– Det tøffeste står på forsida

«Hei. magnus jagland her. tenkte og foreslå at du kan låne bokmanuset mit og lese boka. om du ønsker».

Meldingen som tikker inn på mobilen får følge av flere. Oppdateringer om forhåndssalget (bestillingene renner inn på Facebook), oppmuntringer om å nyte lesingen, bekymring om han har husket noe feil. Hyggelige små drypp, ansvarsfullt overfor journalisten, målrettet. Fokuset stilt skarpt inn på to nært forestående begivenheter: Bokslipp på Skjenkestua med tilhørende utstilling neste helg, og den store utstillingen «Usensurert» i Oslo – begge deler med Jagland Kjeldsen representert i særegen stil.

Minutter

Det siste året har Magnus Jagland Kjeldsen skrevet nesten 400 dikt. Egentlig ville han finne ut om det var mulig å klare to om dagen. Da han talte opp i fjor, kom han til 737 dikt siden 2016.

– Jeg skriver fortsatt dårlig, men med telefonen er det blitt mye lettere. Denne hadde jeg ikke greid meg uten, den er min håndskrift, sier han.Et av diktene heter «Ordblind», fem andre handler også om skriving. Et stort flertall er haiku-lignende, korthogde naturskildringer, kanskje like skiftende i stemning som dagene de er skrevet på. De fleste er skrevet på minutter. Og det tøffeste står på forsida, slår han fast.

– Det handler om at det ikke er noe å skamme seg over å ha dysleksi.

Enorm glede

Den karakteristiske stemmen forsterkes gjennom en blanding av muntlig, dialektord og skrivefeil. Inspirasjonen er ofte natur, han har alltid likt å trekke seg tilbake i skauen til tider. Det kan være egne inntrykk, eller skrevet til fotografier han finner på nettet.

– Jeg har blitt kjent med mange flinke fotografer.

Når det gjelder litterær inspirasjon, stanser han litt opp.

Han har ikke lest så mange.

– Selv om jeg liker Vindtorn og Wildenvey, er det også litt bevisst at jeg ikke leser så mye. Jeg vil ikke stå i fare for å stjele!

Mest er det likevel morfaren Knut, som blant annet var redaktør i Fremtiden, han føler slektskapet til.

– Jeg har en trang til å skrive, det gir meg enorm glede, sier han.

– Ler inni meg

I 1982 fikk Magnus diagnosen MBD, i dag er han aktivt medlem («hyperaktivt medlem» kan du si!) i ADHD Norge, som har 10.000 medlemmer og er den største frivillige organisasjonen innen psykisk helse. For fire år siden fikk Magnus Jagland Kjeldsen laget facebooksiden

«ADHD ingen hindring». Den har nå 1.400 følgere, og her deler han fagstoff og artikler, nyheter om konferanser og så videre. Ideen til å lage en fargerik og morsom logo har han tatt videre, nå produseres jakker og andre effekter som kan bestilles med det som har blitt hans livsmotto på – om man er sterk nok til å bære det.

– Jeg har opplevd at folk bak meg i butikkøen har ledd av meg og snakket om jakka. Da ler jeg inni meg. Men det er klart, du må være klar for det – du skal tåle at folk ler, og at du skiller deg ut.

– Se deg om i verden – det fins ledere i høye posisjoner med ADHD, sier Jagland Kjeldsen.

På Facebook var det også han begynte å poste dikt, og morens samboer Kjell Aubert har hjulpet ham å sette opp boka.

– Jeg synes det er viktig å vise alle med ADHD at vi får til alt vi vil. Det er bare å be om litt hjelp noen ganger, sier han.

Formet i teateret

Magnus Jagland Kjeldsen får til. Og vet at han alltid har hatt gode folk rundt seg. At han i dag har fast jobb hos en entreprenør som driver med betong og bruvedlikehold, takker han Knut Fossum for.

– Knut, som er snekker, trengte en «hjelpemann på vogna». Han tok meg under sine vinger og lærte meg mye om snekring og om livet generelt. Vi har vært gode venner og kollegaer i over 20 år, forteller han.

Han har vært snekker, og har jobbet tre sesonger med selfangst i Østisen. Han har gått folkehøgskole med revylinje, etter at Drammens Teater ble hans første arbeidsplass. Vaktmester Tore Hansen tok ham under sine vinger i en vanskelig periode på ungdomsskolen.

– Jeg ble vaktmesterassistent, og jobbet på alt av forestillinger. Tore var også med og forme meg. Han var med på å vise meg hva jeg hadde – han fant det gode i meg sier Kjeldsen enkelt. Både han og tvillingsøsteren Marianne fikk smaken på de skrå bredder i en tid da hovedscenen på teateret faktisk skrånet, før brannen i 1993. Introduksjonen til amatørteatermiljøet DrammeNye og vennskapet med vaktmesteren startet – som mye annet – med moren Vera.

– Moder’n har vært flink til å følge opp. Det er viktig for meg å si.

Familiebåndet til morens fetter Thorbjørn er han ikke like opptatt av. – Jeg har vært flink nok til å stikke meg fram sjøl! Men det nærmeste jeg kom politikk var å bli kastet ut av lokalene til Unge Høyre under EU-valgkampen i 1994, ler Kjeldsen.

Mannen i gata

En uke er gått. «147 forhåndssolgte bøker», tikker det inn på sms.

Hva slags tilbakemeldinger får du?

– Folk liker det. Det er lettleste dikt, og passer kanskje for mannen i gata. Jeg bruker ikke vanskelige ord og skriver rett fra levra.

Ble sett i oppveksten

At så mange så Magnus i oppveksten har vært viktig for både ham og familien, sier mamma Vera Jagland.

Hun kjente selv vaktmesteren som tok inn den gang svært unge Magnus som assistant, og roser hans betydning for hvor sønnen er i dag. Men også flere årvåkne enkeltpersoner i skolesystemet, og ikke minst samspillet i en stor familie der hun valgte å være hjemmeværende, har vært avgjørende, sier Vera Jagland.

Avlyste timer

– Magnus har en tvillingsøster og en storebror som bare er 22 måneder eldre enn ham. Derfor ble det tidlig klart for oss at han var annerledes, forteller hun. Som fireåring fikk Magnus time hos barnelege. Uten barnevakt stilte Jagland med tre små barn på legekontoret.

– Idet vi kom inn gikk han ut på forværelset og avlyste de neste konsultasjonene. Jeg gikk ut derfra med en brosjyre i hånda på en diagnose jeg aldri hadde hørt om, sier Jagland. I 1982 var det MBD (Minimal Brain Dysfunction) som medisinsk betegnet Magnus’ utfordring, og for familien Jagland åpnet det flere dører, og alt så ut til å skulle starte «på stell». PP-tjenesten ble koblet inn, tvillingene fikk straks barnehageplass og skolestart ble forberedt godt.

Sendt på fisketur

– Klasseforstanderen var flink, men likevel ble det klart at skolen ikke hadde alle svar. Det har hatt mye å si at jeg har stått på, ringt og fått til møter, hele veien.

Med etter hvert fire barn valgte foreldrene at én ble hjemmeværende. Som mange med ADHD var Magnus avhengig av mest mulig forutsigbarhet. Selv om søsknene tok mye ansvar gjennom skoledagen og i nabolaget på Konnerud, var verken barne- eller ungdomsskolen problemfri, oppsummerer Vera Jagland. Men som sønnen peker hun på de gode blikkene som gjør hans skolefortelling til å ikke handle primært om nederlag. Ungdomsskolen var vanskelig, men en historie er verdt å nevne.

– Da Magnus kom opp i kristendom muntlig, gikk klasseforstander Jan Nordahl hjem og leste inn hele læreboka på kassett – og sendte Magnus på fisketur. Der sto han og kasta med kristendommen på øret. Dagen etter gikk han opp og fikk sin eneste femmer, forteller moren.

– Bare skriv

– Det viser bare hvor mulig det er å få til ting, hvis du får gjort det på den riktige måten, sier hun.

Barnebarnets beundring for Veras far, Fremtiden-redaktør Knut Jagland, kommenterer moren slik:

– Han var på mange måter litt lik Magnus, var rastløs og hadde perioder han likte å være for seg selv. Men alle visste hvor flink han var til å skrive, og at også jeg alltid har vært opptatt av det skrevne ord, det kommer fra faren min. Han skrev lett og forståelig, og selv om han var opptatt av at ting skulle være riktig, oppmuntret han Magnus. «Bare skriv», sa han, få det ned, og ba oss passe på å ikke rette så mye at meningene til Magnus ble borte.

– Nå har han forresten skrevet så mange dikt at han fint husker hvor det skal være dobbeltkonsonant, ler moren.

Tilhørighet

Da teatervaktmester Tore Hansen døde for tre år siden, snakket datteren Linda Strøm-Hansen med presten om engasjementet han hadde hatt for flere unge. Magnus Jagland Kjeldsen var en av dem.

– Pappa var flink til å se folks ressurser, både de som slet, og sterke personer som var langt fra hjelpeløse. Han trivdes med Magnus, og syntes han tilførte noe han satte pris på. Og han hadde stor glede av framgangen Magnus fikk gjennom det å ha tilhørighet.

– Slik han opplevde det ble han roligere og fant trygghet, og klarte å balansere «spilloppmakeren» som noen ble mest sliten av, med en fyr som spredte glede, sier Linda Strøm-Hansen.