Ayse Koca er konferansier for Interkulturs markering av kvinnedagen

Hvem: Ayse Koca (44)

Hva: Forfatteren bak Yoko Onur-bøkene er konferansier på Interkulturs markering av den internasjonale kvinnedagen. Markeringen arrangeres på Union Scene på Kvinnedagen, 8. mars.

– Fortell litt om arrangementet og hvorfor du stiller opp som konferansier?
– «Kvinnestemmer» er tema og fokus i år, og arrangøren Interkultur lover at du vil møte kvinner som har utgjort en forskjell, altså heltinner som inspirerer. Dette traff meg da de spurte om jeg ville stille som konferansier. Jeg har hatt lignende oppdrag før, men ikke deltatt på dette arrangementet tidligere – så det blir stas. Det blir blant annet åpningstale, mat og underholdning – og i år kan man fint både gå i 8.mars-tog, delta på 8. mars-komiteéns arrangement og gå videre til Interkulturs markering på Union scene. Det skal i hvert fall jeg, og jeg gleder meg til å møte enda flere kvinnestemmer fra ulike lag i år.

– Hva betyr 8. mars for deg?

– At man blir klokere hver gang man går i 8.mars-tog, hører på appeller og føler at man er del av noe større. Da jeg var ungdom snek jeg meg ut for å gå i 8. mars-toget – på tross av frykten for bygdedyret og jungeltelegrafen som gikk lenge før markeringen var over. Det var likevel viktig å delta, og å stille opp bak paroler som var riktige for meg. I dag synes jeg 8. mars betyr å hedre dem som har kjempet før oss, å hylle det vi får til og å minne oss selv på veien vi skal gå videre sammen, uansett alder og kjønn. Man kan ikke bare belage seg på at noen andre sikkert gjør jobben; fikser likestilling og muligheter til den dagen du trenger det. Alle må gjøre litt hvis alle skal ha like muligheter – og det er fortsatt ikke slik, dessverre. Hvis vi ikke husker på det og slutter å kjempe videre, kan vi miste det vi har fått til. Slik verden ser ut i dag, er det enda viktigere å fortsette kampen.

– Hvordan da, mener du?
– Det er vel et velkjent fenomen at verden styres av politikere som nesten river ned demokrati og velferd og alt som har blitt kjempet for. Derfor er det ekstra viktig at alle kvinner møter opp, går i tog og markerer dagen sammen. Det er viktig med samhold og mangfoldighet – og til det trenger vi alle stemmer. Dagen handler ikke kun om feiring, men også om å minne oss på hva som funker og ikke funker. Så jeg oppfordrer alle som planlegger en tur til markeringen på Union scene om å gå i tog sammen først.

– Så du synes den internasjonale kvinnedagen er en politisk markering, og ikke en feiring? Eller begge deler?

– Ja takk, begge deler! Alt er politikk selv om vi innbiller oss at vi ikke eier politiske briller. Jeg mener at kvinner må delta på politiske markeringer i forbindelse med kvinnedagen, for da støtter vi stemmene som taler for oss – som en flerstemmighet som blir et fint og sterkt kor. Det er jo også en feiring, men jeg synes ikke noe om at kvinnedagen har blitt en ekstra morsdag i flere land og kulturer – sånn skal det ikke være.

– Hvilke saker mener du nå er viktigst å fremme i forbindelse med kvinnedagen?
– Mange ting og alt som handler om kvinner og barn. Hvis jeg skal trekke frem noen saker, blir det at mennesker skal få bestemme over sin egen kropp, egne liv, og at man skal være likestilt på alle nivåer. Like muligheter for alle er mitt mantra uavhengig av kjønn. Og når noen skal fikle med fedrekvoten, likelønn og slike ting som fungerer – dette berører jo kvinners muligheter!

– Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Jeg klarer nok ikke å velge én bok, men kan nevne at «Anne+Jørgen=Sant» av Vigdis Hjorth fortsatt gjør meg forelska. Og alt fra Lars Saabye Christensen. Han er min store litterære helt. Jeg føler meg som en ekte Osloborger etter å ha lest bøkene hans – gjennom ham har jeg fått leve meg inn i det å være en kvinne i Oslo på 50-60-tallet. Også skriver han som en gud.

– Hva gjør deg lykkelig?
– At barna mine har det godt og opplever mange lykkelige øyeblikk.

– Hva gjør du når du skeier ut?
– Da har jeg hjemme-alene fest på en fredagskveld med høy musikk og noe godt i glasset. Alene. Jeg skeier best ut når jeg bare kan være meg. Da kan jeg godt svinse på svansen, og det gjør ikke noe om jeg synger feil på refrenget.

– Hvem var din barndomshelt?

– Den var vanskelig… Jeg husker ikke, men jeg har alltid sett opp til folk som er dønn ærlige og står for det de mener – og folk som tør, på tross av frykten og all ubehaget det vil føre med seg.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg fortsatt er perfeksjonist. Det er dårlig bruk av tid og energi. Og at jeg er utålmodig. Dette er to ting jeg jobber mye med.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Generelt er jeg imot å gå i tog for alt som handler om å gå imot andre gruppers synspunkter. Man burde heller gå i tog for å heie fram sine egne løsninger på saker og ting. Men jeg er villig til å gå i tog for avskaffelse av selvhøytidelige politikere som blir valgt inn via fake news og fiksfakseri, og som tror de kan gjøre hva de vil og ikke takler motbør.

– Er det noe du angrer på?
– Jeg liker ikke å bruke ordet angre, for jeg mener at man lærer av alt man gjør, og best gjennom prøving og feiling. Men jeg angrer litt på at jeg har hatt dette snill-pike-syndromet hengende over meg i altfor mange år. Jeg har jo nesten ingen kule historier å fortelle om, og hater å mingle av den grunn.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Jeg vil ikke stå fast i en heis! Jeg har klaustrofobi. Så stakkars den som står der med meg, da!