Da partiets yndling gikk av på Hokksund

Ingen av begivenhetene den gang gjorde større inntrykk enn bolsjevikrevolusjonen november 1917. Venstresiden av arbeiderbevegelsene i Vest-Europa så muligheten for gjennom revolusjonær oppstand finne snarveien til det klasseløse samfunn. De borgerlige så på den russiske revolusjon med skrekk og gru, de intervenerte og støttet de «hvite» etter beste evne. Men de «røde» red stormen av. Ut av anarki, hungersnød, tørke og epidemier kom Sovjet-Russland, en helt ny form for statsdannelse som verden ikke tidligere hadde sett.

Mens verdenskrigen raste, måtte mange av de revolusjonære russere søke ly i Vesten. Det skjedde først og fremst i det nøytrale Sveits, men også til Norge kom noen av russerne som seinere kom til å spille en betydelig rolle i hjemlandet. Av dem var Aleksandra Kollontay, senere folkekommissær for sosiale saker i Lenins regjering og ambassadør i Norge og Sverige. Hun slo seg til i Kristiania og leide husvære i Holmenkollen. Hun møtte som gjest på Arbeiderpartiets landsmøte i Trondheim 1915.

Men vi hadde våre revolusjonære her i Norge også. Fremst i fylkingen av disse sto det sosialdemokratiske ungdomsforbundet. Dets organ var «Klassekampen» og redaktør var mannen fra Hokksund, Eugène Olaussen. Han førte et voldsomt språk, sparte ikke på «konfekten». Dessuten var han en glimrende taler og agitator, på høyde med Martin Tranmæl. En bedre skribent enn Tranmæl var han vel også. Olaussen kunne trollbinde forsamlinger, fortalte de som hadde hørt han. I fengselet skrev han og fikk utgitt to bøker, «I det grønne bur» og den selvbiografiske romanen «De røde slips». Begge bøkene er av god litterær kvalitet. Men etter besøk i Russland tidlig på 1920-tallet, var inntrykkene så negative at han rundt 1927 slo helt om og støttet Fedrelandslaget på ytre høyre fløy. Etter dette ubegripelige omslaget gikk han fra å være elsket av arbeiderbevegelsen til å bli hatet.

Det var til dette ungdomsforbundet og «Klassekampens» redaksjon russerne søkte. Jurij Pjatakov (1890-1937) arbeidet som mekaniker i Kristiania og kom med politiske innspill til «Klassekampens» redaksjon. Han snakket gebrokkent norsk og var en likandes kar. Nikolai Bucharin, omtalt av Lenin som partiets yndling, levde i eksil og kom til Skandinavia i 1915. Han ble utvist fra Sverige etter revolusjonære artikler i organet «Stormklockan». Etter ha blitt utvist fra Sverige til Norge, ble han spaltist i organet «Klassekampen». Han skrev under pseudonymet «Nota Bene». Bucharin (1888-1938) var av internasjonalt format. Han var en betydelig teoretiker og skrev artikler for radikale tidsskrifter i Vest-Europa. Hans skrifter blir fremdeles lest og studert med interesse. I 1923 møtte Bucharin på Arbeiderpartiets kongress som representant for Komintern, den Kommunistiske Internasjonale.

Sommeren 1916 lå Olaussen syk hjemme i Hokksund og hadde fått taleforbud av legen med god grunn: betennelse på halspulsåren. Kona, Anna, passet godt på Eugène. Ingen fikk forstyrre han, døra til sykerommet var lukket for absolutt alle, også for russiske bolsjeviker. Men for Bucharin, særlig for han, men også for Pjatakov, var det maktpåliggende å få Eugène i tale. De måtte overbevise han og forsikre seg om at han tilegnet seg samme syn og oppfatning som de russiske bolsjevikene, blant annet i militærspørsmålet. Hva måtte de to russerne gjøre da? Jo, de tok toget til Drammen og videre vestover til Hokksund. De to senere så berømte bolsjevikene vandret opp Stasjonsgata, over brua og opp til Dynge der de banket på Annas og Eugènes dør. Men Anna var standhaftig og slapp dem ikke inn til å begynne med. Russerne måtte snu med uforrettet sak - i første omgang.

Eugene forteller selv: «De kom igjen tredje gang, og nå hadde de min stedfortredende redaktør Arvid G. Hansen med seg, og på dennes løfte om at de straks skulle gå igjen, slapp de da inn. Det viste seg at Bucharin allerede neste dag skulle reise til Amerika, og at dette var grunnen til at han absolutt ville hilse på meg. Dessuten ville han presentere meg for sin etterfølger som medarbeider i «Klassekampen», Pjatakov, og samtidig prøve å overbevise meg om at vi på venstre fløy måtte gå inn for bolsjevismens taktikk i militærspørsmålet».

Norsk arbeiderbevegelse sto den gang for «det brukne gevær», antimilitarisme. Arbeiderbevegelsen i Norge husket meget vel at det borgerlige samfunn hadde brukt militærmakt mot dem på Hønefoss og Drammen i 1851 og 1881. De russiske bolsjevikene derimot, hadde et aktivt militærprogram og betraktet prinsipielt antimilitarismen som halvborgerlig pasifisme. Bolsjevikene ville ta over militærapparatet innenfra og bruke det som et revolusjonært redskap mot borgerskapet.

Eugène Olaussen gikk ikke ifra sitt antimilitaristiske syn; han satt flere ganger fengslet for antimilitaristisk agitasjon. Olaussen sto også sentralt i dannelsen av arbeiderråd i Drammensdistri­ktet (1918). Et senere bevart brev viser at formannen i Dram­­men Arbeiderråd, Alma Kjeldseth, var en nær bekjent.

I 1921 møtte Eugène som Arbeiderpartiets representant ved Kominterns 3. kongress i Moskva. Der traff han igjen de to som hadde sittet ved hans sykeseng i Hokksund i 1916. Nå var de i Sovjet-Russlands absolutte toppsjikt nest etter lederne Lenin og Trotskij. Kollontay traff han også: Hun var desillusjonert og rystet over all den elendighet revolusjonen og borgerkrigen hadde ført med seg. Sven Oluf Sørensen, sønn av maleren Henrik, forteller at han som liten gutt var med sin far i den sovjetiske legasjonen i Oslo. Der traff de Aleksandra Kollontay. Hun så ut som en snill tante fra Uranienborg, med svart silkekjole og hvite kniplinger. «De som har vært med i en revolusjon, gjør det aldri en gang til. Så mange uskyldige vil lide». De ordene glemte Sven Oluf aldri.

Pjatakov ble i slutten av tjueårene ansvarlig for den første femårsplan og for tungindustrien. Sovjet-Russland utviklet seg på trettitallet til en industriell stormakt og et stalinistisk galehus der absolutt ingen kunne føle seg trygge for sitt liv. Pjatakov og Bucharin ble «dømt» og henrettet henholdsvis under den 1. og 2. Moskvaprosess på 1930-tallet. Trotskij ble utvist og kom til Norge som flyktning ett års tid i 1936. Han ble myrdet i Mexico av en av Stalins agenter (Ramon Mercader). Den eneste som overlevde av de gamle bolsjeviker var Kollontay. Hun døde i 1952, 80 år gammel. Eugene Olaussen levde enda i ti år og døde i 1962.