Av Petter Fergestad, spaltist
Virusangrepet de siste ukene har vist oss hvor sårbare vi er, stilt overfor naturens luner. Men det har også vist oss hvor sterke vi er. I kriser mobiliserer vi det beste i oss: vår evne til læring, samarbeid og kreativitet. De egenskapene som mer enn noe annet utmerker oss blant andre livsformer. Enkeltvis endrer vi oss med alderen, som art endrer vi oss med tiden.
Det som ikke dreper oss gjør oss sterkere, mente Nietzsche. Innen rimelighetens grenser, vil jeg i all beskjedenhet tilføye. Det gjør oss i hvert fall klokere. Som veps, hoggorm og andre prøvelser er kanskje kriger og pandemier redskaper for evolusjonen. Storskalaeksperimenter som bringer oss framover i alder og visdom. Det er likhetstrekk, virus og okkupanter har det til felles at de sveiser oss sammen og forserer fram nye løsninger. Dagens okkupant får forskere verden over til å samarbeide enda mer intenst. Vi blir bedre rustet til å håndtere både denne og neste epidemi. For det vil komme flere, COVID-19 er bare en i rekken.
Les også:«Gave til Drammen kommune fra Peter Y. Berg jr. 1972» var det første mange av oss lærte å lese (+)
I skrivende stund har den tatt over 200 liv i Norge. Jeg blør for de som rammes, og jeg er dypt imponert over de som står i frontlinjen. I tidligere pandemier har dødstallet vært langt høyere, men COVID-19 har likevel fått mye mer oppmerksomhet og har blitt møtt med mer drastiske tiltak. Det ser ut til å hjelpe. Vanlig influensa tar i gjennomsnitt 900 liv hvert år, Asiasyken (1957) tok 1126 liv, Hongkongsyken (1968) tok1768 liv. Spanskesyken (1918-20) tok 14676 liv i Norge og 50-100 millioner på verdensbasis. Mer enn begge verdenskrigene tilsammen.
Spanskesyken var før min tid, men de andre pandemiene husker jeg. Bruddstykker av krigen også. Men en smågutts krigsminner yter overhodet ikke alvoret i situasjonen rettferdighet, så av respekt for de som har opplevd virkelige traumer fra kriger, lar jeg det ligge. La meg heller ta et par andre personlige erfaringer.
Les også: Her har de eliminert viruset
Krisen er mirakelets mor. Jeg snakker av erfaring.
Da jeg var i tjueårene, satt jeg en gang på med en kamerat i folkevogna hans på en tur fra Orkanger til Trondheim. Veien der det skjedde gikk 40-50 meter fra fjorden og lå 10 meter høyere. Han kjørte så fort bilen kunne gå. I en sving mistet han kontrollen. Hadde det vært filmet, ville man sett bilen treffe autovernet, som besto av betongklosser, og virvle flere ganger rundt i lufta. Man ville sett begge dørene sprette opp og først en person, så, ved neste rundkast, en til bli kastet ut. Begge samme vei, ut i sjøen. Så ville man sett bilen, etter en luftferd på tretti meter, lande på taket i fjæresteinene. Taket ble slått helt ned i kupeen, bilen var flat.
Jeg våknet av at jeg lå og svømte. Like bortenfor lå kameraten min og plasket.
Det som reddet oss, var for det første at vi ikke hadde setebelter. Hadde vi blitt med bilen ned i fjæresteinene, hadde vi blitt knust med den. For det andre at begge, mirakuløst nok, ble kastet ut i sjøen. Hadde vi landet i steinene, ville vi også blitt knust.
Kameraten min kjørte seg i hjel et par år senere.
Jeg har alltid vært fly-interessert. Et ledd i å ta flysertifikat er å fly alene og mellomlande på to fremmede flyplasser. Jeg fløy trekanten Torp, Gardermoen, Fornebu, Torp. På det siste strekket, like etter å ha tatt av fra Fornebu, fikk jeg et anfall av panikkangst. Det vil man ikke under noen omstendighet ha, spesielt ikke når man er alene i en flymaskin 300 meter over bakken. Jeg hadde de klassiske symptomene: jeg fikk ikke puste, hjertet raste avgårde, synsfeltet snevret seg inn og det begynte å suse i hodet. Jeg må ikke besvime, husker jeg at jeg tenkte, da styrter jeg i villastrøket på Stabekk. Jeg kom meg ut av krisen ved en avledningsmanøver som krevde bruk av vett og forstand. Jeg tok mikrofonen og kalte opp kontrolltårnet på Fornebu med en overflødig melding. Den saklige kommunikasjonen med tårnet gjorde utslaget. Jeg begynte å se klart igjen, krisen var over. Det hendte aldri igjen.
Les også: Slik kan du spare penger på sommerblomstene i drammensdistriktet (+)
I Trondheim skjedde det en gang en bisarr variant av denne hendelsen. En metafor for alle kriser.
I 1953 var det ennå flyplass på Ladejarlenes tufter. En flyelev skulle fly en øvelsestur alene, tilsvarende min. Da han svingte propellen for å starte flymotoren, traff propellbladet ham og slo ham overende. Motoren startet likevel, flyet suste nedover runwayen, lettet og fløy ut over Trondheim.
Hadde det vært meg, i en yngre utgave, som lå igjen i gresset og så etter flyet, ville jeg fryktet at det skulle styrte i byen og sette den i brann. Hadde det hendt meg nå, ville jeg tenkt at det kom til å falle ned i fjorden uten å skade noen. Vi blir mer optimistiske med åra.
Begge teoriene, eller ingen av dem, slo til. Flyet styrtet i byen, men mirakuløst nok i en bakgård, uten å skade en sjel.
Moralen er at kriser kommer og går. Vi trenger dem, de meisler ut personligheten vår og gjør oss til de vi er. «Worst case»-scenarier slår sjelden til, ikke nødvendigvis «best case» heller. Bekymringer for framtiden er bortkastet, det skjer gjerne noe uforutsett.
Framtiden har aldri vært mer spennende.