Lykken er fint vær 17. mai

Hva ser du mest fram til i morgen?

- Det er å gjøre det som jeg alltid har gjort, å være i nærhet av korps. Jeg har bestandig vært en del av et korpsmiljø, med foreldre og besteforeldre som alle spilte i korps. Jeg spilte i Nedre Eiker og Gardemusikken og fortsatte med dirigering av skolekorps.

Hvor skal dere spille?

- Vi spiller på vår «hjemmebane», Strømsgodset og Gulskogen. Vi har en egen parade fra Park Hotell, så er det barnetoget og så tilbake til lokalmiljøet. På ettermiddagen har vi tradisjonen tro drilloppvisning på Bragernes Torg. Når torget var pussa opp for noen år siden, fant vi ut at dette skal være vår arena, 20 x 40 meter er jo som en håndballbane. Så vi øvde inn programmet vårt etter det. Om kvelden spiller vi utenfor Drammens Teater, det blir en stram og fin ramme utenfor teatret til festforestillingen innenfor.

Uten Strømsgodset musikkorps blir det en stusslig 17. mai sier mange, hva er din kommentar til det?

- Det er hyggelig å høre at vi er med på å lage noe ekstra, og vi opplever at mange tar kontakt med oss og det setter vi alle stor pris på. Å merke at vi betyr noe for folk er veldig gøy. Mange har lagt opp sine 17. mai-tradisjoner etter hvor vi befinner oss.

Hvordan er det med rekrutteringen i korpset?

- Det er strevsomt som hos alle andre. Selv om vi er et synlig korps med mottoet «bevegelse til musikk», så er det en kamp om folks tid det stort sett dreier seg om, men det er sammensatt dette her. Bare det å gjøre noe fast én gang i uka kan være vanskelig. Og når ungdommene studerer, flytter de kanskje ut av byen. Men vi har mange henvendelser og folk tror at det er vanskelig, det er lettere enn det ser ut. Men det krever jo sin øving og vi øver hele året. Vi holder på innendørs om vinteren, ellers hadde det ikke gått.

Når begynte du å spille?

- Jeg begynte i 10-årsalderen med trombone, men har ikke spilt blås siden jeg dimma fra Garden. Etter det var det mest dirigentpinnen og piano.

Hvorfor synes du det er moro å jobbe med korps?

- Jeg har jo korps i ryggraden. Og så har jeg en forkjærlighet for det som skaper synlighet for fritidsaktiviteter, som korps gjør. Synlighet er viktig i dag, og det «kicker» meg veldig.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Jeg leste bare krigslitteratur fram til jeg var 20 og nå blir det musikkfag.

Hva gjør deg lykkelig?

- Fint vær på 17 mai!

Hvem er din barndomshelt?

- Den canadiske musikkprodusenten David Foster.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- At jeg kun er en sommertrener når det gjelder fysisk aktivitet. Og at jeg er litt dårlig på å ha øyekontakt når jeg snakker med folk.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Jeg er ganske kjedelig der, kan ikke huske sist jeg gjorde det.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?

- For noe som er ekstremt viktig for korpsbevegelsen, at kulturskolene består!

Er det noe du angrer på?

- Ja, selvfølgelig, og da kommer jeg tilbake til treninga. Medio oktober slutter jeg med fysisk aktivitet, og det angrer jeg like mye på hvert år.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

- Det må bli familien min.

elisabeth.helgeland.wold@dagsavisen.no