– Se til helvete å komme dere ned!

AV: ELISABETH HELGELAND WOLD

Høsten 1980: Vi var 14 år og snart konfirmanter. Det var siste året hvor man kunne konfirmeres enten vinter eller vår. Noen av oss hadde valgt konfirmasjonen til å være i desember, og de ukentlige møtene ble minner for livet. Vi var fire venninner som gikk ifølge hver tirsdag, for å lese for presten, som våre bestemødre kalte det. Men det var ikke akkurat sånn.

Vi møttes på Grette, kjøpte Nugatti sjokoladepålegg og kjærlighet på pinne som vi tok med som passelig nistegodt. Så slentra vi nedover Bergstien og forbi Bragernes kirke, over veien og ned i kjelleretasjen på menighetshuset. Der tilbrakte vi så deler av kvelden, slafsende på kjærlighet dyppet i Nugatti, med en mer eller mindre oppgitt prest som fortvilet tilskuer. Han var ikke sint, og han nektet oss heller ikke vårt usunne medbrakte. Men han likte det ikke, selvfølgelig gjorde han ikke det.

Vi fniste og lo og jeg aner ikke den dag i dag hva vi egentlig lærte, eller burde lære. Sannheten er vel at vi ikke lærte noe som helst. Og det var nok mest vår egen skyld, selv om presten heller ikke var av det mest pedagogiske slaget. Men stakkars, det var uansett ikke lett å nå fram til fjollete tenåringer, som var opptatt av alt annet enn den teite, gamle presten.

Av og til var vi inne i kirken, det var det aller morsomste. Og da fant vi på mye spik. Det jeg kanskje minnes best var da vi skulle prøve konfirmasjonskappene – og vi løp nedover midtgangen i salige Bragernes, med flagrende hvite kapper, som engelen Gabriel, Supermann eller Fantomet, så kirkeskipet svaiet og gulvet knirket. I alle fall nesten. Presten ropte, ikke så høyt, det passet jo ikke inne i kirken, men han fikk ikke roet gemyttene. Vi løp opp på prekestolen, jeg hadde alltid lurt på hvordan man kom opp dit, under gudstjenestene var det jo sånn; vipps, og så sto presten der. Det var en smal trapp opp, og vipps, så var det jeg som sto der oppe på prekestolen, med hele menigheten foran meg. Rettere sagt de andre elevene, ellers tomme benkerader. Jeg kan ikke huske om jeg talte til forsamlingen, det gjorde jeg sikkert, men opplevelsen og fornemmelsen av å stå der oppe på prekestolen i vår flotte kirke, glemmer jeg aldri. Hvor gøy var ikke det? Jeg tror ikke så mange andre, som ikke er prester, har stått der. En morsom tanke, selv i voksen alder, det der. Mange av gutta skulle også prøve hvordan det var der oppe på prekestolen, og da fem stykker kappes om den trange plassen, rant begeret over: Se til helvete å kom ned derifra!, ropte presten.

En av de roligste tirsdagene under konfirmasjonstiden var da vi ble invitert hjem til selveste prosten i Solbakken. Vi ble servert boller og saft av proste-fruen og hun fortalte om misjonering på Madagaskar og om hvor fint de hadde hatt det. For en gangs skyld var vi stille og hørte etter, ganske eksotisk det der med å være misjonær på en sydhavsøy. Og for første gang den høsten kunne vår stakkars konfirmasjonsprest senke skuldrene og ta seg en velfortjent kaffekopp.

Det var kun én av konfirmantene den vinteren som hadde bunad, og hun var ikke spesielt moderne, det var ikke kult med bunad i 1980. Mamma spurte meg om jeg ønsket meg bunad, og da bare lo jeg høyt og trodde hun spøkte. Jeg angret selvsagt på det noen år etterpå, men sånn var det for de fleste den gangen, i alle fall var det ikke på tale for noen av oss venninnene at vi skulle ha bunad, noe så treigt!

Men en kjole måtte jeg ha, og fatter'n ble med på handletur. Han var den greieste og hadde god peiling på damekonfeksjon. Jeg fikk bestemme selv, og pappa var snill. Veldig snill. Han sa ikke et ord om mitt valg. Men gjennom årenes løp har jeg stadig litt minnet om kjolen jeg valgte ut, men mens jeg husker den som ganske anstendig (les; kjempetreig og tantete) synes ikke de andre i familien dét. Vi var til og med to som kjøpte lik kjole, men det var det ingen som så, vi hadde jo de hvite konfirmantkappene over. Skoene derimot var passe vulgære, det skal jeg innrømme, med veldig høye hæler som krevde en viss balansekunst. (Avtalen var vel at vi skulle få ha LITT høyde på hælen). Til gjengjeld holdt de i mange år, og jeg hadde mye glede av dem. De var rosalilla og semsket, og etter at jeg ble lei den lyse fargen, ble de svarte. Etter et par runder med svart skokrem som maling, holdt de i evigheter.

En ukes tid før selve konfirmasjonsdagen, ble det holdt såkalt overhøring i kirken. Vi hadde på forhånd hørt av eldre søsken; «Bare se ned, presten vil jo ikke drite seg ut og spørre de som ikke kan svare!» Og vi lystret jo våre søsken så klart. Så med bøyde hoder og stive nakker stirret vi nærmest hull i gulvet, det var ikke mange snakkesalige på kirkegulvet den søndagen. Bare én – hun med bunaden.

Etter overhøringen var det kaker og brus på menighetshuset. Men da vi gjerne ville gå på søndagsdisko, sa mutter'n NEI. Det passet seg ikke.

En av venninnene sluttet etter tre ganger hos presten, hun ville ikke konfirmeres likevel. Om hun kanskje hadde skyhøye forventninger, som ikke innfridde, eller om hun heller ville gjøre noe annet på tirsdager, husker jeg ikke. Hun ble i alle fall ikke konfirmert. Og hun angret heller ikke.

Dagens konfirmanter er nok mer bevisste og lærevillige enn det vi var. Og hele det pedagogiske opplegget har blitt vesentlig endret og oppgradert etter vår tid. Men opplevelsen av et slags fellesskap og at vi hadde et mål, kan hende har noen likhetstrekk i 1980 og 2018. Uansett, konfirmasjonstiden var uforglemmelig.