Gløden ble tent på Sætre

En mager og litt hengslete gutt på knapt 16 år reiste seg og forlangte ordet på Fremtidens fellesmøte.

På talerstolen, med over 300 utsendinger i Velferdssalen på Sundland i Drammen foran seg, ga han med ungdommelig glød klar beskjed om hvilke forventninger han hadde til Fremtidens redaksjonelle linje i tida fremover.

Jeg tror det var Reiulf Steens første møte med en stor forsamling, og noen umiddelbar suksess var det neppe. Journalistvenner og redaktører likte dårlig å bli belært av en unggutt fra Sætre i Hurum om hvordan Fremtiden skulle satse redaksjonelt for å bli et viktig talerør for arbeiderbevegelsen.

Hvor fikk Reiulf motet og engasjementet fra, har jeg ofte tenkt på. Svaret ligger nok i en politisk engasjert familie, en kort jobberfaring fra «sprengstoffen» på Sætre og de tydelige klasseskiller som på 40- og 50-tallet fortsatt eksisterte på små industristeder.

Det kunne blitt et kort møte med Fremtiden for Reiulf, men få år etter skulle en lærlingstilling avisa besettes. I søkerbunken lå Reiulf.

Da hadde han allerede markert seg med en tydelig stemme i AUF, og det var ingen tvil om at man sto overfor et ungt politisk talent.

Men søknaden hans om jobb i Fremtidens redaksjon fikk en meget lunken mottakelse, for å si det pent. Da redaksjonsgruppa behandlet saken, var det mange som vendte tommelen ned. Da forlangte journalistveteranen Kristian Steffensen ordet.

Han slo fast at var det noe avisa trengte, var det unge, radikale stemmer med egne, sterke meninger som ikke akkurat var i tråd med de ledende krefter i arbeiderbevegelsen.

Reiulf startet opp og slo ut i full blomst de få årene han var i avisen.

Kvelden og natten var hans fineste tid i de første ungdomsårene. Han var en meget treg morgenstarter, men tempoet økte utover dagen, og når kvelden og ofte natten kom, var han nesten ikke til å stoppe.

Han boblet over av ideer, både journalistisk og politisk, og etter kort tid ble han sendt opp som bestyrer av Fremtidens avdelingskontor på Kongsberg.

Det var her jeg lærte Reiulf virkelig å kjenne da vi jobbet sammen på kontoret og også delte en hyggelig, gammel leilighet like ved jernbanestasjonen.

Ved siden av journalistjobben tok Reiulf straks styringen i Kongsberg AUF, og hans glødende politiske engasjement tente ungdommen i byen. Det strømmet til nye medlemmer, og leiligheten vår ble en «tankesmie» for unge radikalere i byen.

Selv ble jeg beordret til sengs før midnatt, da jeg alltid hadde førstevakta på kontoret. Når Reiulf kom til sengs, var nok ofte sola gått opp over sølvbyen.

Men etter noen timers søvn var det full fart igjen, både journalistisk og politisk.

Det var en fin tid, og jeg fikk dyp respekt for Reiulf, både som politiker og kollega.

Det fantes ikke taktikk og tanker på egen vinning. Det var solidaritet, likhet og rettferd etter gode, gamle sosialistiske prinsipper som var hans rettesnor i ungdommen.

Han var kanskje litt for blåøyd i sin tro på at vi alle var gode mennesker, og det kostet nok dyrt senere i livet da han ble fanget inn i det store rikspolitiske spillet.

Men vi som hadde Reiulf som venn og kollega i ungdommen, vil bære med oss minnet om en flott ung kar fra Sætre, som med sin varme og tro på det beste i mennesket satte dype spor etter seg.

Les også: Den siste av de store er borte