På FN-vakt ved Suez-kanalen

Da jeg skrev til kompaniledelsen og ba om mer spennende tjeneste, tok de meg på ordet. Et par uker etter var jeg sammen med 19 danske soldater på vei til Port Said.

Lokale nyheter

Av Nils Johan Rønniksen

FN-tjenesten i Gaza kunne bli litt kjedelig iblant, de daglige rutinene endret seg ikke særlig. Jeg skrev et brev til kompaniledelsen og sa at jeg godt kunne tenke meg en noe mer interessant og spennende tjeneste. Jeg ble tatt på ordet, og ble etter et par uker sendt sammen med 19 danske soldater til Port Said for å holde vakt ved kaia til FN der. I Gaza finnes ingen havn, alle varer og gods til FN-bataljonene måtte losses i Port Said og kjøres på lastebiler opp til Gaza.

En tidlig morgen lastet vi opp sakene våre og la i vei sørover. Lastebilen hadde naturligvis presenning og jeg la meg på lasset rett bak styrehuset og hadde god utsikt framover. Første stopp ble ved grensa mellom Gazastripa og Egypt, den strengest kontrollerte grense jeg noensinne har krysset. Men vi fikk da passere, i motsetning til palestinerne som ikke fikk forlate området de var tvungent til å holde seg i.

Langs veien gjennom Negev lå det fremdeles stridsvognvrak, rester av kanoner og annet krigsmateriell etter krigen i 1956. Med regelmessige mellomrom holdt veiarbeidere på med å skuffe unna sand som hadde blåst inn på asfaltveien. Sanddynene minnet om norske snøfaner. Hvite, små saltsjøer lyste opp i den sandgule ørkenen. Det var godt vi stadig var i rask bevegelse med god lufting, ellers hadde vi vel kvavnet.

Vi nærmet oss El Qantara, en by ved Suezkanalen. Fra lastebilen så det ut som de store skipene lå midt ute i ørkenen. Men når vi nådde fram til bredden av kanalen, raget de digre skipene høyt over oss. Skip på opptil 50.000 tonn kunne seile gjennom kanalen. Vi måtte vente til konvoien hadde passert, så kunne lastebilen vår kjøre inn på en bitte liten ferje og vi kom oss helskinnet over og la kursen nordover langs kanalen.

I Port Said hadde FN leid en hel etasje i et pensjonat til vaktstyrken som tjenestegjorde der. Jeg sikret meg køyeplass i en krok på altanen. Dette var i 3. etasje, vi var hevet over innsyn fra gata. Under oss, i 2. etasje, bodde en større familie med iallfall tre vakre døtre som vi stadig kikket ned på, noe de tydeligvis ikke hadde noe imot.Vakttjenesten var delt i to tolvtimersvakter med vaktavløsning kl. 10 formiddag. Vi fikk beskjed om å gå i sivil når vi ikke hadde vakt.

Dette var noe annet enn Gaza! En storby med stor gjennomgangstrafikk. Om kveldene når vi hadde vakt, så vi de store passasjerskipene gli sakte forbi, fullt opplyste med hørbar dansemusikk. De var på vei til Det fjerne østen, Australia og New Zealand. Om ettermiddagene, når nordgående konvoi var passert ut i Middelhavet, la de skipene som hadde ligget for anker i vei sørover. Tankskipene ruvet som noen kolosser, men når de returnerte til Europa etter å ha lastet olje, var det så vidt ripa var over vannet. Det var en type båter jeg ikke hadde ventet å finne i Port Said: elvelekterne fra Donau. Akter kunne vi se i hvilke byer lekterne hørte hjemme: Wien, Bratislava, Budapest, Beograd. Også lektere som hørte til på Rhinen kunne vi se i Port Said. Danskene og jeg konkurrerte om hvilke av våre to land som hadde flest båter gjennom kanalen. Det var to rederier som gjorde seg bemerket: Wilhelm Wilhelmsen for Norge og Mærskbåtene med lyseblått skrog for Danmark.

Jeg benyttet alltid anledningen til vandringer i byen når jeg ikke hadde vakt. En gang var jeg ille ute: jeg hadde forvillet meg inn i byens fattigkvarterer og ble tatt for engelskmann. Plutselig samlet det seg barn og voksne rundt meg som opphisset ropte: «Anglais, anglais!» «Engelskmann, engelskmann!») Hvor farlig denne situasjonen var, er ikke godt å si, men egyptisk militærpoliti kom nesten med en gang til stede og berget meg ut og vekk. Jeg ble av dem pålagt ikke senere å bevege meg inn i denne delen av byen. Jeg etterkom pålegget og rapporterte hendelsen til mine overordnede.

Hatet etter krigen i 1956 mot israelere, franskmenn og engelskmenn, var sterkt. Statuen av Ferdinand de Lesseps, han som var sjefingeniøren for byggingen av Suezkanalen, sto det bare støvlene igjen av. Og minnetavler i bronse over tidligere britiske kamelkorps var banket i stykker.

En selsom opplevelse fikk jeg i Port Said: Kveld etter kveld satt jeg i en kino aldeles alene i salen og så på en russisk filminnspilling av balletten Svanesjøen. Det viste seg at egypterne boikottet all russisk virksomhet i landet. Det hadde oppstått sterk uenighet mellom sovjeterne og de egyptiske lederne. Ingen egyptere turte begi seg inn på denne kinoen, som var leid av sovjeterne. Studenter fortalte meg at jeg som var i FN, ikke risikerte å bli antastet. Det var i Port Said jeg ble kjent med byens bokhandler. Han drev en kombinasjon av salg og utlån. Han hadde en del europeisk litteratur på engelsk og fransk. Han var en interessant fyr; hadde jeg visst bedre den gang skulle jeg ha skrevet om bokhandleren, ikke i Kabul, men i Port Said!

Det å sove på altanen hadde sine sider. Tidlig på morgenen begynte gateselgerne med sine utrop, men verst var klokkene i den store, katolske domkirken. Når de ringte til morgenmesse kunne de vekke de døde!

Når skipene lå til ankers, fikk folk gå i land noen timer. Jeg husker jeg traff på en som fortalte at han var gruvearbeider fra Cardiff og var i ferd med å emigrere til Australia. Han tok sjansen på at det skulle gå bedre for ham og familien i Australia.

De fem ukene med danskene i Port Said ble et godt kapittel i mitt liv.