Spennende variasjoner med Atomic

ATOMIC

«Pet Variations»
Odin

«Pet Variations» skal kanskje tolkes i betydningen «yndlingsvariasjoner», altså Atomics egne tapninger av musikk de har vært opptatt av. Det spiller også på at den entusiastiske åpningslåten etter hvert glir over i et tema fra tittellåten til «Pet Sounds» av Beach Boys. Brian Wilson kunne elsket den. Mike Love hadde vært skeptisk.

Atomic har vært en av de mest profilerte permanente jazzgruppene i Skandinavia i det nye århundret. Det begynte med at en fraksjon av gruppa Element, Håvard Wiik (piano), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Paal Nilssen-Love (trommer), slo seg sammen med svenske Fredrik Ljungkvist (saksofon) og Magnus Broo (trompet). Nilssen-Love ble erstattet av Hans Hulbækmo for fem år siden. Den stabile besetningen har nok bidratt til å gi prosjektet den klare identiteten de igjen og igjen briljerer med.

Les også: Mektig kompani (DA+)

For Atomic har det vært et poeng å sprenge grenser, bryte barrierer og alt det der, og la seg påvirke av klassisk og samtidsmusikk i tillegg til jazzen. Her viser de alle sider av virksomheten, som til sammen blir en flott helhet av vekslende stemninger og varierende intensitet. Håvard Wiik slår an de vakre tonene som går tvers gjennom Steve Lacys «Art». Carla Bleys «Walking Woman» blir tatt ut på en mer sprelsk spasertur, mens de to blåserne hisser hverandre opp.

I midten av albumet kommer et langt, vakkert strekk med tre låter, fra ganske forskjellig hold. «Un Grand Sommeil Noir» av Edgar Varese utvikler seg til en stor høytidsstund, spesielt der Flaten og Hulbækmo rumler og tumler sammen alene en liten stund. Versjonen av Jimmy Giuffres «Cry Want» nærmer seg den skandinaviske ECM-estetikken som Atomic egentlig er opptatt av å distansere seg fra. Ikke at det er noe galt i det. Oliver Messiaens «Louange A L’eternite De Jesus» framføres med inderlig sakral overbevisning.

De som nå begynte å savne den mer løsslupne delen av Atomic får høre dem eksellere i «Inri» av Alexander von Schlippenbach. Albumet avsluttes med «Karin’s Mode», en låt Jan Garbarek tok med seg til Karin Krogs album «Joy» for 50 år siden, og som tydeligvis godt kan gjøres og høres igjen. Atomic trekker trådene fra et tidlig høydepunkt i moderne lokal jazzhistorie, til et helt nytt ett.

Spiller på Blå i Oslo 24. november.