiøs, men et begrep også ateister bruker. Andre temaer som tilhører det åndelige er blant annet etikk, estetikk og eksistensielle spørsmål. For hvordan kan vitenskapen noen gang svare på hva som er meningen med livet? spør Fastvold.
Tidligere leder for foreningen Skepsis, Marit M. Simonsen, beskriver Fastvolds oppfordring som musikk i ørene.
- Jeg har et trygt og rikt åndsliv selv om jeg ikke tror på noe overnaturlig. Det kan være store overskridende opplevelser, som en vakker natt hvor man ser opp på stjernehimmelen. Selv om jeg har åndelige opplevelser som er betydningsfulle og på kanten av ordet mystisk, vil jeg tolke det helt annerledes enn personer som er religiøse, sier hun.
Voksende skepsis
Foreningen Skepsis har omtrent tusen medlemmer. Skeptikere er folk som bruker vitenskap og kritisk tenkning for å orientere seg i verden. Foreningen er opptatt av vitenskapsformidling og forbrukerbeskyttelse, da spesielt med tanke på dyre og udokumenterte alternative behandlingsformer. Selv om veldig mange skeptikere også er ateister, er ikke skepsis likestilt med å være ikke-religiøs.
- Noen skeptikere mener at du ikke er god skeptiker hvis du ikke er ateist. De mener det blir feil å bruke kritisk tenkning i de fleste sammenhenger, for så å la religionen være i fred. Andre skeptikere mener at det er rasjonelt å tro på Gud. Jeg tror på vitenskapen så lenge den holder sine løfter. Men jeg er åpen for at det finnes flere metoder vi ikke kjenner ennå, sier Simonsen.
I likhet med Hesselberg tror hun vitenskapens framsteg er med på å gjøre det lettere å leve et liv uten religion. Hun mener Richard Dawkins beskrev det bra i sin bok «The Blind Watchmaker» fra 1986: «Det var logisk mulig å være ateist før Darwin, men han gjorde det mulig å være en intellektuelt tilfredsstilt ateist.»
Hesselberg har et klart inntrykk av at det er større rom for å være kritisk og å utfordre autoriteter.
- Dette er imidlertid ikke det samme som at folk i større grad behersker kritisk tenkning. Konspirasjonsteoretikere er eksemplariske når det gjelder å være kritiske, men kritisk tenkning forutsetter også at man er kritisk til egne vurderinger og på det området er de aller fleste av oss fantastisk dårlige, sier Hesselberg.
Prest Tore Laugerud vil gjerne samarbeide med skeptikerne som lener seg på vitenskapen.
- Jeg tror det er viktig at vitenskapen gjør framskritt. Jeg ser ikke på den som en trussel, men en nødvendig alliert. Problemet oppstår når de scientistiske ateistene søker etter svar i et lukket rom og nærmest slår fast at Gud ikke fins. Ny-ateister som Richard Dawkins er der, og det vil det neppe komme noe godt av. Troen og kunnskapen bør prøve å finne hverandre i dette millenniet, sier han.
Felles front
Laugerud mener at det guddommelige forsvinner fra den vestlige sivilisasjonens filosofi og at mennesket står igjen og betrakter seg selv . Han tror det fører til at det guddommelige ikke lenger har plass i mange menneskers hverdag. Han spår at identifikasjonen med det kristne livssynet vil falle ytterligere, fordi det er et stort etterslep i forhold til realiteten.
- Dette er en enorm sivilisasjonsutvikling som har foregått siden opplysningstida. Jeg tror den fører oss inn i en sivilisasjonskrise. Mennesket kan ikke vite hvem det er uten å relatere til en virkelighet utenfor seg selv. Vi klarer ikke å stå i ateismen, og da dukker nye alternativevirkeligheter opp, sier Laugerud.
Selv om det kristne livssynet ikke går overens med alle de nyåndelige retningene mener Laugerud at kirken og de alternative må stå sammen i møte med dem som mener de ikke trenger en guddommelig kraft i sine liv.
- Jeg tror alle gode krefter som bidrar til å opprettholde det guddommelige i tilværelsen er allierte i denne kampen. Her står Den norske kirke, religioner, de nyåndelige og filosofer som åpner for det guddommelige, sammen mot dem som vil bygge et samfunn uten noe guddommelig, sier Laugerud, som mener det er flere grunner til at færre nordmenn tar imot kirkens budskap.
- Når globaliseringen slår inn og folk får kjennskap til andre religioner og visdomstradisjoner kan de sette sammen sine egne svar på livets store spørsmål, sier han.
Himmel og helvete
«Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendt. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete», sa professor Ole Hallesby på NRK Radio i 1953 som en del av en sending som bare er blitt kalt helvetsprekenen. Den strenge talen fikk selv den gang flere folk og prester til å reagere. Knappe 60 år senere ville det vært uhørt at rikskringkastingen skulle sende en slik tale fra indremisjonen.
- Svovelduften skal ut og vaffelduften skal inn i kirken. Dette med helvete er ikke så lett å selge lenger, sier Fastvold.
Sjaman Gro-Helen Tørum er blant dem som syns hele begrepet «helvete» er vanskelig å svelge.
- Når kirken bruker evangeliet til å formidle kjærlighetsbudskapet er det jo helt fantastisk, men ikke snakk om himmel og helvete. Jeg snubler i det. Jeg tror ikke helvete er et sted. Jeg tror det er en tilstand. Jeg har vært der. Kirken hjalp meg ikke. Vi må heie på hverandre og gå bort fra avlatstanken, skyld, skam og avstraffelse, sier hun bestemt.
Alternativt alternativ
Mange av menneskene som søker seg til det alternative er såre på kirken eller kristen familie. I de alternative bevegelsene blir de tilbudt spiritualitet og en forklaring på hvordan verden henger sammen, samtidig som de gir et stort rom for personlige tilpasninger. Areopagos har stand på alternativmesser i ti norske byer hvor de møter søkende mennesker.
- Mange har sett det nødvendig å gå til det alternative for å finne seg selv og etablere et jeg. De har fortsatt en lengsel og troen på noe utenfor seg selv. Etter en tid finner mange ny plass i kirken, sier Laugerud.
Psykolog Hesselberg tror den alternative bevegelsen kan oppleves som et fint alternativ til kirken fordi den tilsynelatende er fritt for skyld og skam.
- Jeg sier at det er tilsynelatende fri for moralske dogmer og skyld fordi det skjuler seg flere pekefingre i en del alternative skoler. Tendensen til å legge alt som skjer deg på dine egne tankesett - tenk positivt, så sender universet positiv energi tilbake - har en slagside. Underforstått betyr det at årsaken til problemene dine, det være seg dårlig økonomi, kreft eller uoppdragne barn, er et resultat av dine egne negative tanker, sier han.
Selv om Tørum holder foredrag på alternativmesser ser hun ikke på seg selv som en del av alternativbevegelsen. Hun mener hennes foredrag like godt kunne blitt holdt i kirken eller hos Human-Etisk Forbund. For selv om hun tror de fleste alternative vil godt, mener hun også at det er viktig å holde øynene opp for lurendreiere som kun har kastet seg på trenden for å tjene penger.
- Når du møter personer i alternative miljøer som opererer med begreper om «nivåer» blir jeg sint. Det er et egoistisk perspektiv blottet for likeverd. Vi skal være forsiktige så ikke alternativbevegelsen blir en ny kirke, sier hun.
Ingen liker å bli lurt
I mars 2011 startet Human-Etisk Forbund kampanjen «Ingen liker å bli lurt», som har som mål å oppfordre til kritisk tenkning og ta «avstand fra klarsynte, kvakksalvere og krystallhealere, fra alle som utnytter deg økonomisk når du er i en sårbar situasjon», som det står i kampanjebeskrivelsen. Mange applauderte initiativet, samtidig som sinner ble satt i kok. Kampanjen ble kritisert for å skjære alle alternative over en kam. Halvannet år senere herjer fortsatt diskusjonen på kampanjens Facebook-side, og debatten har til tider vært veldig opphetet. Blant dem som har måttet tåle mange sleivspark er såkalt klarsynte.
- Den kampanjen syns jeg rett og slett er slem. De skeptiske får holde på med hva de vil, men når de angriper så mange blir jeg rett og slett sinna. Mange drev med ren personsjikane. De kan ikke ha det bra med seg selv, sier Tørum.
Laugerud har også reagert på hvordan de alternative er blitt behandlet.
- Hele alternativbevegelsen er blitt neglisjert og til dels latterliggjort. Samfunnseliten har ikke villet forholde seg til den, og når de først begynte å følge med så var det på en veldig mobbende måte. Der er Märtha et godt eksempel, sier han og henviser til prinsessen som måtte tåle mye kritikk og vitser fordi hun mente at englefjær manifesterte seg fysisk rundt omkring henne.
- Vi jobber for at hele kirken skal ta menneskers erfaring på alvor. Ingen skal mobbes, legger han til.
Hesselberg tror det er bra med kjøreregler i diskusjonene, men regner ikke med at temperaturen vil synke med det første.
- Det ligger i sakens natur. To grupperinger vurderer samme sak og kommer til fundamentalt forskjellige konklusjoner. Da er det ikke rart at frontene blir harde. Det som er synd er at folk mister sømmeligheten i samme slengen. Språket blir fort ufint og det er det ingen som tjener på. Jeg tror vi gjør lurt i å holde oss til Arne Næss‘ diskusjonsregler, men har ingen tro på at det blir normen, sier han.
inga.semmingsen@dagsavisen.no
