Vil padle seg rusfri

Navn: Jingo Johannessen (31)

Aktuell: Rusavhengig mossing som tilbringer tre måneder på innsjøen Vansjø, fra 1. juli til 1. oktober, i et forsøk på å bli rusfri etter 13 lange år.

Hvordan har livet som rusavhengig vært for deg?

– Det har vært et helvete. Jeg er hele tida på et jag etter rus, som også fører til et konstant pengejag. Jeg sårer folk, både venner og familie. Og jeg har to barn som har fått lide. Jeg har hatt noen jobber, blant annet på krematoriet gjennom Moss Voks, der jeg jobbet i drift og anlegg sammen med en kamerat. Han er i dag død som følge av rus.

Hvorfor er det så vanskelig å slutte med narkotika?

– Man må vende hele livet rundt, ikke bare avvenne seg den fysiske og psykiske rusavhengigheten. Man må bytte venner, nei, forresten – du har ikke venner. Men du må ut av miljøet. Noen ting gjør det vanskelig å gi slipp på «tryggheten» det gir å være ruset. I den tilstanden har man nemlig ikke følelser, og man slipper å konfrontere alt det fæle man har gjort.

Du har mislykkes før – hvorfor så motivert nå?

– Ja, jeg har ikke hatt rett innstilling. Jeg gikk over på metadon som medisin i 2013, men hadde et par sprekker etter det. Som da mamma døde i 2014. Jeg ble tvangsinnlagt på sykehus, og prøvde da også. Men det holdt bare i et par måneder. Barna mine på ni og ti år er i fosterhjem, og de har jeg null kontakt med på grunn av rusen. De er en sterk motivasjon.

Hvordan skal du klare det?

– Trappe ned halve metadondosen mens jeg er på kanotur, og kutte ut sidemisbruk som alkohol. Sprit hver dag, det går ikke. Da blir det fort hasj i stedet, men det er nok til at jeg ikke får treffe barna mine. Jeg skal kun ha tilgang på metadon som medisin. Kanoen er stappet med blant annet 72 poser turmat, kaffe, nudler, knekkebrød, potetstappe, tunfisk, saft – og en sovepose beregnet på 25 minusgrader, som jeg fikk av Petter Uteligger fra TV. Jeg har vært heldig å få masse hjelp via sponsing.

Hvordan fikk du ideen om avvenning i kanoen?

– Jeg har alltid likt friluftsliv, og tenkte at nå orker jeg ikke mer av dette livet. Og på Vansjø er jeg nærme nok til å ha hjelpeapparatet i nærheten.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leser ikke bøker, det har jeg aldri gjort. Har dysleksi. Jo! Én bok – den om Nokas-ranet. Den betydde ikke så mye for meg.

Hva gjør deg lykkelig?

– Tanken på å treffe barna mine. Det er det jeg lever og ånder for.

Hvem var din barndomshelt?

– Espen Bredesen, skihopperen. Jeg var ti år under OL i Lillehammer, og husker jeg fikk en cap med Bredesen på av mamma.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg har tatt dårlige valg og ikke hørt på mora mi. Det hater jeg meg selv for.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Bedre narkotikapolitikk, som heroinbasert behandling, sprøyterom ikke bare i Oslo samt at det burde finnes røykerom også.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Morten Ramm, som er morsom og en kul kompis. Da ville jeg fått meg en god latter hvis vi sto der lenge.