Hvem: Tina-Maria Krantz Andersen
Hva: Russ i 2017 fra Skotselv i Øvre Eiker.
Hvorfor: Skrev et større leserinnlegg i Drammens Tidende hvor hun går hardt ut mot russegutters behandling av jenter.
Kan du fortelle litt om episoden du baserer innlegget på?
– Det var en kveld i russetiden som vi hadde avtalt å møte opp på et gitt møtested. Vi hadde fått inntrykk av at vi skulle få rulle med guttene i russebussen, men da vi kom dit så vi at det var rundt 30 andre jenter der, og det var bare ti plasser i bussen. Da begynner guttene i bussen med «uttak». Jentene må stille opp på rekke, og blir lyst på med lommelykt og må ta pushups og knebøy for å vise fram kroppene sine, og det ble filmet. Guttene sitter sikkert på disse bildene ennå. Jeg og venninna mi gikk fort ut av rekken, fordi vi har mer verdighet enn som så. Vi ville ikke være med på det.
Hva slags kvinnesyn føler du dominerer blant gutter på din alder?
– Jeg har lenge følt at kvinnesynet er relativt dårlig. Det er mye prat om kropp og press på hvordan man skal se ut og oppføre seg overfor gutter. Jeg opplever at de forlanger en del og at de krever mer enn de fortjener. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle menn, men en skremmende stor andel.
Hva tenker du er bakgrunnen for sexistiske holdninger blant unge menn – er det noe spesielt som skjer når man blir russ og bryter grenser, eller snakker vi om mer generelle problemer?
– Jeg vil si at det til en viss grad er et generelt problem, men russetiden forsterker det og drar det helt ut. Det vises mye tydeligere at kvinnesynet er så ødelagt. Russetiden er kjent som en tid for å slippe opp moral og ansvar. Jeg mener at det skjedd endring i kvinnesynet i nyere tid, etter at det i lang tid har vært bevissthet om kvinners rolle i samfunnet. Hvis kvinnesynet faktisk er på vei tilbake, må vi stoppe utviklingen med en gang.
Hva kan gjøres for å få til en holdningsendring?
– Det må først og fremst snakkes om. Vi må snakke om at vi ikke skal la oss undertrykke på den måten.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det er kanskje «Kjære» av Linnea Myre. Det er en samling av brev til psykologen, til moren, faren, ekskjæresten og alle hun har følt for. Hun er et forbilde når det gjelder at man kan komme seg og at man er sin egen redning. I boken skriver hun i brev til moren om at hun har tenkt å ta selvmord. Det er interessant å se hvordan hun utvikler seg. Hun skriver om alt fra depresjon og spiseforstyrrelser til brev til produsenten av rødbetsaft hvor hun klager på klumper i safta.
Hva gjør deg lykkelig?
– Jeg har veldig gode venner og familie som støtter meg og hjelper meg i hverdagen. Og så må jeg si at jeg ble lykkelig over å få russeinnlegget på trykk. Anerkjennelse betyr noe for meg, slik det gjør for alle andre.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg misliker veldig at jeg bryr meg om anerkjennelse. Det handler om samfunnet jeg har vokst opp i med den ekstreme eksponeringen med sosiale medier og at man aldri er offline. Man skal konstant aksepteres av hele verden egentlig. Det tærer på den mentale helsa etter hvert.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Akkurat nå skulle jeg gjerne stått fast i heisen med Torbjørn Røe Isaksen. Jeg tror vi skulle fått til en god samtale om arbeidsplasser, skole og fraværsgrenser. Det er spennende temaer som jeg tror vi kunne pratet lenge om.
