Når noen går bort, innser familien hvor viktig jobben til Arild er

Fotolegenden er 70 år.

Hvem: Arild Sønstrød (70)

Hvorfor: Forograflegenden fylte nylig 70 år.

Gratulerer, hvordan var dagen?

– Aftenposten gratulerte like godt med 75-års dagen, hehe, men det var en fin dag. Vi skulle egentlig ha stor fest med 70 inviterte, men sånn kunne det jo ikke bli. Men så dukka det opp flere vennepar og overraska meg med blomster og champagne og rødvin. Og barn og barnebarn kom, og 13-åringen sto for grillingen. Det ble hygge og kos i hagen, og da alle hadde gått, satt jeg oppe litt og hørte på Kim Larssen, og hadde noe godt i glasset.

Mange drammensere tror det ikke, men du ER fra Fredrikstad?

– Ja, jeg er laget i Sveits og smuglet med i mammas mage til Fredrikstad og født der. Så tilbake til Sveits hvor jeg bodde de første to årene av mitt liv. Jeg snakka sveitsertysk som dessverre ble glemt. Og så flytta vi til Drammen, og jeg har siden det vært drammenser. Jeg fikk forresten tysken tilbake da jeg studerte i München.

Hva er ditt beste minne som fotograf?

– Det er veldig mange opplevelser, både morsomme og triste. Hvis noen er borte, er det å bestille bilder noe av det første familien gjør, og de er glade for at det finnes bilder av den som har gått bort. Og da opplever jeg mange gode samtaler, og man ser hvor viktig bilder er. Etter korona har kanskje folk blitt mer oppmerksom på familien, og å ta skikkelige familiebilder. Og så er det et par utstillinger som har vært veldig minnerike. I fire nydelige måneder for noen få år siden, hadde jeg utstilling med datter Pia, hvor 4000 folk var innom.

Hva tenkte du da tredje generasjon, datter Pia også ville bli fotograf?

– I utgangspunktet ville hun bli dyrlege, men så fant hun ut at hun likevel ville bli fotograf. Hun tok utdanning og gikk i lære hos andre, vi har begge lært av andre. På den måten får vi brakt noe utenfra tilbake.

Det har vært tøffe tider nå, både med hensyn til koronakrisa, og generelt etter at alle kan knipse ok med mobilkamera – hvordan har dere klart dere?

– Bildene du har på telefonen kan du ikke ramme inn og henge opp. Vi tilbyr en tjeneste som vi legger en del jobb i. Fordelen med et fag, er at den kunnskapen kan ingen ta fra deg. Det er verre hvis du mister et agentur. Jeg synes synd på alle dem som sliter nå. Vi har mistet mange oppdrag, alle konfirmanter og større gruppebilder, men vi skal komme i gang igjen.

Folk fortelle at du gjør barnefotografering til en fest, hva sier du til slike tilbakemeldinger?

– Det er kjempegøy, det handler 80 prosent om psykologi. Jeg tar meg tid, blåser kanskje litt såpebobler og lager prompelyder. Hvis fotografen er kjedelig blir også bildene det, det skal være en opplevelse. Så møter jeg kanskje noen unger i ettertid som sier: «Se, der er han som promper», og så får jeg heller leve med det.

Var det ikke sånn for noen år siden at en del foreldre gjorde opprør mot at skolene skulle slutte med det tradisjonelle «Min første skoledag»-bilde?

– Jo da, men nå har vi avtaler med noen skoler, og med tillatelse fra foreldre selvsagt. Vi hadde åtte, ni skoler i fjor, og vi tar bildene enten på skolene eller i studioet her hos oss – med den originale tavla som faren min (Harry Sønstrød) brukte. De første som ble fotografert med denne, var i 1952.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg glad i krim, og Jan Guillou liker jeg godt. Karsten Isachsen skrev også mye fint synes jeg.

Hva gjør deg lykkelig?

– Barnebarna og familien. Og at jeg jobber med datter Pia, det har vi gjort i 16 år. På jobben er jeg Arild, og hjemme er jeg pappa. Og at jeg er så heldig å ha samme kone i snart 50 år. Og gode venner. Det var ikke vanskelig å fylle gjestelista på 70-års dagen med 70 deltakere.

Hva har du savnet mest nå?

– Å treffe folk, og jeg er en klemmer, så det har jeg savna. Men jeg har ikke isolert meg helt, men vært forsiktig, og gjort nødvendige ærend på polet for eksempel, men nå etter 70-års dagen ble det fylt litt opp i skapet. Og festen utsetter vi til neste år, til gullbryllupet.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg ble lottomillionær for fire år siden, og da pengene kom på konto, kjøpte jeg den dyreste Balsamicoen og den dyreste olivenolja og mat med kilopris på 400 kroner, og dro på polet og kjøpte noe av det dyreste. Det var bare den ene gangen. Men jeg er veldig glad i gode viner og god mat, og lager den gjerne selv.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Jeg er forsiktig med å være imot noe. Men natursvineri kunne jeg gjerne gått med en plakat imot. Og en plakat for politikerne, de gjør en kjempejobb nå.

Hvem ville du vært isolert med?

– Jeg har en drøm, hvis jeg hadde hatt så mye penger: Å eie en villa ved havet i Frankrike eller Spania, og så kjøpt et gedigent flygel og hyra en mesterpianist. Der skulle jeg isolert meg, for daglig pianoopplæring, og så skulle jeg lært de flotteste, klassiske stykkene.