Afghanske Fareshta Shaheed (i rosa foran) tok med døtrene Farhat (20) (ved årene) og Fariha (15) (øverst) på tur til Killingen. FOTO: PERNILLE VESTENGEN

Med hijab og fiskestang

Turistforeningens Havva Cukurkaya hjelper innvandrerkvinner inn i den erkenorske turkulturen. Det gir selvtillit og tro på egne muligheter.

– Jeg må ha bilder jeg kan sende til venner i Afghanistan, de vil ikke tro at vi kan gjøre dette, sier seksbarnsmoren Fareshta Shaheed.

Etter en kort båttur fra Sande til Killingen, har de rundt 20 kvinnene – hovedsakelig fra Midtøsten og Afrika – beholdt flytevestene på. De vil ro. Egentlig skal de lære å fiske, og flere kan ikke svømme, men de små røde plastbåtene på stranden blir for fristende. Med mye latter og styr og ståk får de bakset seg om bord. Flere ror båten feil vei, men det spiller ingen rolle. De klarer det jo på et vis. Og det er veldig moro.

Tur-integrering

Fareshta og familien kom til Norge for tre år siden, da hennes jobb gjorde det for farlig for dem i hjemlandet. Hun er advokat og jobbet i en organisasjon som kjemper for kvinner og barns rettigheter. Hun snakker godt norsk, men strever med å finne en jobb her. Hun har med seg de to eldste døtrene på dagens utflukt. Det er viktig for henne at de også lærer å sette pris på naturen – og kommer seg vekk fra lekselesingen en stakket stund.

– Jeg tror jeg må finne ut hvordan man får leid en hytte, og hva det koster, sier Fareshta.

Hun gjør hva hun kan for at hun selv og familien skal finne seg til rette i sitt nye hjemland.

Uutnyttet ressurs

– Disse kvinnene har så mye å by på, men det er ikke så lett for dem å se det selv. Hele livet har de lært at de ikke kan gjøre noe uten å ha ektemannen, en bror eller faren ved sin side. Dermed blir de veldig ofte stort sett sittende hjemme. Mange med depresjoner og angst. Det vet jeg litt om, sier iranske

Nastaran Samavat, som er sykepleier og har jobbet lenge innen psykiatrien.

Tidligere var hun selv en av dem som ble sittende mye hjemme alene. Nastaran har bodd i Norge i 23 år, men føler seg verken helt iransk eller helt norsk. Med seg i bagasjen har hun krigsopplevelser og traumer fra hjemlandet. Da faren konverterte til kristendommen var han i praksis dødsdømt. Norge var ikke et valg, det var et spørsmål om å overleve.

Minsker forskjellene

I dag er Nastaran alenemor for sønnen på 12, etter å ha lagt bak seg et vanskelig ekteskap. Gjennom DNT og Havvas arrangementer har følelsen av tilhørighet og inkludering økt. Hun behøver ikke lenger å føle seg utenfor når folk rundt henne snakker om helgas hytteturer, fotturer, skiturer, fisketurer, sopp- og bærturer, sykkelturer, båtturer eller toppturer. Nastaran er også en av tre fra Havvas kvinnegruppe som har gjennomgått DNTs turlederkurs – og hun stiller som frivillig flere ganger i uka.

– For mange innvandrerkvinner virker det veldig skummelt å skulle ferdes ute i skog og mark på egen hånd, for dette er en helt ukjent verden. Dermed lar de heller ikke barna få delta på arrangementer som for eksempel sommerleiren på Killingen, sier Nastaran Samavat.

Dette er også en av grunnene til gruppens turvalg denne dagen: å gjøre mødrene mindre redde for å la barna delta på typisk norske ferieaktiviteter. Dermed overføres ikke utenforskapet like lett til neste generasjon.

Kvinnen bak

Damene disker opp med en lunsj så langt unna svette matpakker som det er mulig å komme, og etterpå bærer det ut på brygga med fiskestengene.

Havva Cukurkaya instruer i å kaste med sluk, sammen med Stephan Ibsen fra Norges Jeger- og Fiskerforbund.

– Jeg håper så inderlig at noen av dem får en fisk, sier Havva.

Den vevre tyrkiske kvinnen har fått ros fra så vel statsråder som menigmann for sitt store engasjement for å innvie innvandrerkvinnene i friluftslivets gleder, og samtidig gi dem ny selvtillit gjennom mestring. Hun synes det er svært viktig at også innvandrerkvinner får sjansen til å lære å klare seg selv.

– Dette handler om mye mer enn natur. Vi snakker om alt på disse turene og lærer så mye av hverandre. Flere av dem som er med i dag har aldri vært i nærheten av vann før, og nå ror de. Klart troen på egne evner øker, sier Cukurkaya, sannsynligvis Norges fremste på integrering via friluftsliv.

 

Havvas historie

Tyrkiske Havva Cucurkaya kom hit som 13-åring, men følte liten tilhørighet til Norge.

Da hun og ektemannen bodde noen år i en tyrkisk storby vokste imidlertid savnet etter roen i norsk natur. Etter åtte år flyttet familien tilbake.

Havva hadde da bestemt seg for å oppsøke naturen som etnisk norske gjorde. Dermed ble det skikurs hos turistforeningen. Her følte hun seg så godt mottatt, at hun tok turlederkurset – og jobbet som frivillig.

Havva fikk med seg så mange flerkulturelle på tur at det ble opprettet en egen prosjektlederstilling for henne.

Havva Cukurkaya ble nominert til Friluftslivets ildsjelpris for 2014.