Krabbefiske, badesko og prinsefødsel

ELISABETH HELGELAND WOLD

Vi kom hjem fra lang ferie gjerne en varm søndag i august, vi var brune og hadde fått solbleka lugg, litt sånn «Stilleste gutt på sovesal 1» med Lillebjørn Nilsen. Kobbervikdalen, Bjørnstjerne Bjørnsons gate, Holmenbrua, Prisns Oscars gate – det var ingen å se. Byen var stille, og lå bare og ventet på at feriefolkene skulle komme tilbake å gjøre gatene livlige igjen.

Når jeg ser tilbake på fotografiene som pappa tok fra barndommens somre, kan jeg ikke annet enn å bli veldig glad, og nesten litt rørt. Vi hadde det jo så fint og så gøy. Var det virkelig sånn? Ja, det var det.

Noen ferier huskes bedre enn andre. Som da Tjøme Sparebank ble ranet i 1978, og hele øya var livredde for banditten som gikk løs, eller tørkesommeren, eller regnsommeren. Eller sommeren da jeg lærte å svømme, eller da vi fikk ny båt, eller to år etter da vi fikk en annen. Her kommer noen glimt:

Det var sommeren 1973 og vi var sju. Utpå høsten ventet skolen som alle hadde snakket så mye om; Gleder du deg? Så gøy det skal bli! Er du spent? Men jeg tenkte nok ikke så mye på verken skole eller høst. Vi var på sommerferie.

På Ildverket i favorittbadedrakten. Rett etter dette bildet ble knipset fikk jeg vepsestikk.

Dagene var late, men fulle av inntrykk og opplevelser. Vi sov til vi våknet, gikk på blåbærtur til knausen ved havet, og om vi var riktig heldige rakk vi opp til morellene som hang på trærne langs veien. Eller vi klatret opp i treet og ristet dem ned. Vi lekte gjemsel i enga og vi badet sju ganger om dagen – minst!

Jeg var også på overnatting hos min venninne litt lenger sør i Vestfold. Og vi hadde det minst like fint hos henne. Høydepunktet var bading i Grisetro, det var det morsomme navnet på en fin bukt på Østerøya. Der var det badetrapp, og man kunne stupe fra to forskjellige høyder – svaberget i Grisetro var en innertier. At jeg en gang stupte rett i en brennmanet har ikke festet seg nevneverdig, de fine stundene overskygger minnet om svien fra manettrådene.

Les flere byhistorier: Myten og mysteriet Nils Yttri

Men en dag skiller seg ekstra ut denne sommeren. Det som skjedde skulle skrive seg inn i historien, og jeg tror at jeg der og da forsto at dette var litt viktig og noe jeg skulle komme til å huske. Far på hytta hentet nemlig vimpelen, så her var det store ting på gang. De hadde ikke flagg, men vimpelen gjorde jobben. Han heiste det falmede triangelet med Norges farger til topps i flaggstanga og ropte: «Hurra, vi har fått en prins!» Det var dagen da prins Haakon Magnus ble født.

På Lilleskagen i 1967, hvor undertegnede har sin første sesong som aktiv bader.

Sommerminner og stemninger var det mange av, og omtrent ti år etter var det en del rutiner og tradisjoner som ikke alle var like populære sett ut ifra et ungt perspektiv.

Hver morgen var det frokost i utestua klokka ni. Da hadde mor og far for lengst tatt morgenbad, og var i full gang med te-trekk og egg-kok. Vi smurte hver vår matpakke ved bordet. (Unntatt min far, mor smurte til ham. Motivet var nok av praktiske årsaker mer enn av vennlige, selv om jeg tror hun også gjorde det for å være grei). Det var ikke snakk om annet enn matpakke når vi skulle være ute hele dagen, og et stykke unna hytta. Vi pleide å være på båttur eller på stranda. En sjelden gang sa mor at vi slapp å smøre niste, og jubelen sto i taket da vi hadde ferske rundstykker og diverse pålegg med på stranda.

Etter frokost var det oppvask, og det var uten unntak bestandig mor i huset som vasket opp. Ingen vasket opp som mor. Kokende vann og gummihansker, akkurat passelig med såpe og så videre. Det kan vel tenkes at den ene gangen jeg i unge år prøvde på oppvasken, ble det altfor mye såpe, med følgende; såpen som sto som et tårn oppover skapet og «brakk» ut over benken.

Etter oppvask var det enda flere praktiske gjøremål før fritiden startet. Gulvene fikk en omgang med liten kost og feiebrett. Det forekom jo smuler og smuss, og kanskje litt gress og noen barnåler. Og hår, alltid hår. Og når man skulle tømme feiebrettet var det best ikke å stå i motvind, der var læringskurven bratt kan jeg huske.

Les flere byhistorier: Drammens eldste bygning har bursdag

Om vi ikke allerede hadde redd sengene, var det tida nå etter gulvene, eller var det før? Riste puter og dyner, stramme laken. Så var gevinsten å legge seg i en nydelig redd, og luftet seng om kvelden.

Endelig kom tidspunktet for fritid og strandliv. Mor og tante gikk i front med termobager, håndklær og slåbroker. Nede på stranda ventet madrassene eller solsengene, vi hadde vår egen strand hvor alt kunne oppbevares gjennom sommeren. Mor og tante hadde badehetter, gjerne med hvite blomsterblonder, og lekre badedrakter i festlige farger. Og badesko – alltid badesko. Badesko var like viktig som badehette, kanskje enda viktigere. Utmarsjen fra strand til vann var relativt knotete og ruglete, med skjell og skarpe stener.

Krabbefiske var en favorittsyssel. Og krabbeløpet etterpå. Men før de ble sluppet ut lagde vi krabbeakvarium i en bøtte. Vi hentet sand og tang og skjell, og ga dem mat. Det viktigste var at vi fylte på med vann, hvis ikke kunne krabbene få det ganske hett.

Jeg mislikte krabbeløp på egen strand. Én ting var å fiske krabber, men å møte på dem mens jeg gikk utover til svømmedybde, var ikke greit – badesko eller ikke.

Ellers besto sommerferien av andre gode minner. Jeg var så vidt innom blåbærturer, dem var det mange av. Vi plukka i kopper og poser, og noen gikk rett i munnen. Blide og fornøyde etter kveldens blåe fangst fikk vi lage syltetøy til nystekte vafler. Tannbørsten ble lilla disse kveldene og med blått smil om munnen kunne vi slumre oss inn i sommernatten, og drømme om neste dag.

Les flere byhistorier: Drammenskino i over 110 år