– Vi er ikke lenger cowboyer som løper inn i brennende bygninger

Når røykdykker Jan Bodin kjører gjennom Drammen, ser han ikke byen som alle andre. Gatene og byggene forteller historier som er vanskelige å gi slipp på. Noen var gjenstand for store medieoppslag, andre får offentligheten aldri vite om. Det er de sistnevnte som gjør at Bodin har dedikert 32 år av yrkeslivet sitt til brannvesenet i Drammen.

– Vi er ikke lenger cowboyer som hopper ut av brannbilen og løper inn i brennende bygninger, forteller Jan Bodin fra terrassen sin i Svelvik. Han er godt i gang med å forteller hvordan brannvesenet i Drammen har endret seg siden han plasserte sine første ben der i 1988.

På Svelvikstrømmen seiler fritidsbåter forbi i solskinnet. Det er første arbeidsdag etter pinsen, langt på formiddagen, men Bodin kan bare nyte kaffekoppen i den kjølende skyggen. Han trenger ikke å tenke på at båt- og badesesong betyr flere redningsulykker på sjøen, eller at de varme solstrålene betyr økt skogbrannfare. Fredag la han nemlig brannhjelmen på hylla for siste gang, til fordel for pensjonisttilværelsen.

– Det er litt rart, men jeg var godt forberedt. Nå blir det deilig å frigjøre plass i huet. Det er så mye man skal være oppdatert på, med trening og repeteringer, men nå kan noen andre ta den biten.

I 32 år har han rykket ut til ulykker, branner, selvmord og uhell. Det hele startet med et par setninger i avisa Fremtiden i et skogholt i Drammen.

– Jeg jobbet i vannverket i kommunen da en kollega av meg pekte på den lille annonsen i avisa og sa «vet du, du får nok jobben hvis du vil ha den». Der sto det at brannvesenet i Drammen søkte tre nye konstabler. Vi hadde hørt at man tjente bedre i brannvesenet enn i kommunen, og jeg kjente allerede skogsbilveiene og pumpesystemer fra jobben i kommunen.

I 32 år har Jan Bodin jobbet for at drammensere skal føle seg trygge. Noen ganger har det resultert i en kake, andre ganger i en midtfinger.

I dag kan en stilling i brannvesenet generere mange hundre søkere. I 1988 søkte 90 håpefulle. Én av dem som ble kalt inn til prøve med fysisk krevende øvelser i Drammenshallen var Bodin.

– Jeg husker at jeg sto bak en svær bodybuilder og tenkte «hva gjør jeg her». Litt uti prøven hadde egentlig gitt opp. Da kom en kar bort til meg og sjekket pulsen min. «Du har jo nesten hvilepuls» husker jeg han sa. Rundt meg var folk så slitne at de kasta opp. Så jeg svarte litt selvsikkert «skulle jeg ha høy puls?», forteller Bodin og humrer.

– Jeg har ikke angra på det, legger han til med et glimt i øyet.

Bodin fikk rask oppleve at noen dager på jobb er det vanskelig å beholde den selvsikre utstrålingen. Av det som sitter mest igjen er hendelser som minner om hjemme. En gutt brant inne i et bolighus i Lier. Bodin kom for å etterslukke. Gjennom vinduet så han foreldrenes fortvilte ansikt. Utenfor lå samme leker som på hans egen gårdsplass.

Kort tid etter at han begynte i jobben, forsvant også ni år gamle Therese Johannessen fra Fjell. På det tidspunktet hadde Bodin unger på samme alder. De lette i bekker, kummer og i skogen, men Therese ble aldri funnet.

– Etter slike dager er det ekstra godt å komme hjem, sier Bodin kontant.  

Det er de alvorlige hendelsene som involverer barn som har vanskeligst for å slippe taket. Minnene klamrer seg fast et sted i hukommelsen, og dukker opp når man minst venter det. Reaksjonen kan gjerne være utløst av en lukt, en gjenstand eller et sted – og smerten føles like reell som en knyttneve i magen.

Bodin legger ikke skjul på at han «knekt sammen» noen ganger i løpet av årene.

– Når jeg kjører rundt i byen kan det dukke opp minner. I det huset der brant en kar inne, der tok ei livet av seg, der ble en påkjørt. En dag jeg kjørte med kona mi bygde det seg så veldig opp, og jeg begynte å gråte bak rattet. Kona mi skjønte jo ingenting. Da var det veldig greit å kunne ta seg en prat med psykologen vi har på jobb, forteller Bodin.

Fredag la Jan Bodin hjelmen på hylla for siste gang. Foto: Drammensregionens brannvesen

Mye har endret seg i brannvesenet siden Bodin begynte. Noe av det viktigste er det som skjer etter det akutte arbeidet er over. Kolleger snakker med hverandre om det de har opplevd. Dette var ikke et tema da Bodin begynte, men selv om viktigheten av den såkalte «debriefen» har blitt mer anerkjent, mener Bodin yrket fremdeles er preget av en «machokultur».

– Det er kanskje det jeg gruer meg mest til som pensjonist. Nå kan jeg ikke lenger bare svinge innom psykologen når minnene bobler over. Men da er det godt å ha kona mi, Anne, å snakke med. Det er en balansegang der – man vil ikke belaste de nærmeste med de inntrykkene man får på jobb, men samtidig åpner hun avisa og ser et flammehav, og vet at midt inni der var jeg. Da er det naturlig å prate om det etterpå.

Men det er ikke alle oppdragene Bodin er på som skaper de største presseoppslagene. Det er faktisk sakene som nesten ikke får oppmerksomhet som gjør at jobben er verdt de tunge dagene.

– Det kan være frustrerende at det alltid er de største brannene som får den største oppmerksomheten. Når laget har gjort en formidabel innsats for å hindre at en brann sprer seg, så blir det bare en liten notis i avisa. Folk hører som regel om gangene det går ille, ikke alle gangene det går bra. Det er jo flest av dem.

Det har også blitt flere av dem siden Bodin startet yrkeskarrieren sin. Beklager, yrkeslivet, mente jeg. Bodin gjør en grimase når undertegnede bruker ordet «karriere».

– Å stige i gradene betyr ingenting, forklarer Bodin, som søkte seg tilbake til utrykning etter flere år som overbrannmester.

Men tilbake til hendelsene som ender bra. Spesielt på veiene har det blitt færre stygge hendelser, forteller Bodin. Bedre biler og sikkerhetsbelter får æren for at flere potensielle trafikkulykker har blitt til trafikkuhell.

– Nå kan vi komme til en ulykke på motorveien, og så er alle i god behold.

Etter jobben er gjort, kommer det av og til en kake på brannstasjonen, signert takknemlige involverte. Men av og til får de også en midtfinger.

– Vi hadde et redningsoppdrag i Drammensfjorden en gang, der kun spissen på båten stakk opp fra vannoverflaten. Det var store bølger, og 70-80 meter dypt. Bak båten lå to menn og klamret seg fast til noen bensinkanner. Det viste seg at båten var stjålet. Karene visste nok ikke hvor nær de var å drukne, for mens båra forsvant inn i ambulansen var det siste jeg så en midtfinger rettet mot meg, forteller Bodin og ler.

De neste årene blir dagene på sjøen langt roligere. Verneutstyr byttes ut med snekkerbukse, og huet skal fylles med fritidsbåt, hytte og enkeltmannsforetaket, der Bodin driver med alt fra male- til snekkeroppdrag.

– Det er så rart, for vi har en en sånn Kiwi-kalender på veggen som har vært helt fylt opp det siste halve året. Så snudde jeg den her om dagen, og da var det bare tomt, sier Bodin og ler. Men allerede har folk i nabolaget spurt om jeg har tid til å ta litt små maleoppdrag her og der.

– Så du slutter ikke å tjene kommunens innbyggere selv om du er pensjonist, altså?

– Hehe, du vet hva de sier – Norge er ikke bygd for å sitte på rævva.

De fleste spiser kake og skravler litt siste dag på jobb. Jan Bodin rappellerte ned en fjellside. Men kake ble det heldigvis også. Foto: Drammensregionens brannvesen