Frykten i grendehusene

For mens durkdrevne ordkløyvere duellerer foran det norske hus om hvem det egentlig er som er farligst akkurat nå – IS eller godhetstyrannene, får mistro og gjensidig skepsis blomstre i bakhagen.

Onsdag fyltes kommunestyresalen på Haugestad i Lier til randen da Frps lokallag inviterte til foredraget «Islam. Den 11. landeplage». Rundt 90 stykker overvar tjuvstarten på Hege Storhaugs lanseringsturné for boka hun startet på den dagen Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris ble massakrert på jobb. Hasteutgitt denne uka, i frykt for at verden skal se så annerledes ut allerede neste år at den ville måtte skrives om dersom den skulle gis ut som planlagt.

Politiet pleier ikke å passe på utenfor når lokallag av et norsk regjeringsparti har årsmøte. Heller ikke har de pleid å følge bokslipp, selv når det er terriere som står på tittelbladet. Nå gjør de det. Både i Lier onsdag og i Fredrikstad torsdag fulgte de diskret med i Storhaugs oppiskede kjølvann. Det noteres.

I tillegg til Storhaugs to tiår lange kamp for å avkle det hun nå betegner som en grunnleggende voldelig religion, har tida meislet ut posisjonen hennes. Som kveldens vert Frp er hun bekvem i sin «dette har jeg sagt hele tida»-retorikk, og hennes ordspill på Øverlands berømte oppgjør med kristendommens mørke er selvsagt ikke uten poeng. Samtidig er det tydelig at hun ikke trenger scoringer for å vinne stadig større arenaer – selv hun virker forbauset over walkover-poeng som følge av at hun og organisasjonen HRS oppfattes som nær alene på banen. Nettsiden er godt lest.

– Jeg er bekymret for landet vårt. Kaoset nå er i ferd med å ødelegge alt vi har bygd opp, sa en tilhører. Hvor mange trossamfunn har vi fått? Og hvor mye får flyktningene i uka nå, Hege? Spørsmålene spriker fra statsvitenskap til statistikk, og sorg over barn og svigerbarn som ikke vil høre snakk om uroen som har festet taket. Hvor lenge har vi penger til dette?, spør salen, og finner ingen trøst i Storhaugs gjengivelse av en Finansavisen-utregning. Hun er ikke skråsikker, men har gode anonyme kilder på at man ikke skal belage seg på å få pensjon. Når Erna og Siv ikke roer gemyttene med SSB- eller departementssikrede beregninger, vokser tall fram i så ymse bed.

«Nå er vi allerede fem millioner nordmenn. Eller fire etniske», som en av dem som tok ordet sa det. Storhaug selv ser det ikke som uttrykk for frykt, men som avmakt. Hun legger skylden på feige politikere og fraværet av realpolitiske verktøy. «Jeg forstår ikke hvordan de våger å drive partipolitisk spill når Norge og vår framtid er så utfordret. De tenker på stortingsvalget i 2017 – det er ikke til å tro», oppsummerer hun.

For henne står grunnverdier på spill. For folk i salen er det tungt å svelge at gamle politiske venner må slettes på Facebook, at kantene er blitt hardere. Den største frykten er en kløft i samfunnet, sier de. Men mumler ord som «landssvik» om Erna og Jonas’ uansvarlighet. Skal splittelse unngås, må Frp ha flere å lytte til enn Hege Storhaug. Også lokallag vil snart erfare at om regjeringen kutter i stønaden til flyktningene, er det lokalsamfunnene som får regningen. Å snakke åpent sammen er viktigere enn noen gang.