Ole Paus og Motorpsycho. Anmeldelse: «Så nær, så nær»: Møte ved en milepæl

5

Ole Paus

«Så nær, så nær»

Drabant/Grappa

Ole Paus og Motorpsycho sammen låter akkurat så samstemt kontrastfullt som det ideen varsler. Norsk viserocks evige samvittighet møter Trondheims-rockens verdensstjerner, begge kompromissløse petimetere fra hver sin generasjon. Det er udiskutabelt at de hver for seg har skapt noen av norsk musikks største øyeblikk, men det var ikke gitt i utgangspunktet at de skulle skape ett til i fellesskap. Så kommer albumet «Så nær, så nær» som et monument over noe som har vært og over nytt håp. Ole Paus snubler ut fra en moralsk ruin, om man tolker enkelte av tekstene inn i en overordnet nasjonal sammenheng, men det er samtidig et dypt personlig album der Paus griper om tvilen og troen slik han også har gjort før. Men denne gangen er det håpet som skinner sterkest. Det er et håp om velsignelse like mye som det er et håp om en rik fortsettelse. Fokuserer man utelukkende på det musikalske og et Motorpsycho forsterket med den svenske Dungen-gitaristen Reine Fiske, kommer man også så nær kjernen som mulig er.

Les også: Anmeldelse: Sløtface rett i fleisen

Motorpsycho og Fiske er gamle kjenninger som har dyrket fellesnevnere innen prog-, kraut og psykedeliarocken tidligere. Denne gangen borer bassist Bent Sæther, gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan og trommis Tomas Järmyr seg ytterligere ned i det nyanserte klassiske rocklydbildet som de lenge har utforsket og utvidet nær sagt siden starten, og tar de noen klare retningsvalg sammen med Fiske. Han blir som en slags musikalsk vektstang som hjelper trioen med å løfte fram Paus og hans tekstskyer. Paus kommer fra den mer rocka delen av trubadur-tradisjonen, om man ser han fra starten med «Garman» og The Pussycats, og har uansett rustansamlingene rundt senere taktskifter aldri vært langt borte fra den intuitive viserocken. Motorpsycho har om ikke lagt seg opp til Paus, så i det minste opp mot en tradisjon som også de har vært opptatt av – med et annet utgangspunkt. Det er slik de utfyller hverandre, med å insistere på sine individuelle særpreg når helheten rundt låtene bygges.

Les også: Motorpsycho: «The Crucible» oser av musikalsk kraft

Innimellom er det ikke godt å si hvem som følger hvem når Paus skjener av gårde i kjent stil og med enda mer gruff enn vi kan huske å ha hørt før, men vi er veldig glade for at ikke hele albumet låter som introen på «Hvit støy (Dolphins farvel»), hvor Paus mumler smått krakilsk prøvende mot det som kan være et musikalsk hoderystende rockeband i en prøvende fase der vi mer enn aner at ingen turte håpe på et godt resultat i den andre enden. Men det er det blitt, et album som står ut fra noe annet du har hørt, og da snakker vi ikke bare om motpolene Paus og Motorpsycho. Den samme låten består av et gitarspill som åpner hele produksjonen, boogiemedrivende elektrisk og akustisk sammensatt.

Les også: Festkveld for Halvdan Sivertsen (70) i Oslo Spektrum

Artikkelen fortsetter under bildet.

Omslaget til «Så nær, så nær».

Les også: Ole Paus fra begynnelsen

På «Vardøger» bygger Motorpsycho opp et The Band-aktig akkompagnement til Paus’ stemme og dylanske munnspill, supplert med fine gitarbruer mellom versene. Paus lar seg åpenbart ikke temme vokalmessig, men Motorpsycho har lykkes bedre enn aller de fleste som har prøvd når det sørge for at akkompagnement og musikalske bidrag får like stor plass som den evige rabulisten. Sistnevnte stikker fram nakken denne gangen også. På «Fest i hovedstaden» har den gode stemningen surnet og byen han synger om er «som et dårlig teater/med et stykke ingen vil se på». Han spør etter Raymond Johansen i Europas miljøhovedstad der alt blir revet for gi plass til nye høyhus av stein og glass. Han finner fram uttrykket «Lissomland» og lurer på hvor det er blitt av Lillebjørn, den lille mann. Kanskje som en hyllest til Lillebjørn Nilsen og alle de andre som har gitt Oslo en stemme som ikke lenger trenger gjennom.

Les også: Anmeldelse Mimmi: «Semper Aedem»: En dronning verdig

Også andre tekster har brodd, om enn på ulikt vis. Han avkler den ekstreme høyresidens framvekst totalt med «Blonde beist», en «vuggesang» med de kostelige linjene «Selv blonde beist må få sove nå/i sine blåblå dynetrekk/mens tusen nettroll passer på/fra hver sin lille sekk». «Tvillingen» blir en utvetydig henvisning til den nyere abortdebatten og en påminnelse om at Paus er ambassadør for organisasjonen Menneskeverd, mens sangen «Helt tilfeldig» kan tolkes som en mellomting av en poetisk tekst om blind vold og en overgangsrite.

Det insisterende i Motorpsycho komposisjoner fra det blå og effektive til det storslåtte gjør albumet til en genistrek som musikalsk tårner seg opp over tekstgrunnlaget. Og de blir helt og holdent seg selv til slutt. Den avrundende låten «Ruinbyen» er tradisjonen tro et monumentalt beist der de sammen med Reine Fiske og fiolinist Mari Persen sirkler seg inn mot det aller innerste i et forsøk på å fravriste musikken sitt enigma. Her er variasjonen levende og kompromissløs, som når de senker seg helt ned til den mest finkornede klimpringen på tredje verset, før (den på albumet flere ganger gjentatte) linja «Gud velsigne dem» fra Ole Paus heiser det hele opp igjen til det episke og nydelig langstrakte og symfoniske. Her er fødsel og død og gjenoppstandelse, og det hele blir et eksempel på hvordan Motorpsycho ivaretar sine egne visjoner selv når de møter motstand i form at et syngesnakkende hode som har sin helt egen agenda. Det som imponerer er hvor godt de utfyller hverandre.

Les også: Deathprod: Det aller mørkeste

Mens andre låter på albumet ruller av gårde som om The Flying Burrito Brothers møter The Grateful Dead, blir «Ruinbyen» et nattblått møte der musikken tydeliggjør det lyrisk avsluttende som tekstene gir et omriss av. Om Ole Paus sa at han skulle gi seg som plateartist med trippelutgivelsen som het nettopp «Avslutningen» i 2013, som besto delene «Oppgjøret, «Omfavnelsen» og «Avslutningen», så er framstår «Så nær, så nær» mer enn noe som en avslutning, eller snarere det å komme en avslutning i møte. Albumet er som helhet en bauta over et liv, en tro og et ettermæle, hvor heller ikke politikken og systemkritikken får hvile, men over dette igjen rager sanger som «Ingenmannsland», «Vardøger» og «Gud bevare landsbyen min» med skildringer av de nære ting og de aller største tanker.

«Ruinbyen» blir et rekviem og noe av det aller sterkeste Paus har laget, som en salme over sannheten som suger kraften fra Bachs «Erbarme dich, mein Gott». Avslutningen blir også noe av det mest inderlige Motorpsycho har komponert, og et skritt videre for et band som aldri slutter å fascinere i sin fargelegging av sin oppfatning om hva rock kan være i ytterste konsekvens. Og stort lenger ut enn i et samarbeid med Paus, kommer du ikke om du heter Motorpsycho.