2016 – langt som et vondt år

For dem som følger med på populærmusikkens historie har 2016 fortonet seg som en lang rekke nekrologer. Ifølge en sørgelig opptelling er rundt 60 gode navn fra pophistorien borte. Hver eneste uke har vi fått et nytt dødsbudskap, og hørt om igjen på gamle, gode sanger som burde vært spilt mye oftere. Man skal være veldig stor fan for at dette kan sammenlignes med å miste noen av sine nærmeste, men likevel er det en følelse av at en del av fortida blir borte.

Svært spesielt har det vært at to av pophistoriens største skikkelser ga ut album der de forutsa sin egen bortgang, og så virkelig døde rett etterpå. I ettertid forsto vi at David Bowies siste sukk virkelig var varslet på albumet «Blackstar». At Leonard Cohen tok farvel med «You Want It Darker» var mer opplagt, spesielt siden hans brev til sin gamle muse Marianne Ihlen like i forveien sa det samme i klartekst. Prince sitt dødsfall var desto mer sjokkerende uventet, og sendte en hel generasjon ut i en slags fortvilelse over livets forgjengelighet. Pressekonferansen til statsministeren den kvelden vi fikk vite at Prince var død var kanskje litt i overkant for hva vi venter oss av offentlig anerkjennelse av popstjerner, men vi har respekt for at påfunnet var styrt av et ekte og oppriktig engasjement. På samme måte vakte det også en viss oppsikt at generalsekretæren i NATO sendte ut et minneord over Leonard Cohen på Twitter.

Les også: So long, Leonard

Det oppsto også en viss debatt om hvem som skulle få mest oppmerksomhet. Glenn Frey døde like etter David Bowie, men fikk ikke de samme store overskriftene, selv om The Eagles var et band som sto like høyt i kurs hos mange, og kan ha solgt enda flere plater enn både Bowie og Prince. Mange hadde generelle vanskeligheter med å forsone seg med all omtalen som ble døde musikere til del. Andre får ta ansvaret for å gi idrettshelter og andre samfunnstopper den oppmerksomheten de fortjener, men det kan være noe med at de fremste popstjernene (eller, heller, sangene deres) har samlet folk på en måte som andre ikke kom i nærheten av. Med en egen følelse av tid og sted, og et felles verdigrunnlag. At dette av og til ble latterliggjort viste bare en mangel av forståelse for populærkulturen, og den sentrale rollen musikken har spilt i samfunnet.

Sverre Kjelsberg preget lyden av Norge i to tiår. Vi mistet en av landets første og største rockestjerner i juni. «Teddy» Kjelsberg var sanger og gitarist i legendariske Pussycats på 60-tallet, siden den eneste som var representert to ganger da Nye Takter kåret Norges nye nasjonalsanger i 2016, med «Samiid Ædnan» og «Elinors vise». Nøyaktig 50 år hadde gått siden «Just A Little Teardrop» med The Pussycats skjøv «Sloop John B» med Beach Boys ned fra toppen på «Ti i skuddet». Den første ordentlig store konserten jeg var på var med The Pussycats. Jeg var ti år, og det var voldsomt svært. Samme hva og hvordan de spilte, dette er sannsynligvis den beste konserten jeg har vært på.

Les også: David Bowie er død

Det er noe med det Christer Falck sier i gårsdagens avis om å like å hylle gamle helter. Jeg satte meg ikke ned og gråt da jeg fikk vite at Jimmy Riley hadde gått bort i mars, men jeg hørte på hans Sly’n’Robbie-produserte «My Woman’s Love» for første gang på altfor lenge, og husket hvorfor jeg syntes den var en av de aller fineste sangene fra hele 80-tallet. En enda større legende fra Jamaica var Prince Buster, som døde i september. Da Madness spilte på Rockefeller like etterpå tok de med tre av Prince Busters gamle låter, og deres egen gjennombruddslåt «The Prince». Det skulle bare mangle. Også de likte å hylle gamle helter.

Jefferson Airplane-grunnleggeren Paul Kantner og gruppas første sanger Signe Anderson døde på samme dag i januar. I år har det blitt rent for mye. Den høye dødsraten har ført til at det heller er blitt for få avskjeder. Sånn ble det aldri tatt ordentlig farvel med Dave Swarbrick, som døde i juni. Mer enn bare «felespilleren» i Fairport Convention i en årrekke. Han tok gruppa videre da Sandy Denny sluttet, var en ualminnelig fin sanger, og noen tidlige sommerkvelder ble jeg sittende og se den ene versjon av «Sloth» etter den andre, fra de forskjelligste steder og tider, blant annet et NRK-opptak fra Ålesund i 1976, der jeg selv sto rett foran scenen og så på. Swarbricks død ble forresten rapportert i avisen The Telegraph allerede i 1999, da han ble lagt inn på sykehus i Coventry. – Det var ikke første gangen jeg døde i Coventry, kommenterte Swarbrick, som heldigvis spilte videre i mange år, en av dem som er mest savnet etter 2016.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Heller ikke Andy Newman ble nevnt da han døde i april. Midtpunktet i gruppa Thunderclap Newman, som først og fremst huske for sin 1969-hit «Something in The Air». Rett og slett en av de flotteste låtene som noen gang er laget. Den flotteste, hvis der spør meg akkurat nå. Newman var pianist i gruppa, og spilte bare det herlig absurde midtpartiet i låten. Den ble sunget og skrevet av John Speedy Keen, som døde i 2002, og de herlige gitarakkordene kom fra Jimmy McCullogh, som døde i 1979. Så lenge noen setter pris på popmusikk kommer «Something In The Air» likevel til å leve videre.

Enda et helt band ble borte da medlemmene i den britiske gruppa Viola Beach kjørte utenfor ei bru i Sverige i februar. Da debutalbumet kom i sommer gikk det rett til topps på albumlista i hjemlandet. Det skapte derimot ikke store overskrifter da den amerikanske rapperen Phife Dawg døde i mars, men det rettet seg litt fordi han hadde rukket å spille inn det første albumet med A Tribe Called Quest på 18 år. «We Got It from Here ... Thank You 4 Your Service» kom i november, et av årets sterkeste, som forsterket Phife Dawgs ettermæle.

Og sånn kan vi fortsette å snakke varmt om Sandy Pearlman, produsenten av «Don’t Fear The Reaper» med Blue Oyster Cult, og The Clash og Pavlov’s Dog. Flere fenomenalt store bakmenn er også borte nå: George Martin, som produserte nesten alle platene til The Beatles. Rod Temperton, som skrev «Off The Wall» og «Thriller», og hadde en vesentlig del av æren for at Michael Jackson ble tidenes største popstjerne. Og Robert Stigwood, som gjorde The Bee Gees til en av verdens største popgrupper, ikke bare én, men to ganger. Stigwood fikk heldigvis 50 gode år etter at den konkurrerende manageren Don Arden holdt ham opp ned etter beina utenfor et kontorvindu i femte etasje, og truet med å slippe hvis han igjen prøvde å overta The Small Faces.

Les også: David Bowie - best til det siste

Alle dødsfallene i popmusikken bidrar til å sette ting i nytt perspektiv. Gruppa Emerson, Lake & Palmer har i mange år vært sett på som en oppblåst kuriositet i rockhistorien, et progressivt orkester som ble altfor store og selvopptatte for sitt eget beste. Vel, så gikk de kanskje litt over styr av og til, men etter at Keith Emerson døde 11. mars og Greg Lake fulgte etter 7. desember har de gamle platene kommer fram igjen. Til og med «Brain Salad Surgery», som har vært ansett som en overvektig kalkun, men som over 40 år etter er forbausende flygedyktig.

I tillegg til tilfeldighetens stygge spill er en forklaring på alle dødsfallene at popmusikken er blitt så gammel at utøverne for første gang begynner å gå bort grunnet god, gammel alderdom. En annen grunn er at mange av disse menneskene har levd et liv lit lenger ute på kanten enn gjennomsnittet, både når det kommer til uregelmessig arbeidstid, og utagerende rekreasjon. Vi kommer til å miste mange flere i årene som kommer, men inntil videre får vi bare glede oss over dem som er igjen, og ikke minst alle de som kommer etter dem. Vi skal huske på at de fleste regnet med at hele popmusikken kom til å være ferdig før 1966 var omme. I denne sammenhengen er 50 år et evig liv.

De ble borte i 2016

Dette er noen av alle musikerne som døde i år:

David Bowie (69)
Glenn Frey (67)
Colin Vearncombe (53, også kjent som Black)
Lister (Stein Inge Larsen, 63, Det Elektriske Kjøkken)
Paul Bley (83, jazzpianist)
Robert Stigwood (81)
Signe Anderson (74, Jefferson Airplane)
Paul Kantner (74, Jefferson Airplane)
Viola Beach (18-32, britisk band)
Dan Hicks (74, frontmann i Hot Licks)
Vi Subversa (80, leder i Poison Girls)
Sonny James (87, countrysanger)
Josefin Nilsson (46, svensk sanger)
Maurice White (74, leder av Earth, Wind & Fire)
Vanity (57, sanger og Prince-protesje)
Nana Vasconcelos (71, jazzperkusjonist)
John English (66, sanger, «Mot alle vindar»)
Steve Young (73, countrysanger)
Jimmy Riley (68)
Andy Newman (73)
George Martin (90)
Keith Emerson (71)
Frank Sinatra Jr (72, jazzsanger)
Phife Dawg (45, rapper)
Gato Barbieri (83, jazzsaksofonist)
Leon Heywood (74, soulsanger)
Lonnie Mack (74, bluessanger)
Papa Wemba (66, kongolesisk sanger)
Billy Paul (81, soulsanger)
Merle Haggard (79, countrysanger)
Prince (57)
Guy Clark (74, countrysanger)
Freddy Wadling (64, Fläskkvartetten)
Terje Fjærn (73, orkesterleder)
Marlene Marder (61, Kleenex/Liliput)
Sverre Kjelsberg (69)
Willy Andresen (94, pianist)
Scotty Moore (84, Elvis-gitarist)
Dave Swarbrick (75)
Jon Klette (54, Ping Pop og jazzsaksofonist)
Prince Be (46, PM Dawn)
Ralph Stanley (89, countrysanger)
Bernie Worrell (72, Parliament/Funkadelic)
Sandy Pearlman (72, produsent)
Alan Vega (78, sanger i Suicide)
Bobby Hutcherson (75, jazzvibrafonist)
Toots Thielemans (94, munnspiller)
Prince Buster (78)
Ray Corbetta (sanger i Sugarloaf)
Rod Temperton, (66)
Pete Burns (57, sanger i Dead Or Alive)
Trille (Bodil Nielsen, 71, dansk visesanger)
Bobby Vee (73, 60-tallsidol)
Leon Russell (74, sanger og pianist)
Mose Allison (89, jazz- og bluessanger)
Colonel Abrams (77, soulsanger)
Leonard Cohen (82)
Sharon Jones (60, soulsanger)
Greg Lake (69, Emerson, Lake & Palmer)