En prest og en plage

Domkirkeprest Elisabeth Thorsen er nettopp kommet hjem fra Danmark. Der hun har tilbrakt noen deilige og avslappende dager med lange rideturer langs sandstrendene ved Skagen. Badet i Nord-Europas vakreste lys har hun ladet batteriene foran det vi andre kaller den stille uka. Og det kan hun trenge. For mens Påske-Norge er opptatt med å spise marsipan, glo på TV og lese krim, går hun årets mest actionfylte uke i møte. Det startet alt i går, med internasjonal gudstjeneste og måltid i krypten. I morgen pyntes domkirken til høymesse med palmegrener, og deretter går det slag i slag med symbolsk anlagte gudstjenester der Bibelens påskefortelling dramatiseres med nattverden, sviket, korsfestelsen og til slutt oppstandelsen gjennom åtte dager.

– Dette er nesten litt katolsk?

– Ja. Min forgjenger kunne fortelle meg at de hadde fått kritikk for å ha vært for katolskinspirert. Men etter liturgireformen som kom for noen få år siden, er det blitt vanligere å utnytte dramatikken som ligger i historien slik at vi kan oppleve kristendommen gjennom flere sanser.

– Jeg får nesten litt gåsehud, jeg.

– Så bra! Vi er for mer gåsehud i kirken.

Iført svart topp, svarte tights og svart skinnskjørt ligner hun mer på en megler eller reklameguru enn prest, og undertegnede som tror alle prester har briller og bukkeskjegg, får sine egne fordommer slengt rett i fleisen over kaffen når hun betror at hun har norgesrekord i prestekriser.

– Men har en prest lov til å tvile?

– Ja. Man har plikt til å tvile. Tvilen er troens tvilling. Jeg mener at det er viktig å vedkjenne seg sin usikkerhet for å være et ærlig menneske. Under nattverden sier jeg som prest at Gud skal styrke oss og holde oss oppe i en sann tro. Og en sann tro vil alltid ha elementer av tvil i seg på grunn av alt livet gjør med oss. Det motsatte av tro er skråsikkerhet.

Hun har hatt så mange prestekriser at en nær venninne sa hun burde oppsøke et forlag og skrive bok om det. Isteden oppsøkte hun Joralf Gjerstad forrige gang hun sto overfor en personlig utfordring. Etter å ha stått i en bearbeidelse av en skilsmisse kjente hun at hun trengte hjelp for å komme videre. Hun følte hun hadde lite å gi.

– I og med at jeg har hatt mye sorg som barn, opplevde jeg at det å gifte meg og stifte familie var veldig viktig for meg, for å klare å stå i prestekallet. Jeg tok ekteskapet som en gave fra Gud. Og etter jeg ble skilt har jeg måttet jobbe mye med å ikke stå i den gaven, si nei takk til den eller rett og slett erkjenne at det kanskje ikke var en gave likevel. Det ble vanskelig å finne en vei videre fordi jeg manglet energi, samtidig som jeg slet med mye innestengt sinne.

Da filmregissør Margreth Olin søkte etter folk som ville bli med til Snåsa meldte hun seg.

«Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste, gi din uvenn og din venn, gi dem av ditt beste. Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste, gi til du blir rik og varm, rikest på det siste».

Det er en salmetekst som Elisabeth Thorsen kjente fra egen barndom, hun hadde hørt faren synge den i Borre kirke. Det er også ordene Joralf Gjerstad tok imot den tvilende presten med da hun kom til Snåsa. Hun begynte å gråte.

– Det ble en spesiell og fin stemning. Jeg fortalte at jeg følte meg tom og arm, ikke rikest på det siste – og at jeg ikke visste hvordan jeg skulle kunne fortsette som prest. Joralf snakket om hvordan sorg og glede henger sammen, og om å være til stede i det som skjer og ikke være så opptatt av å tenke på det som skal skje seinere.

– Når vi hører om at han har så mye godhet og at folk blir leget i hans nærvær, er det ikke fritt for at en tenker på en annen markant person i kristendommen?

– Ja. Rett før jeg gikk inn følte jeg som om jeg var tilbake på søndagsskolen, og at Jesus var til stede. Og mens jeg satt der følte jeg at vi var tre i rommet: Joralf og meg. Og Gud. Med Joralf ble opplevelsen veldig knyttet til Jesus, at Gud var Jesus. Jeg følte et sterkt gudsnærvær.

– Hvordan føltes det helt konkret?

Hun må tenke seg om, leter etter ordene, og former den ene hånden som om hun holdt den over hodet på et dåpsbarn.

– Det var som en ildkule. En varm kule midt mellom og litt over oss. Veldig konkret. Og det ga en fysisk, fredfull fornemmelse fra et tredje punkt. Da han tok på meg, kjente jeg ikke varmen fra hånden, men denne varmen mellom oss.

– Har du opplevd noe lignende tidligere?

– Ja, jeg har følt et gudsnærvær i meditasjon og yoga.

[ «Det er lite som tyder på at å straffe rusbrukere har noe særlig for seg» ]

Hun synes det var godt å snakke med Gjerstad, at det lærte henne noe om å være i nuet, gi slipp, ikke liste seg rundt på isen fordi man er redd for at den skal briste, men heller la seg falle ned på dypet.

Elisabeth Thorsens møte med Snåsamannen ble ofret på klippebordet. Men på premieredagen inviterte Thorsen Olin og Gjerstad til samtale i kirken, et møte som P1 skal sende i sin helhet i påsken. Under dette møtet ble filmklippet med Thorsen vist på storskjerm.

– Hvordan ble det oppfattet i kirken at du tok kontakt med Joralf Gjerstad?

– Vel, jeg fulgte hjertet mitt. Før jeg dro informerte jeg mine overordnede og sa jeg regnet med at det kunne bli kontroversielt dersom jeg ble med i filmen, men jeg var spent helt til jeg så at filmen ble godt mottatt. Og så stolte jeg på Margreth Olin og Joralf. Jeg så hvordan han stolte på Margreth og skjønte at det ville gå bra.

– Men det var kontroversielt å invitere ham til domkirken?

– Jeg personlig syns ikke det, men jeg tenkte noen i kirken ville mene det. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, det eneste folk har sagt var at de syns det var rart at jeg ville gråte foran kamera.

Da hun var tre år druknet storebror Øistein i Borrevannet under en kanotur. Minnet er etset inn i hukommelsen, den ettermiddagen presten kom på døren og sammenbruddet, kaoset, unntakstilstanden som fulgte.

– Mine foreldre jobbet i Horten og var akkurat kommet hjem fra jobb. Moren min var allerede litt ute av seg, det var akkurat som om hun hadde en forutanelse, og da presten kom skjønte de at det verste hadde skjedd. Jeg husker det som et enormt sammenbrudd av orden.

Det skulle ta fire uker før broren ble funnet. I løpet av de ukene tilbrakte presten mye tid sammen med foreldrene.

– Det opplevde jeg som enormt trygghetsskapende, dette at han kom regelmessig og at vi kunne samles i bønn.

Et frø var sådd. Året etter bestemte seg for at hun ville bli prest. Hun var fire år.

– Moren min sa jeg sto på kjøkkengulvet og sa det rett ut: «jeg vil bli prest!» Og jeg husker at jeg opp gjennom ungdomstiden var veldig redd for ikke å gjennomføre. Så rett etter artium startet jeg på teologistudiet og var ferdig før det var gått seks år.

– Når man mister noen på en så tragisk måte, mister man ikke heller troen på at det finnes en gud?

– Jeg var bare tre og et halvt da det skjedde og hadde nok ingen tro ennå. Men jeg har ofte tenkt at min tro begynner der andres tro har sluttet. At den har startet på et ground zero med en vond hendelse der det var lite å holde fast i. Så lette jeg etter trøst. Det fant jeg i Gud og det å gå i kirken. Det var helt konkret, som når jeg dro på kirkegården sammen med mamma, og vi plukket blomster til Øisteins grav.

[ Alan Turing knakk Enigma-koden – nå hylles han med «tidenes vanskeligste gåte» ]

Barndommens kirke var den vakre middelalderkirken i Borre, der faren sang i kirkekoret og lille Elisabeth, yngst av fire søsken, fikk være med og stå oppe på galleriet og kikke ned når faren sang.

– Jeg tror at det å være i kirken ga meg trygghet og ro fordi kirken hadde bilder og ord for det som andre ikke klarte å snakke om. Ingen kunne forklare meg hvor Øistein var blitt av, og kirken klarte å romme den sorgen. Derfor har ikke tro for meg handlet om at alt går så bra, og at jeg kan takke Gud for at jeg har det topp. Det har snarere vært noe å snu seg til når alt raser.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I ungdomstiden hendte det hun kom på kant med det mer tradisjonelle kristne miljøet og de andre ungdommene på Horten videregående skole. Hun var med i en tensinggruppe som sang salmer til reggaemusikk, og hadde lite til overs for folk som var mer opptatt av eget og andres sexliv enn atomvåpen og krig.

– Jeg gikk på samfunnslinja og var nok veldig engasjert, ja. Jeg husker jeg sa noe sånt som: «Dere snakker ingen ting om atomvåpen, dere snakker ikke om nedrustning eller den kalde krigen, men sex før ekteskapet, det snakker dere om!»

At enkelte miljøer fortsatt er ensidig fokuserte på sex i dag, gjør henne oppgitt.

– Jeg syns det er utrolig. For noen er sex et komplisert ord, men etter Freud vet vi at vi alle sammen er seksuelle vesener i alt vi gjør. Istedenfor å fordømme seksualiteten eller gjøre den syndig, burde vi ha respekt for den typen nærhet, også med alle de vanskelige erfaringene folk har. Jeg tror Gud vil vi skal ha gode liv, og at vi ikke er alene. Og det har stått så krystallklart for meg at man ikke kan skjære alle over en kam og snakke så ensrettet om sex før ekteskapet, for eksempel.

– Burde kirken i det hele tatt være mindre opptatt av synd og skam?

– Jeg tror det er viktig å snakke om. Å være skamløs blir for eksempel brukt negativt om mennesker som ikke tar hensyn til andre. Jeg tror det er et langt større problem at noen har altfor mye skam. Å påføre noen skam fordi de er som de er, for eksempel, det synes jeg ikke er kirkens oppgave.

Hun vurderte andre yrker og en stund snuste hun på tanken om å bli advokat eller journalist. Og lærer. Men teologi var det faget som virket mest spennende. Men møtet med det teologiske fagmiljøet var også et møte med konservative holdninger, og ikke alt var like lett å forholde seg til.

– Helt fra tidlig av hadde jeg tatt jeg alle angrepene på kristendommen dypt alvorlig. Men etter hvert følte jeg at det var noen ting jeg ikke kunne forsvare, som for eksempel at kvinnelige prester ikke var akseptert overalt. Før jeg var konfirmant satt jeg på biblioteket i Borre og leste alt jeg kom over om kvinnelige prester, og hvordan man kunne forsvare det teologisk. Etter hvert kom også homofilispørsmålet opp med full kraft, og jeg syns det har vært smertefullt å vite at mennesker får høre fra kirken at deres kjærlighetsliv ikke er gitt av Gud, at man ikke er bra nok. Der tenker jeg at kirken har gjort seg skyld i store lidelser hos mange, både de det gjelder og deres pårørende. Når mange unge og voksne homofile føler at livet blir vanskeligere å leve fordi de skal være kristne, får kirken får en helt motsatt funksjon enn det den skulle ha. Da har ikke det skjedd som Jesus sa: «Ta mitt åk på dere for min byrde er lett». Altså, det er ikke meningen at du skal føle deg mer skitten fordi du tror på Jesus.

– Du har sagt du ville ha makt til å forstå Bibelen, og ikke måtte ta det prester sier for gitt. Hvordan er det blitt møtt?

– Det er i kirken som andre steder, at mye motstand overfor kvinner handler om at man blir usynliggjort. Latterliggjort. Og at du opplever sånn nussifisering. Som når jeg syns jeg har sagt veldig viktige ting så er det blitt nussifisert med tilbakemeldinger som: «Har du egentlig forstått hva du sier nå?». Unge kvinnelige teologistudenter får høre veldig mye sånt fortsatt, og jeg har hørt flere som har opplevd å bli klappet på kinnet når de deler ut nattverd.

– Alvorlig talt?

– Ja. Men jeg har lyst til å si at Kirken tross alt også har vært et hjem for meg hele livet. Jeg synes jeg har fått mange muligheter.

– Da Jesus sto opp fra de døde viste han seg for en kvinne først, hvorfor det?

– Da jeg studerte teologi ble det hevdet at nettopp det betydde at det var et sannhetsbevis. Den gangen hadde verken kvinner eller menn uten eiendom vitnestatus, og dersom man ville produsere en verdensløgn ville det vært dumt å plukke ut noen uten legale rettigheter til å føre vitnemål. Men etterpå viser jo Jesus seg for disiplene også og da sier Thomas: «Jeg kan ikke tro hvis ikke jeg får stikke fingeren i sårene dine.» Caravaggio har malt nettopp denne episoden, det bildet synes jeg er gåsehudaktig.

[ Les flere helgeportretter fra Dagsavisen her! ]

– Maria Magdalena er blitt stemplet som prostituert, viser ikke det at hele bibelhistorien er gjennomsyret av mannssjåvinisme?

– Vel, nå var det ikke så mange benevnelser man hadde for kvinner på den tida, så det skulle ikke så mye til før man ble kalt prostituert. Det var nok å bli voldtatt. For øvrig er det viktig for meg som prest og kvinne at jeg ikke påfører prostituerte skam heller. Det er mange grunner til at noen blir prostituerte. Under teologistudiet jobbet jeg en periode med gateprostituerte i København, og de gjorde et utrolig sterkt inntrykk på meg, spesielt det unge jentene.

«Oh freedom! Freedom! Freedom, yeah freedom!!!» Elisabeth Thorsen kjører nedover motorveien på vei mot Tønsberg og sitt første bispeintervju. Bilen har hun lånt av sønnen Benjamin. Hun vrir på anlegget og Aretha Franklins «Think» strømmer ut som en energiforsyning fra oven.

– Jeg sang av full hals, og fikk opp skikkelig adrenalin, smiler hun.

– Det ble ingen bispejobb den gangen, når blir du biskop?

– Det er ikke sånt man kan bestemme selv, sier Thorsen, og jeg tenker at akkurat det må være vrient for en som er ivrig av natur. Som student ville hun helst prøve seg som prest så tidlig som mulig, og bare 21 år gammel fikk hun jobb som sommervikar for en prest på Finnskogen. Hun smiler ved minnet.

– Den sommeren gikk jeg med mitt første dødsbud og lensmannen var med, en erfaren og fin person å jobbe sammen med. Jeg husker veldig godt de hadde to små hunder som ville hilse og sånn, og at det opplevdes vanskelig å takle da vi kom der med dødsbud. Men jeg syns å gå med dødsbud er en meningsfylt og viktig del av prestetjenesten, det er situasjoner der folk slipper deg utrolig nær.

Første faste prestejobb fikk hun i Grorud kirke. I begynnelsen var hun redd for at hun skulle besvime på prekestolen, men prestasjonsangsten har avtatt med erfaring. Etter 15 år med yoga har hun også lært seg teknikker for å få opp adrenalin i form av noen bevegelser hun gjør før hun går på.

– For noen år siden danset jeg en kort periode flamenco. Det var deilig å trampe, da fikk jeg ut mye.

[ Hvem blir fremtidens pensjonsvinnere og -tapere? (+) ]

Som ledende domkirkeprest i Oslo møter Thorsen folk fra alle ytterpunkter i samfunnet. Fredag 19. april 2013 rullet en hvit limousin opp foran Oslo Domkirke. 800 personer tilknyttet MC-klubben Hells Angels kom for å ta farvel med ett av sine medlemmer. 250 Harley Davidson-motorsykler kjørte i kortesje fra Hells Angels klubbhus på Alnabru og inn på Stortorget for å vise avdøde den siste respekt, i samme kirke som har viet kongelige, holdt statsbegravelser og huset asylsøkere fra blant annet Etiopia og Libya. Og det var hit mange søkte i dagene etter 22. juli-terroren.

– Det er noe av det fineste ved denne jobben, du møter folk som har mistet alt og folk som har fått altfor mye, sier Thorsen. Hun har selv følt at det å bli prest også var en oppreisning for foreldrene, som drev landhandleri og slet økonomisk store deler av tida.

– Syns du kirken bør engasjere seg mer politisk enn den gjør i dag?

– Politikk handler om fordeling av godene, og det mener jeg kirken skal bry seg om og det har alltid vært dens anliggende. Jeg mener, hvorfor dro Moses ut av Egypt? Jo, fordi folk sultet og ble holdt som slaver. Og det skjer fremdeles. Evangeliet er godt nytt for fattige, og om det ikke merkes er det noe galt i måten vi gjør det på.

Fem favoritter

Musikk: Bob Dylan. Helt unødvendig å begrunne.

Film: «Breaking the waves». Åpnet øynene mine for hengivenhetens sårbarhet i kjærlighet og religion.

Bok: Geir Gulliksen har skrevet en bok som heter «JE SUS eller hvordan leve». Og Karen Blixtens «Skjebneanekdoter».

Mat: Jeg er veldig glad i det italienske kjøkkenet. Det minner om sommer og livets fylde.

Sted: Roma er min favorittby.

---

Elisabeth Thorsen (50)

• Ledende domkirkeprest i Oslo Domkirke.
• Fra Borre i Vestfold.
• Teolog fra Universitetet i Oslo.
• Jobbet i studietiden blant annet som gateprest blant prostituerte i København.
• Har vært sykehusprest på Romsås og vikarprest på Finnskogen, Hamarøy og i Oslo.
• Arbeidet i Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, Dialogsenteret Emmaus og Døvekirken i Oslo.
• Har fast plass i Domkirkerådet.
• Er skilt, har to barn: Benjamin på 22 som studerer teologi og Miriam på 19 som studerer psykologi.

---