Evig ung i 70 år

I forrige uke skrev vi på disse sidene om 70-årsdag og stor festkonsert for Ole Paus. Denne uka er det Wenche Myhres tur. I tillegg til å være jevngamle er bindeleddet mellom de to at Paus skrev den norske teksten til «Når jeg blir 66», denne feiringen av å bli voksen nok til å gjøre som man vil. Riktignok virker det som om begge to har gjort som de ville mesteparten av karrieren. Når Wenche Myhre også feires med enda et samlealbum, nå med tittelen «Da jeg var ung», er det fristende å si at hun fortsatt virker mer ungdommelig enn de fleste.

Popsenteret en formiddag i forrige uke: Wenche Myhre skal fortelle om det hektiske livet på 60-tallet. Da disse sidenes utsendte ankommer, er det bare så vidt det er en ledig plass å oppdrive i lokalet. Et par hundre forventningsfulle tilhørere er allerede på plass, for det meste godt voksne. I salen sitter til og med et par medlemmer av The Key Brothers som gjorde konserter sammen med henne på 60-tallet, og selv fikk en hit med «Og så kom Helgenen frem». Wenche Myhre forteller sin historie, om 13-åringen fra Kjelsås som ble Norges store popyndling. Den er nesten er for god til å være sann, men er lett å dokumentere med en lang rekke gamle presseklipp på storskjermer ved siden av henne. Wenche Myhre var så populær at fanklubben hennes klarte å samle inn nok penger til å åpne en barneklinikk på Gaza-stripen, som fortsatt videreføres i dag.

– Jeg har vært med på så mye at tingene fletter seg inn i hverandre. Jeg synes det er vanskelig å nevne noe som er viktigere enn det andre, sa hun da vi traff henne før en stor utstilling på Rockheim i 2011.

Wenche Myhre fikk sitt første gjennombrudd på en talentkonkurranse på Chat Noir i 1960. Hun hadde meldt seg på uten å få respons, men Randi Hultin, som hadde hørt henne synge med farens orkester under et arrangement i Oslo Malerklubb, tok affære. «Hun er et unikum, hun har både stemme og mimikk», mente Hultin, gjenfortalt i hennes egen selvbiografi «I jazzens tegn». 13 år gamle Wenche fikk være med til slutt, på bursdagens sitt attpåtil, og vant konkurransen. En platekontrakt var premien, og sånn kom hennes første singel ut. «Åh, det er søndag». En jublende glad oversettelse av Don Gibsons nitriste countryklassiker «Oh Lonesome Me». Om man snakker om å gjøre coverlåter til noe helt annet enn originalen må denne ta prisen. Singelen ble presset i 500 eksemplar, og skal ifølge den offisielle historien hovedsakelig ha blitt solgt til slekt og venner. Etter fire singler til fikk hun et gjennombrudd med «Katta vår» i 1962. I 1963 hadde hun fire singler på listene.

Wenche Myhres største suksess kom i Melodi Grand Prix i 1964, der hun bare kom på fjerde plass. Men «La meg være ung» gikk helt til topps på salgslistene. Den er blitt hennes fremste kjenningsmelodi, og står igjen som et symbol på karrieren hennes over 50 år senere.

«La meg være ung» kom på 6. plass i Nye Takters kåring av Norges nye nasjonalsanger i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014. Den var en gledestrålende beskrivelse av den nye tida som 60-årene brakte med seg. Egil Monn-Iversens arrangement hadde store Phil Spector-tendenser og entusiastiske, tidsriktige «yeah yeah yeah»-rop fra et kor som forsterket gløden fra 1964. «Du som ikke forstår/du som samler på år/du som tramper og trår/på den vei som er vår/du er tung», sang en sprudlende Wenche Myhre. Men i finalen i MGP i 1964 sang hun også «En god gammel firkantet vals», som kom på tredje plass. Altså foran «La meg være ung». Her lengtet hun (eller kanskje helst komponistene Alfred Næss og Einar Schanke) til den gamle musikken, før vi fikk «bippi bop», «ti-på-topp», «sinnssvake vrikk» og «jazz spilt på bilhorn og luftmadrass», for ikke å snakke om «rock, og da hadde vi mer enn nok». Kontrasten til «La meg være ung» var stor. Samtidig hadde 17-åringen også en sang på hitlistene som het «Jeg går på skole». Der hun sang om å bli tilbudt platekontrakt, men erkjenner at «jeg må på skolen/den må komme først og sist/Jeg får ingen eksamen som plateartist».

Bortsett fra «La meg være ung» tilhørte Wenche Myhre den forrige slagertradisjonen. Hun var ikke en del av den nye popmusikken midt på 60-tallet. Hjemme hos oss var det lillesøsteren min som hørte på Wenche Myhre. Jeg gikk ikke på konserten hun hadde sammen med Ivar Medaas og Dizzie Tunes i hjembyen min i 1966. Jeg sparte sikkert til en singelplate, og syntes ikke dette var det helt store. Dagen etter, for ikke å snakke om nå, angret jeg. Men jeg var på kaia da de forlot byen med Hurtigruta. Wenche Myhre sto og vinket fra båten, der var det minst like mange der som da The Pussycats ikke kom til byen med Hurtigruta året etter, og om det ikke helt var Marcus & Martinus-tilstander var det et oppstuss man ikke glemmer.

Like etter ga Wenche Myhre ut en av sine flotteste singler, en versjon av Stevie Wonders «Love A Go-Go», spilt inn sammen med Club 7s soulhelter The Sapphires, men det var dessverre ikke en retning som ble fulgt videre. Dette ble faktisk hennes siste hit på fem år, fram til et isolert comeback med «Jeg og du og vi to» i 1972, og den noe spesielle «Vi har en tulle med øyne blå» med Titten Tei og Dronning Sonja i 1976.

Når vi skriver comeback gjelder det i høyeste grad den norske singellista. I stedet forsvant «Die Wencke» til Tyskland, med et litt ombokstavert fornavn. Når det snakkes om norsk suksess i utlandet er det som oftest USA og Storbritannia som er målestokken, men det tyske markedet var større en det britiske, og her ble «Wencke» kåret til den mest populære kvinnelige artisten i 1967 og 1968 av leserne av bladet Bravo. Hun ble også stor i Sverige, spesielt i showene sammen med Povel Ramel. Siden har hun vært mer en underholdningsartist enn en popstjerne, men utstrålingen har alltid vært den samme. Dette så vi igjen på Popsenteret denne formiddagen, der Wenche Myhre viste seg å være like underholdende når hun bare fortalte om seg selv, helt uten å synge.

Wenche Myhre har styrt det meste av sin karriere selv. Etter én og en halv time på Popsenteret måtte hun unnskylde seg, hun har et stort show å organisere: Jubileumskonserten Oslo Spektrum lørdag 18. februar, tre dager etter selve bursdagen. Med eget orkester, gospelkoret Mosaic, Kampen Janitsjar, med Jan Eggum, Bettan, Johnny Logan og gjengen fra hennes sesong av «Hver gang vi møtes».