Et nytt kapittel av Egypts historie

Første gang jeg møter den egyptiske bestselgerforfatteren Al Aswany er under en av de store demonstrasjonene på Tahrirplassen de første dagene etter at Mubarak-regimet falt i februar 2011.

I løpet av opprørets atten dager var Aswany mer på plassen enn han var hjemme. Han var oppstemt av det uventede opprøret og det berørte ham dypt. Han hadde ventet på det, forutsagt at det ville skje. Likevel kom det overraskende på ham. Denne ettermiddagen slentrer han rundt og småsnakker med folk. En av mine egyptiske venner peker ham ut. Jeg går direkte bort til ham og får en intervjuavtale samme ettermiddag.

«Skal du opp til Dr. Aswany?» To eldre damer er på vei inn i heisen når de oppdager meg. De insisterer på at jeg skal bli med dem. «Det er for langt gå opp. Kom inn,» sier den ene på fransk. Det er som at bli kastet tilbake til mine tidligste besøk i Kairo på 1960-tallet, da det bedre borgerskap snakket fransk like godt som arabisk.

Det er en bedøvende duft av parfyme i den trange heisen med mørkebrune mahognipaneler og gylne messinghåndtak. Det er egentlig bare plass til to av gangen. Vi står tett. «Vi passer godt på Dr. Aswany,» sier den første, den andre nikker og føyer til, «og det er nødvendig, for det hender det dukker opp noen onde fyrer med langt skjegg som vil plage ham og yppe til bråk. De kaster vi bare ut. De skal ikke få plage doktoren. Han skal ha ro, slik at han kan skrive flere flotte bøker.»

Alaa Al Aswany er i dag Egypts mest framtredende forfatter, med millioner av lesere i utlandet og i den øvrige arabiske verden. Gjennombruddsromanen var «Yacoubian-bygningen». Romanen fanger en stemning fra Kairo på 1900-tallet, samlet i en stor gammel bygning, der alle samfunnets forskjellige grupper er representert. Med Yacoubian-bygningen skaper han scenen der en rekke skjebner utfolder seg med konsekvenser for alle deler av samfunnet - et univers fylt med farger, stemninger og medrivende fortellinger.

En ung mann åpner Aswanys dør, tar min jakke og viser meg inn til «Doktoren». Vi er i hans tannlegeklinikk. Tannlegestoler er i grønt lær. Aswany reiser seg fra et marmorbord som fungerer som hans arbeidsbord. Han røyker en sigarett og kaster seg straks ut i en samtale. «Du skulle ha blitt med meg nede på Tahrir. Jeg sto en stund i utkanten av plassen og røkte en sigarett, da en eldre dame, sikkert over 70 år, kom bort til meg og sa med streng stemme: «Du bør plukke opp den sigarettpakken som jeg så du kastet på bakken. Vårt land skal nå være rent. Ellers vil vi ikke lykkes med revolusjonen.» Det slo meg at noe virkelig er nytt. En kvinne fra den generasjonen, eller fra en hvilken som helst generasjon, egentlig, ville tidligere aldri funnet på å si noe sånt. Holde Kairo rent? Vakkert og absurd på samme tid. Kairo er en av verdens mest forsøplede byer, og det vil den forbli, revolusjon eller ikke.»

Det er 19. februar 2011, åtte dager etter at Hosni Mubarak trådte tilbake. Alt flyter, bare én ting står fast: Revolusjonen er gjennomført, sier Aswany, og betoner at den er irreversibel. Den kan ikke annulleres.

«Jeg frydet meg da jeg så millioner av mennesker som gikk ut på gatene og viste verden at det nå var tid for handling. Alle gjorde noe, på hver sin måte. Jeg holdt en tale på Tahrirplassen. Jeg snakket med alle som trengte inspirasjon. Som kjent forfatter er det nettopp når det skjer en slik samfunnsrevolusjon, hvis man er enig i den, at det er viktig at ta del, vise andre at det nytter å handle, å stå sammen.»

«Hvorfor kom revolusjonen akkurat nå?»

«I et intervju jeg ga New York Times i 2007 insisterte jeg på at vi nærmet oss den store forandringen. Likevel kom 25. januar 2011 overraskende på meg. Jeg husker jeg kvelden før tenkte: Nå, enda en gang, er det 300 demonstranter mot 3.000 bevæpnede betjenter. Som vanlig sto jeg opp tidlig neste morgen, tok en kopp kaffe og gikk straks i gang med å skrive. Ved lunsjtider, da jeg var ferdig, skrudde jeg på TV-en og oppdaget at det var millioner av mennesker samlet i gatene, og at folk ustanselig strømmet til. Det var begynnelsen på en revolusjon, igangsatt av unge bloggere, men den tilhørte hele Egypt. Regjeringen forsøkte først å slå den tilbake med sine umodne ideer. Den skjønte ikke hva som var i gang før det var for seint. Jeg gikk ned til Tahrir og greide ikke å rive meg løs. Jeg smeltet sammen med massen av begeistrede landsmenn, unge, gamle, folk fra forstedene, rike, fattige. Jeg har aldri før opplevd å føle at hele Egypt plutselig er samlet rundt meg.»

«En revolusjon er en spesiell gren på menneskenes historie», fortsetter Aswany. «En revolusjon er som når du blir forelsket, det er noe som skjer plutselig og uventet. Sånn var det. Som under Pariserkommunen oppsto det alle mulige kreative initiativer - det var komiteer for alt, noen hentet mat, lagde te, bygde toaletter, pasifiserte bøllene. Det var en stor familiesammenkomst. Samtidig var vi i gang med å skrive et nytt kapittel av Egypts historie.»

«I alle diktaturer skjer det samme. Les Gabriel Garcia Márquez. Man kan se fem forskjellige trinn i revolusjonen mot Mubarak. Først kommer regimets fullstendige benektelse. Opprøret blir avvist. Trinn nummer to kommer når regimets folk innser at det virkelig er et opprør på gang. Da sa Mubarak: «Mitt folk elsker meg og setter pris på meg. Ignorer demonstrantene. De styres av mine fiender utenfra.» På det tredje trinnet ble regjeringen skiftet ut og nye ministre ble pekt ut. Fjerde trinn er der hvor presidenten føler seg presset opp i et hjørne, og slår tilbake med voldsomme angrep. Da er han i ferd med å miste kontakten med virkeligheten, og han føler seg alene og forrådt. Femte trinn: Good bye.»

«De atten dagene har gitt meg en ny forståelse. Jeg skriver ofte ordet «folk» i mine bøker. Men plutselig skjønte jeg den virkelige betydning av det ordet. Jeg sto jo der, nettopp midt mellom folk. Det som begeistret meg spesielt var å se besluttsomheten, den felles ånd, som inspirerte alle som var med. Jeg elsket hvert minutt av den revolusjonen,» slutter Alaa Al Aswany.

Jens Nauntofte er journalist og forfatter.

Denne teksten er et utdrag fra hans nye bok, «Tyrannernes fald. En rejse i Det Arabiske Forår».

IMPULSER

Yacoubianbygningen

I 1934 bygde en rik armener som het Yacoubian en stor bygård midt i Kairo. Gården, som fremdeles fins, utgjør rammen for handlingen i Al Aswanys roman «Yacoubian-bygningen», men kan også forstås som et bilde på det egyptiske samfunnet, ifølge hans norske forlag, Gyldendal. Gjennom femti år møter vi mange figurer, blant andre: Zaki Bey, den sentimentale kvinnebedåreren, den homoseksuelle avisredaktøren Hatim Rashid og elskeren hans; den fremadstormende Hagg Azzam med sin hemmelige kone nr. to. Taha el Shazli, den bråbegavede sønnen til den ubemidlede vaktmesteren, som drives ut i det politisk ekstreme; butikkjenta som tåler sjefens sexovergrep fordi hun underholder tre yngre søsken.

Chicago

Stedet er Chicago, USA, og tida er like etter 11. september 2001. De fleste personene er av egyptisk opprinnelse, og gjennom innblikk i livene deres avdekkes temaer som korrupsjon, begjær, umoral, svik, avmakt, kjærlighet og ødeleggelse. Al Aswany bodde selv i Chicago på slutten av 1980-årene, der han skaffet seg deler av sin tannlegeutdannelse. Da denne romanen gikk som føljetong i en egyptisk avis, var 90 prosent av leserne begeistret, viste det seg. De resterende 10 prosentene sendte hatpost, ifølge forlaget.

Jeg skulle ønske jeg var egyptisk

I ti fortellinger går Al Aswany tett inn på livene til vanlige mennesker i dagens Kairo og Egypt. Det handler om generasjonskonflikter, korrupsjon, undertrykkelse og utroskap og om noen av de livsfarlige sammenstøtene mellom vestlige og arabiske måter å leve og tenke på. I disse novellene tar han tak i det som særmerker livet, slik det her leves i skyggen av landets spesielle historie og religion, og med de enorme klasseforskjellene og de endrede kjønnsrollene. Og underveis fins det minneverdige scener, som den der en mann er så opptatt av et måltid bønner at han ikke rekker å sørge over sin døde far, eller den der skolegutten, som bare har ett bein, lærer å sykle, ifølge Gyldendal.