Alle med tilknytning til arbeiderbevegelsen løfter sine hoder, lytter og stemmer kanskje i når «Internasjonalen»s besettende toner lyder:
«Opp alle jordens bundne treller, opp I som sulten knuget har, nå drønner det av rettens velde, til siste kamp det gjøres klar! Så samles vi på valen, seieren vet vi at vi får og Internasjonalen sin folkevår».
Som besettende agitasjonstekst overgås den bare av Det kommunistiske manifest:
«Det går et spøkelse over Europa, kommunismens spøkelse ... Arbeiderne har bare sine lenker å miste. Arbeidere i alle land, foren dere!» «Internasjonalen» synges, Manifestet siteres.
Første gang jeg hørte «Internasjonalen» sunget, var i slutten av juni 1945. Mange hundre frigitte sovjetiske krigsfanger skulle hjem og så stemte de i, på russisk. Tonene og stemningen grep meg, jeg husker dette som det var i går.
«Internasjonalen» ble skrevet i kjølvannet av Pariserkommunen. Teksten er skrevet i 1871 av Eugène Pottier (1816–1887), han hadde selv deltatt i gatekampene i Paris. Melodien kom først i 1888 ved Pierre Degeyter (1849–1932). Teksten er oversatt til alle verdens språk, til norsk i 1904 av Olav Kringen. Første gang trykket på fransk i 1894, i samlingen «Chants revolutionnaires», revolusjonære sanger, har «Internasjonalen» gjennom årene gjennomgått mindre endringer, både i tekst og melodi. Den var også Sovjetsamveldets offisielle sang i årene 1917–1944.
Borgerskapets motstykke til «Internasjonalen» var den nesten hundre år eldre Marseillaisen. Tilblivelsen av denne er enestående: Diktet og komponert av Rouget de Lisle natten mellom 25. og 26. april 1792, opprinnelig som en kampsang for den franske Rhinarmé. Det finnes ikke maken til dens fengende toner. Den ble først virkelig kjent da frivillige tropper fra Marseilles samme år marsjerte inn i Paris og sang den. Den ble sunget da de revolusjonære stormet kongeslottet 10. august 1792. Fra 1793 var den Frankrikes nasjonalsang, forbudt under Bourbonnerne 1815–1830 og under Napoleon 3, 1852–1870. Fra 1871 (Den tredje republikk, 1871-1940) var den igjen Frankrikes nasjonalsang.
Melodien ble brukt i arbeidersanger i mange land, hos oss i Norge som «Gryr i Norden lengslenes sommer» skrevet av Carl Jeppesen. Marseillaisens originalinnledning: «Allons enfants de la Patrie, Le jour de gloire est arrivé ...» er der oversatt med «Gå på hver sønn av fedrelandet, den er kommet befrielsens stund ...»
Når ble «Internasjonalen» for første gang sunget her i Drammen? Det kan ingen si med sikkerhet, men vi kikker i Amagda og Hans Johansens bøker fra barndom og ungdom og finner Hans’ fortelling fra 1909, da han satt fengslet for agitasjon mot det militære:
«Det var med underlige følelser jeg våknet opp lørdag 1. mai 1909. Her satt jeg, sperret inne på arbeidernes internasjonale frihetsdag. .... Nå var tida inne. Nå var toget samlet med musikk, flagg og faner. Først i toget åttetimersfanen. Ved siden av den ungdomslagets fane med innskriften «Ned med militarismen». Nå stemte musikken i med Socialistmarsjen og folk sang med. Jeg stemte også i:
«Snart dages det brødre, det lysner i øst – til arbeidet fremad i kor!
Man håner den fattiges eneste trøst: vår rett til å leve på jord.
Man deler vår frihet, beskjærer vårt brød. Til arbeidet, liv eller død».
Han hørte ikke talen til stortingsmann Anders Buen, bare applausen etterpå. Så stemte de i med «Internasjonalen». Og Hans stemte i med sine lungers fulle kraft i cella:
«De fyrster har oss slemt bedraget. – fred mellom oss foruten svik!
Mot tyranniet vi retter slaget, mot krigen selv vi fører krig!
Kast geværet, la rekkene brytes! Deres helter vi slett ikke er.
Og mordbud ikke mer skal lydes, på brødre vi ei skyter mer.
Så samles vi på valen».
Mellom Hans’ ungdomstid og idealisme ligger to verdenskriger, borgerkriger og revolusjoner, det var godt han den gang ikke kjente til hva framtida ville bringe. Men hva tenker folk førstkommende søndag 1. mai, når de synger «Internasjonalen»? Kjenner de teksten? Tar de den til følge? Synger de av gammel vane for å opprettholde en tradisjon?
Mine foreldre var solide sosialdemokrater, men slett ikke av dem som i alt og ett diltet etter Partiet. De var selvstendige mennesker som gjorde seg opp selvstendige meninger. Vi sang ikke «Internasjonalen» hjemme, men vi kjente innholdet og teksten.
Jeg var med mor på Norderhov Arbeiderpartis kvinneforenings møter. Sosialt, skravla gikk. Foredrag, blant annet av Werna Gerhardsen og andre fremtredende kvinner i bevegelsen. Gudsord fikk vi også på kjøpet. Presten holdt andakt, en passende sang ble sunget.
Det gjorde inntrykk på meg, vesle gutten, når møtet ble avsluttet og alle reiste seg og sang alle versene i «Internasjonalen».
