Pete Townshends hvem, hva hvor

I 1962 gikk gitaristen Pete Townshend til sangeren Roger Daltrey for å øve med deres nye band. På veien ble han møtt av Daltreys kjæreste som var i ferd med å få nok. «Du kan fortelle ham en ting. Han kan velge mellom meg og den jævla gitaren», mente hun. Vel framme overbrakte Townshend budskapet, og fryktet at bandet var ferdig før det hadde fått begynt. Daltrey hadde andre planer: «Drit i henne», sa han. «Kom inn».

Slik startet historien om The Who, fortalt i Pete Townshends nye selvbiografi «Who I Am». Boka begynner med en beskrivelse av deres første konsert, i London sommeren 1964:. «Jeg slenger gitaren brutalt opp i lufta - og kjenner et forferdelig grøss da lyden går fra et hyl til et skrallende snerr. Jeg kikker opp, og da jeg drar gitaren ut av hullet jeg har laget i det lave taket, ser jeg at halsen er brukket.» Sånn var det først inntrykket av The Who: Gruppa ødela instrumentene sine. Deres besøk i Njårdhallen i Oslo i 1967 sluttet med at Townshend kastet gitaren opp i en lysrigg, kortsluttet hele det elektriske anlegget, og skapte kaos i den mørkelagte Njårdhallen. Episoden er ikke omtalt i boka. Den var for dagligdags til det.

The Who begynte som alle de andre britiske gruppene med å spille amerikansk rhythm and blues. Men Townshend fant fort sin egen profil som låtskriver, med en sterk britisk identitet som bare The Kinks kunne matche. De slo igjennom med « I Can’t Explain», men Townshend forteller at han lot seg overtale til at den mye brukte studio­musikeren Jimmy Page skulle stå for gitarspillet. Sånn er hele historien om Pete Townshend. Han vil så mye, men fikk ikke alltid viljen sin. Noen ganger var det best at det gikk som det gikk. Han ville absolutt ikke at The Who skulle spille på Woodstock, og måtte låses inne til han gikk med på å underskrive kontrakten. Til tross for at The Who allerede hadde en rekke hitsingler og «Tommy» bak seg ble denne opptredenen deres definitive gjennombrudd på verdensbasis. Siden har de tilhørt rockaristokratiet.

Townshend har alltid vært en annerledes rockestjerne. Etter denne selvbiografien skjønner vi mer om hvorfor. Et gjennomgangstema i boka er hans egen usikkerhet, hans store ambisjoner og følelsen av å ikke få utløst dem. Han er tydelig utilpass i omgangen med sex and drugs and rock ‘n‘ roll, og ser bare med undring på livet til trommeslageren Keith Moon. Hans egen uro foregår for det meste inni ham. «På den tida begynte jeg å tenne på branner», skriver han om en periode i barndommen. «På dette tidspunktet førte jeg samtaler med djevelen», avslører han langt senere om livet som godt voksen. Livet som rockestjerne blir aldri glamorøst hos Townshend. Vi leser ikke denne boka for den samme fornøyelsens skyld som livshistorien til Keith Richard. Tvert imot.

Pete Townshend vokste opp med en far som var en relativt godt kjent saksofonist. Moren forsøkte seg som sanger. En periode i oppveksten bodde han hos en bestemor, og antyder i boka at han ble seksuelt misbrukt av noen av hennes forbindelser. Et undertrykt minne som har preget ham sterkt resten av livet. Dette kommer godt fram i kapittelet om rockeoperaen «Tommy», som har klare selvbiografiske trekk, spesielt når det kommer til delen der gutten blir satt bort til slektninger for å bli passet på. Townshend forteller at han ikke klarte å skrive den mest utleverende sangen her selv, men overlot til John Entwistle å formulere «Fiddle About». Heretter er det slutt på å høre denne sangen som et humoristisk innslag i «Tommy».

I 2003 ble Pete Townshend anklaget for å ha lastet ned barneporno fra internett. Hans forsvar, som er godt dokumentert i boka, er at han da allerede i flere år hadde jobbet aktivt med flere prosjekter rettet mot denne industrien. Han hadde også åpent beskrevet dette arbeidet på sine egne nettsider. Han slapp unna rettssak ved å la seg registrere for forseelsen. Det er denne episoden Townshend har vært mest omtalt for i senere år, men i boka blir vi minnet om hvor mye annet han har holdt på med som ikke har skapt de store overskriftene. Og at The Who fortsatt lar seg høre med ujevne mellomrom, 50 år etter at Roger Daltrey dumpet dama si til fordel for Pete Townshend.

Boka leses best med et soundtrack av gamle plater med The Who, hitlåtene fra 60-tallet, «Tommy», «Who’s Next», «Quadrophenia» og konsertopptaket «Live At Leeds». Uansett hvor stort dette høres ut i dag virker det som om Town­shend aldri ble helt tilfreds. At han selv synes at han ikke klarte å lage det han selv oppfatter som den store lyden. Nærmere beskrevet som den han hørte i kombinasjonen av en påhengsmotor og bølgeslag på en båttur i barndommen. Helt siden har Townshend gått med denne lyden i hodet. En ambisjon om å lage noe større, som han enten ikke får til, eller ikke får gjennomslag for å gjøre. Boka viser at jakten fortsetter.

Pete Townshends selvbiografi er oversatt av Sverre Knudsen, som kan spillet godt nok til å formidle språket levende og presist. Av habilitetshensyn skal det neves at anmelderen og oversetteren var på konsert med Pete Townshend i London i 1979, da han spilte for Rock Against Racism, for å betale bøtene til ungdommer som ble arrestert etter en demonstrasjon mot National Front i bydelen Southall. («Jeg var i ferd med å bli en artist med samvittighet. Det var viktig for meg», skriver Townshend om dette). Han begynte med «Won’t Get Fooled Again», sluttet med «Let’s See Action» og «My Generation», og viste seg som en artist som forener alle rockegenerasjoner. Han uttrykker heldigvis ikke lenger noe brennende ønske om å dø før han blir gammel.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

POPARKIVET

Mye av det gode

Kirsty MacColl

«Desperate Character»/«Kite»/«Electric Landlady»/«Titanic Days»

Salvo/VME

Nå er det snart 12 år siden Kirsty MacColl tragisk omkom i en båtulykke under en ferie i Mexico. Det var på tide med nye staselige utgaver av de fire første albumene hennes. Altfor få er klar over at Kirsty MacColl i de 20 årene før hun døde lagde noen av de flotteste platene i britisk pophistorie. Smarte, skarpe tekster fikk følge av ualminnelig oppløftende melodier, og den spesielle koringen hennes der hun sang alle stemmene selv.

Sangene hennes hadde ofte et helt nytt perspektiv på popmusikken: – Da jeg vokste opp sang fortsatt kvinner sanger som var skrevet av menn. Mannlige fantasier om kvinner som sang «baby I love you», og alltid kom tilbake uansett hva de hadde vært utsatt for. Jeg synes det var helt meningsløst, sa Kirsty MacColl da vi snakket med henne et halvt år før hun døde. Mer meningsfylte sanger enn hennes egne skal vi lete lenge etter. Nå lengter vi bare etter hennes egen stemme.

De fire albumene kommer i godt utvidede versjoner, med relevant tilleggsutstyr i ord og bilder. Det vil si: Debuten «Desperate Character» har bare med de låtene som var på LP-en, men den er til gjengjeld ute på CD for aller første gang. De andre platene har en godt utvalg konsertopptak, radioopptak, B-sider og mye annet fint. De utvidede versjonene av platene finnes også på en strømningskanal nær deg, slik at det fint går an å klare seg uten TV denne helga.

Og snart er det tid for «Fairytale Of New York» igjen også!