Onkel Politi får lengre reisevei

Det var en gang – slik kan vi også begynne politiets historie her i Drammen og distriktet rundt. Med sjumilsstøvler på ser politiets historie i byen vår slik ut: Det første, lille politikorps fikk vi i 1813, de var tre mann: fullmektig og to betjenter. Fullmektigen ble til politimester to år seinere, Hans Paludan virket som mester i årene 1815 til 1829. Så fulgte en lang, lang rekke med mestere opp mot vår egen tid. Fra 1872 besto korpset av 22 mann. «Kammeret» var i Rådhuset ved Bragernes torg fram til 1962, da Tinghuset sto ferdig. Politihuset på Grønland ble tatt i bruk før jul 1999.

Drammen byleksikon viser seg fra sin beste side, når politivedtektene omtales: Arbeidsreglementet ble innført fra 1894. De opprinnelige vedtektene var inntil det komiske detaljert: Skulle du over bybrua måtte du, hvis du bar på noe som kunne tilsmusse andre gående, ikke gå på fortauet, men i gata. Det var enveisgåing på bruas fortau. Skrik, rop og høyrøstet sang var forbudt på offentlig sted. Å banke på porter, dører og vinduer uten god grunn, var forbudt. En måtte heller ikke vise seg i «uanstendig drakt», hvordan kunne den se ut, tro? Å kaste stein, vann og snøballer, samt å fyre av kanoner, var også forbudt. Fantes det virkelig private saluttkanoner i Drammen? Bading måtte foregå på spesielt anviste steder. Galopp og hurtig trav var forbudt i byens gater. Kappkjøring med sykkel måtte en ha tillatelse til, og rundet en gatehjørner skulle det varsles med sykkelbjella. Mye å passe på i gamle Drammen!

Brøt en politivedtektene, vanket det straff, bøter for de voksne og ris på bar rumpe for barna! Någjeldende politivedtekter er fra 1997. Hvor mange kjenner dagens vedtekter og konsekvensene av dem?

Før i tida, ikke for så mange år siden, var deler av politikorpset desentralisert. Etaten holdt seg med distriktsbetjenter, en meget god ordning for kontakten mellom «vanlige folk» og «øvrigheta».

For noen tid tilbake hadde en av disse tidligere distriktsbetjentene ved Drammen politikammer en kronikk der han luftet sin bekymring for konsekvensene ved den nye organiseringen og sentraliseringen av politietaten i Norge.

Torbjørn Andreas Pettersen, i byen kjent som «Pollti Pettersen», skrev ut fra flere tiårs erfaring som bydelsbetjent: Forsiktig med sentralisering, formaner han. Hvis den drives for vidt, kan politietaten bli fjern for folket. Den gode kontakten mellom publikum og politi kan bli borte, eller sterkt svekket. Flere andre erfarne og avgåtte politifolk sier det samme.

Selv om denne spalte helst ser tilbake i tida, følger vi likevel med i nåtiden: politidirektoratet og dessverre også politiorganisasjonene legger opp til en kraftig omorganisering av norsk politi i sentraliserende retning. At en høyreradikal justisminister styrer i samme retning, forundrer oss derimot ikke. Ny politimester for Telemark, Vestfold og Buskerud fra 2016, vi husker henne godt fra før. Hun vil bli møtt med skepsis; ikke mot hennes person, men mot hennes etat, som mange oppfatter å være på feil spor. Ingen liker å bli sentralisert bort til annenrangs status! Og hvor mye vil vi få se til politimesteren her i Drammen når tjenestestedet blir Tønsberg?

Hvilke ekstra prøvelser og påkjenninger har byens politi hatt gjennom tidene? Til det vil vi svare: Torgslaget 1881, de fem årene under okkupasjonen 1940–1945 og Therese-saken 1988.

Torgslaget, som ble utkjempet på Bragernes Torv i juni 1881, sto mellom 120 utkommanderte og tilkalte soldater og mange hundre streikende arbeidere. Det var den tids borgerskaps måte å håndtere samfunns-konflikter på. På ordre åpnet soldatene indirekte ild og en rikosjett traff den 16 årige Martinius Tømmeraas og drepte ham. Ifølge Hans Johansen døde ytterligere to arbeidere senere av påførte bajonettstikk. Dette var første gang etter 1814 at nordmenn var blitt angrepet og drept av landets egne soldater. Det skulle gå ganske nøyaktig 50 år til neste gang norske myndigheter satte inn militære mot streikende arbeidere. Det var under Menstadkonflikten juni 1931. Det var forsvarsminister Quisling i Kolstads bondepartiregjering som sørget for det. Liv gikk ikke tapt.

De fem okkupasjonsårene 1940–1945 ble den største og mest langvarige påkjenningen for vårt politikorps. Politifolkene ble utsatt for et sterkt press for å melde seg inn i NS, altfor mange ga etter, en del ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Polen. Uniformene fikk grønn farge, de gamle, gode og mørkeblå uniformene måtte legges vekk. Jubelen og lettelsen var stor da freden kom mai ’45 og politiet igjen viste seg i sine opprinnelige og – vi vil si – kjære uniformer. Aldri har vårt politi vært mer populært enn i den første tida etter okkupasjonen.

Den enkeltsaken som antakelig har krevd mest politiressurser her i Drammen, er Therese-saken fra 1988. 3. juli 1988 forsvant Therese Johannessen, 9 år, fra Fjell. Etter noen år tilsto Thomas Quick (Sture Bergwall) bortførelsen og drapet på Therese og sju andre drap. Bevis ble ikke funnet og Quick er i dag en fri mann.

Vi spør oss: Vil Onkel Politi, slik vi helst vil kjenne ham, forsvinne? Erstattet med en fjern tjenestemann/kvinne som vi ikke kjenner – og som vi ikke får noe forhold til?