En ny generasjon engang

«We live in urban decay/We destroy rock‘n‘roll», freste Manic Street Preachers på sin første singel «Motown Junk». Ungdommelig uforstand på sitt aller beste. Sangen var ikke med da de kom til sitt første album i 1992. Som nå er nyutgitt i utvidet utgave, med «Motown Junk» og mye annet rart, der de hamret løs på all verdens elendighet.

Det er sjelden noen raser sånn som Manic Street Preachers på «Generation Terrorists». De gjorde opprør til underholdning, og ville gjerne at det skulle se ut som kunst samtidig. - Vi er sinte på alt. Vi spiller aldri kjærlighetssanger. Og vi er gjennomsyret av 30 år med rock, sa gitaristen Richey Edwards da vi snakket med ham før deres første konsert i Oslo samme år.

Manic Street Preachers kom fra en liten landsby i Wales, der de ikke hadde så mye å ta seg til. Edwards fortalte at de startet band for å kjempe mot kjedsommeligheten. - Vi vil gjenetablere kraften i rocken. Den har vært død og overflødig i mange år. Vi mener den kan bety mye. Vi er unge, vi kjeder oss og vi er drittleie av hele landet vi bor i. Det handler sangene våre om. Hele dette landet er utvasket etter 12 år med Thatcher, mente han.

Richey Edwards fortalte at de egentlig ville ha Munchs «Skrik» på omslaget til plata, med de fikk ikke lov. Plateomslaget var en historie for seg selv. Alle de rebelske tekstene til gruppa var forsterket med sitater fra store navn fra litteratur og filosofi. Her er Rimbaud, Camus, Orwell, Nietzsche og Ibsen (lett feilsitert) i mer eller mindre skjønn forening.

- Som sagt: Der vi kommer fra hadde vi ikke annet å ta oss til enn å spille plater og lese, forklarte Edwards.

Richey Edwards ville gjerne overbevise alle om at han ikke lekte oppvigler. Han hadde risset ordene «for real» inn i armen sin med et barberblad. Det endte på sykehuset.

- Jeg var veldig frustrert. Jeg har aldri vært spesielt voldelig, så jeg lot det gå ut over meg selv, sa han. Hele denne historien hadde en ulykkelig utgang. 1. februar 1995 forsvant Edwards, og er aldri sett siden. De tre andre i Manic Street Preachers fortsatte, og ble et av Storbritannias største band i årene som fulgte.

- Vi håper bare at en eller annen ungdom i en liten kjedelig by skal forstå hva vi sier om å være unge og frustrerte og kjede seg. Vi tåler godt å bli kritisert for å være pretensiøse eller pseudo-intellektuelle. Men de unge vil forstå oss. Vi har ikke noe imot å bli elsket av noen og hatet av andre, sa Richey Edwards. Sånn er det å høre igjen «Generation Terrorists» også. Ei plate det er lett å være kynisk i forhold til, men enda lettere å like 20 år etter.