Knivkast, branner og blanke knapper

ELISABETH HELGELAND WOLD

Branner, kriger, oppturer og nedturer, har preget seilloftet på Tangen gjennom 250 år. Og det var nesten snipp-snapp-snute for seilmakerne da dampskipene gjorde fremmarsj og Peter Hannibal (1842–1926) ikke uten videre ville oppmuntre sønnene til å ta over det allerede gamle Seilloftet mot slutten av 1800-tallet.

Men den yngste sønnen Peter (1899-1968), som egentlig ønsket å bli sjøoffiser, ombestemte seg da han fikk et brev fra storebror med klar tale:

«Det er de blanke knappane som står i hue på deg, tjukken! Reis hjem te´far´in og bli seilmaker!».

Så da ble det marlet, fetthorn, fauter og kyller også på lillebror, som i tillegg kunne føre navnet videre slik vi kjenner det: Peter Høeg Seilmakeri.

Men la oss gå enda lenger tilbake. Til starten i 1767, 22 år før den franske revolusjon, da Frederik den femte av Danmark-Norge nettopp var gravlagt, og til det enda var 44 år til Drammen ble en by, og til Ole A. Dahle startet opp seilloftet på Tangen.

Ole A. Dahle ble pleiefar til lille Peder Nielsen Høeg (1768-1818). Pleiemoren skjemte bort Peder, hun ville helst ha ham hos seg i huset. Men han ble omsider seilmaker, og da Ole Dahle døde, tok Peder straks ledelsen over seilloftet og overtok eiendommen for 300 riksdaler. I det lille enetasjes rødmalte huset ved vannkanten, fantes det i tillegg til seilloftet en liten vinkjeller og en urtehage, så sansen for det gode liv hadde de saktens på Tangen på 1700-tallet. Det fantes også flere bygninger på eiendommen; hestestall, fehus, vedskjul, hønsehus og svinesti!

Da Peder var 27 år giftet han seg med Maren Andersdatter, en matrosenke med fire barn som var hele 19 år eldre. (Mange vil sikkert stusse over denne aldersforskjellen i våre dager, hvorfor en ung mann ektet en godt voksen dame. Men det kunne være mange grunner til slike ekteskap, ofte praktiske og økonomiske). Men etter fem år døde matrosenke-Maren og Peder, som var kjent for ikke å kaste bort tida, giftet seg på nytt etter tre måneder. Den utvalgte denne gangen var kanskje mer passende i alder og sosial status, 28 år gamle Anne Catherine «Nancy» Arbo, og de ble viet i Strømsø kirke. På fem år ble fire barn født, men bare to overlevde; Ole Alsing Høeg og søsteren Maren Maria.

Egentlig ville Ole være til sjøs, men ble hanket inn av sin myndige mor etter kun 18 uker ute, han måtte komme hjem å styre seilloftet fordi den gamle danske seilsvenn Mathias Sieber, som hadde jobbet under Peder, ikke lenger egnet seg til å lede loftet. Det hersket mye drukkenskap, som det het, og det ble en gang kastet kniv etter stakkars Ole, da han skulle ordne opp på arbeidsplassen. Faren, gamle Peder var skrøpelig de siste årene av sitt liv, nødsårene på begynnelsen av 1800-tallet hadde tatt knekken på ham, men han kunne lukke sine øyne i visshet om at seilloftet ble driftet videre av sønnen Ole, som var en djerv og møysommelig seilmaker, og som nok var preget av nøden på begynnelsen av 1800-tallet. Ole brydde seg absolutt ikke om utskeielser, forlystelser eller luksus i noen form. Han hadde ikke ring på fingeren og han bar ikke engang ur! Han gjorde jobben sin med stor flid, og mange undret seg nok over hvorfor han kausjonerte for folk som hadde kommet i økonomisk trøbbel. Et godt hjertelag må han ha hatt. Arbeidsdagen hans startet klokka fem og han var i seng klokka 20 hver kveld.

Ole giftet seg med unge Elen Johanne Nielsen fra Holmestrand, en svært begavet og oppegående kvinne med en utrolig formidlingsevne, enda hun bare hadde seks ukers skolegang. Uten hennes dagbøker og notater hadde ikke historien om Høegene på Tangen kommet fram. Familien har i flere generasjoner holdt av sin forgjenger, og søster til nåværende seilmaker er da også oppkalt etter sin tippoldemor, Elen Johanne.

Brannen i 1870 rammet hardt, både seilloftet og hele Tangen. Stakkars Ole, som tok en lur hos søster Maren i bryggerhuset da brannen brøt ut. Da han løp ut glemte han å ta på jakken, hvor det lå hele 400 spesidaler. Seil og full rigg til 13 skip gikk med i brannen, i tillegg til alle bygningene og verdiene. Ole fikk brannskader da han og sønnen Peter Hannibal (1842–1926) forsøkte å redde seil i en pram, men den sank og unge Peter Hannibal overlevde ved å svømme midtfjords. Det direkte økonomiske tapet ble 8-10.000 spesidaler, enorme summer på den tida og man får et inntrykk av hvor stor bedriften var.

Etter Ole var det sønnen Peter Hannibals tur til å drive seilloftet videre, og ikke uten grunn ble han kalt for bautaen på Tangen. I tillegg til å drive seilloftet var han politiker og engasjert i kirkelige sysler og i kulturlivet – han spilte fiolin. Peter Hannibal klarte også brasene gjennom utfordrende tider, men når seilmakerne måtte lære å sy yachtseil fnyste han; – Brodderi! Men broderiet kom de ikke utenom. Som sine etterfølgere på seilloftet, seilte Peter Hannibal regatta, og var lidenskapelig engasjert i det maritime. Da han døde i 1926, ble seilloftet overtatt av fjerde generasjon: Peter, bestefar til nåværende innehaver, han som trodde han skulle bli sjøoffiser men som fikk brev av storebroren sin. Så ble det seil og tau og ikke blanke knapper, og bare 26 år gammel tok han over seilloftet. Moren hans spurte hver eneste dag; – Har du fått noen ordre i dag da gutten min?

Det kunne blitt laget film om seilmakerne og livet på Tangen gjennom 250 år. Og fra Elen Johannes dagboknotater er det nok stoff til en serie på Netflix. Da skulle vi sett dem og seilmakerlivet de levde på Tangen; Peder, Ole og Peter Hannibal. De hadde nok vært stolte over hva alle etter dem har fått til. At seilmakerne på Tangen har greid å holde stø kurs i et så stormfullt farvann er i seg selv et eventyr.