Tøffere enn Texas

Alle guttene kunne ta på seg solbriller, spille elektrisk gitar og være så rå som de bare ville. I 2003 ble Dixie Chicks likevel det tøffeste bandet i hele verden, der de tok George W. Bush og hele administrasjonen hans på strak arm, bare bevæpnet med fele, mandolin, banjo - og stadig sterkere meninger. Dixie Chicks er countrytrioen som ble USA mest prominente opposisjonelle under Irak-krigen. Represaliene holdt på å ta knekken på dem, men som kjent, det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. I mange år har det vært stille rundt Dixie Chicks, men det siste halvåret har de vært ute på veien igjen. For å minne oss om at de ikke bare var sterke politiske symboler, men også lagde feiende flott musikk.

«Bare så dere vet det, vi skammer oss over at presidenten i USA er fra Texas», sa Natalie Maines fra Dixie Chicks på en konsert i Londons Shepherd‘s Bush Empire 10. mars 2003. Like før krigen mot Irak startet. Dixie Chicks, som bare et par måneder i forveien hadde sunget nasjonalsangen under Superbowl-finalen. Den mest erkeamerikanske opptredenen en artist kan gjøre. De hadde også nettopp fått Grammy-prisen for fjorårets beste countryalbum. Nathalie Maines og søstrene Martie Maguire og Emily Robison var rett og slett Amerikas aller største band.

I 1998 hadde albumet «Wide Open Spaces» solgt 12 millioner eksemplar, visstnok mer enn alle andre country­artister til sammen dette året. Høsten 2002 kom «Home». Den gikk rett til topps i USA etter å ha solgt trekvart million på ei uke, og var samtidig et sunt tegn for en stilart som var i ferd med å få et dårlig rykte på grunn av overdreven kommersiell tilpasning. I åpningssangen «Long Time Gone» får countrymiljøet slik det har utviklet seg sitt pass påskrevet: «Now they sound tired but they don‘t sound haggard/they got money but they don‘t have cash/they‘ve got junior but they don‘t have hank». Med dette albumet vant countrymusikken igjen på sine egne premisser. Med livlige sanger på rekke og rad, med trestemt sang, feler, banjo og mandoliner, men også mer følsomme stunder med fine spørsmålsstillinger om hjerte og smerte.

En av låtene på albumet var en versjon av Patti Griffins «Truth No. 2». En sang som skulle bli god å ha med seg i tida som kom. «You dont like the sound of the truth/coming from my mouth», sang Natalie Maines til å begynne med. På konserter senere fortalte hun at de først ikke skjønte hva sangen handlet om, men at de hadde lært det nå. «En sang om ytringsfriheten», forklarte de. For sakte, men sikkert, fikk amerikanerne vite hva Dixie Chicks hadde sagt i London. Det hjalp ikke at Natalie Maines formelt beklaget ordlyden i uttalelsen sin, så lenge hun fortsatte å forsvare hvorfor hun hadde sagt det. Radiostasjonene sluttet å spille platene deres. Det konservative USA raste, og store stevner ble arrangert for å brenne platene deres. En mann i Louisiana kjørte over plater med en 15 tonn tung traktor - et godt bilde på styrkeforholdene i verden. «Godt. Da jeg så folk knuse platene våre tenkte jeg - fint, knus dem. Vær så snill og ikke hør på oss. Jeg ante ikke at dere trodde jeg var en av dere. Det er jeg ikke. Vi har ingenting å si til disse menneskene», sa Natalie Maines til magasinet Vogue etterpå.

I noen uker fortsatte gruppa som om ingenting har skjedd. De spilte i Stockholm, der Øystein Greni rapporterte for Dagsavisen: «Dixie Chicks er USA, ikke Bush», skrev han. Og videre: «Jeg tar av meg både hatt og hode for dette bandet som behersker så mange temperamenter og blander dem sammen i uttrykket sitt på en så naturlig måte. Visst er dette kommersielt, men det er også veldig mye mer. I motsetning til mange av sine kolleger i populærmusikkbransjen i USA vil Dixie Chicks kunne gjøre greia si til de blir 50 eller 60 år, uten å måtte risikere å framstå som klovner eller rynkekremselgere.»

Dixie Chicks kom tilbake til USA for å fortsette turneen på hjemmebane, 1. mai 2003. Samme dag som George Bush sto på dekket på hangarskipet USS Abraham Lincoln og proklamerte sitt beryktede «mission accomplished» i Irak-krigen. Før en opptreden i Dallas mottok gruppa en trussel om at Natalie Maines ville bli skutt på konserten. Sånn var hverdagen deres i den verste tida. Men de hadde også mange støttespillere: Michael Moore strålte i sin raljering mot Bush etter å ha fått Oscar for beste dokumentarfilm: «Du vet du har tapt når du får både paven og The Dixie Chicks mot deg», ropte han begeistret i takketalen sin. Nyhetsmagasinet Time satte Dixie Chicks opp på lista over de 100 viktigste personene i verden. De kom også på forsida av Time, under tittelen «Radical Chick». Natalie Maines ble beskrevet som «en av disse menneskene som er født med langfingeren først». Vi glemmer heller ikke forsida av Entertainment Weekly, med de tre jentene nakne, bare dekorert med noen av karakteristikkene de hadde pådradd seg: «dixie sluts», «big mouth», «traktors», «hero», «proud americanas» - og «Saddam's Angels».

Hele spetakkelet rundt Dixie Chicks og George W. Bush ble til slutt grundig oppsummert i den praktfulle dokumentarfilmen «Shut Up And Sing». Filmen begynte selvfølgelig med Dixie Chicks på Superbowl og Sheperd’s Bush Empire, og fortsatte med en rekke nyhetsinnslag i forkant av invasjonen i Irak, Med alle påstandene fra Bush-administrasjonen som vi nå vet i beste fall var grove misforståelser, i verste fall ondsinnet løgn. Videre fulgte vi Dixie Chicks, som i konservative kretser i hjemlandet nå ble framstilt som country-and-western-divisjonen av al-Qaida. Først kom deres litt famlende forsøk på å glatte over skandalen da de forsto hvor sterke reaksjonene var. Men ganske fort en stadig mer selvbevisst Natalie Maines, som ble mer og mer obsternasig opptatt av hun har rett til å mene hva hun vil, og at alle som forakter gruppa på grunn av dette også kunne gjøre hva de ville.

«Shut Up And Sing» var regissert av Barbara Kopple, 30 år etter at hun vant Oscar for beste dokumentarfilm for «Harlan County USA», om en streik blant gruvearbeidere i Kentucky. Filmen var kreativt kryssklippet for å synliggjøre det private oppgjøret mellom Natalie Maines og George Bush. Vi fikk også se en reaksjon på alt oppstyret fra Bush selv. Han mente at gruppa måtte forstå at ytringsfriheten virker begge veier, og at de må finne seg i at platene deres blir brent på bålet. - De kan ikke vise såre følelser, sa Bush. - Såre følelser? What a dumb fuck, svarte Natalie Maines når hun fikk se nyhetsinnslaget. Men midt i alt alvoret holdt Dixie Chicks humøret oppe. Som deres kontrovers med den konservative countrysangeren Toby Keith: Først Natalie Maines på scenen i en skjorte med påskriften «F.U.T.K.», en forkortelse det ikke skal så veldig skitten fantasi til for å forstå. Motstanderne svarte med å lage T-skorter der det sto «F.U.D.C.». Hva mener de med «Fuck You Dick Cheney», flirte Maines. Og så videre.

Filmen sluttet der den begynte. Med gruppa tilbake på Shepherd's Bush Empire tre år senere, nå omtalt som «the scene of the crime». En selvsikker gjeng som kom på scenen, smilte lurt og med dårlig skjult stolthet igjen gjør det klinkende klart at fortsatt skammet seg over at presidenten i USA er fra Texas. Publikum ga seg ende over. Det største øyeblikket i populærmusikken i det nye århundret.

Samtidig kom den nye singelen «Not Ready to Make Nice». «I‘m not ready to make nice/I‘m not ready to back down», sang Maines, og fortsatte «I‘m still mad as hell and I don‘t have time to go round and round and round». Det påfølgende albumet «The Long Way Home» fikk fem Grammy-priser, alle de viktigste for dette året, en merkbar politisk markering mens George W. Bush fortsatt regjerte i Det hvite hus. Siden har vi ikke hørt så mye fra dem. Hele denne fantastiske historien gjør det lett å glemme at Dixie Chicks var og er et fantastisk band. De har gitt ut noen plater hver for seg (søstrene under navnet Court Yard Hounds), men har turnert sammen igjen siden sist høst. Nå skal vi endelig få se dem her i landet også. Et fremragende countryband som lærte verden at virkeligheten noen ganger er mer enn musikk.

geir.rakvaag@dagsavisen.no