Jernbanemannen som måtte skrive

Min far Harald, født 28.november 1898, var en stillferdig, beskjeden og vennlig mann.

Hver morgen klokka 06.05 tok han toget fra Sande stasjon til jobben som kjølemontor ved NSBs store verksted på Sundland i Drammen. Klokka 17.20 var han hjemme igjen. Da satt vår vakre gordonsetter Mona og ventet, tett ved jernbanesporet. Vi, den lille familien på fire, var overbevist om at hunden kunne klokka.

Thorbjørn "Tobben" Andersen: - Fattern var født i feil tid

Jobben han utførte ga familien økonomisk trygghet, men han snakket aldri om den. Pappas gleder i livet var familien, naturen og litteraturen. Allerede i 1936 hadde han, med redaktør Nils Johan Ruud i Arbeidermagasinet som veileder og inspirator, fått utgitt sin første novelle i magasinet.

Så fulgte en jevn strøm nye noveller fra jakt, fiske og friluftsliv. Det toppet seg etter krigen med tre bøker, samtidig som han leverte stoff til både Fremtiden og Tønsbergs Blad. Hans litterære innsats ble belønnet med Sande kommunes kulturpris. Den stillferdige kjølemontøren hadde et rikt indre liv i nærkontakt med naturen, familie og venner og ikke minst alle alle barna i nabolaget.

Særlig under krigen, da både barn og voksne hadde stort behov for trygghet og omsorg, var den lille leiligheten, tett ved stasjonen, fylt om kveldene av naboens barn, mor, min søster og jeg.

Da var det eventyrstund. Ikke Asbjørnsen og Moe eller andre klassikere. Nei, Haralds selvproduserte eventyr, skapt i hans eget hode, mens han sørget for å holde kjølevognene i tipp topp stand på Sundland.

Tenk dere den lille stua en iskald vinterkveld i krigsårene. De tette blendingsgardinene holder verden ute, ovnen nesten rødglødene. Alle barna sittende i e n krets rundt lenestolen der eventyrfortelleren sitter. Ingen radio, ingen telefoner – bare en varm rolig stemme som tar barna med på fantasiens vinger, inn i en spennende eventyrverden.

Nesten tolv timer borte fra hjemmet i hverdagen, hvordan var det mulig å ha overskudd til eventyr og noveller i en opprivende krigstid?

– Eventyrene og novellene ga mulighet for tankeflukt i min rutinepregede hverdag, sa pappa til meg senere i livet.

Mine foreldre var mestere i å skjerme oss fra frykt og uro i krigsårene. Men pappas dagbøker, som jeg leste etter hans død, forteller om dyp frykt og uro for hva som ville skje i Norge og Europa når tyskerne stormet fram i første fase av den annen verdenskrig. Mange ganger har jeg lest dette avsnittet fra dagboka julaften 1941. Han sitter i sin skrivestol, mens vi forventningsfulle leker på gulvet ved juletreet, pyntet med levende lys, glitter og selvlagde kurver. Han sitter i sin stol og skriver ned sine innerste tanker og frykt for familien og fremtiden. Ordrett skriver han dette:

– Julaften! Fred over jorden og i menneskenes velbehagelighet. I 1941 år har dette budskapet blitt forkynt til tusener fra prekestoler hele verden over. Men har dette budskapet blitt virkeliggjort?

Nei! Nei! Det er ingen fred på jord, ingen velbehagelighet mellom menneskene i dag, Ufred og krig raser verre enn noensinne. Verdens stormakter er delt i to leire og står mot hverandre i en blodig og vanvittig strid, hvis utfall ennå ikke er gitt. Millioner av mennesker blir drept eller lemlestet, og millioner sulter og lider nød, mens gigantiske verdier blir tilintetgjort.

Den svenske dikter Viktor Rydberg har i et stemningsfylt dikt «Klokkene» gitt et vakkert uttrykk for sitt livssyn:

– Over verden ringer to klokker. Den ene er hatets og egoismens klokke, dens toner sprer redsel og død. Men den andre klokken, det er nestekjærligheten og håpets klokke. Dens toner gir menneskene trygghet og fred, skrev Rydberg.

I dag ringer hatets og egoismens klokke. Og dens grelle klemt overdøver den fine og rytmiske lyd fra nestekjærligheten og håpets klokke. Men tross krig og ufred er det likevel julestemning i dag. Over skogens alvorsamme bartrær ligger et fint lag av silkebløt nysnø. Og himmelen er klar og frostblank med tindrene gylne stjerner, og dunkelt skinn fra en blek månesigd. Og vi feirer julekveld i år som ellers. Vi pynter juletre og deler ut julepresanger. Og barna er glade og synger julesanger med klare jublende stemmer, mens øynene tindrer om kapp med lysene på juletreet.

Alt gikk bra for vår lille familie under krigen. Våre foreldre hadde en fin og spennende tid med husbygging, spennende ferder i skog mark. og de store gleder da barnebarna kom til verden.

Alt tar en slutt. 5. januar 1982 satt pappa ved sitt lille skrivebord og skrev takkebrev til redaktør Svein Døvle Larssen i Tønsbergs Blad. Da ble han rammet av hjerteinfarkt og i all hast sendt til Horten sykehus. Han satt halvveis; blek, men rolig i sykesengen da vi kom.

– Hvordan er været i kveld, Tobben, spurte han.

– Det er vakker vinterkveld, 20 minusgrader og stjernehimmel, sa jeg. Så smilte han og fortalte oss rolig om alt vi måtte ordne etter hans død.

– Husk endelig å fullføre brevet til Døvle Larssen og takke for konfekten jeg fikk til jul, sa han.

– Vi snakker videre i morgen. Vi blir hos deg i natt, sa jeg.

– Nei, gutten min, nå skal jeg dø.

Så løftet han det lille melkeglasset som sto på et stativ ved sengen. Tok en liten slurk, uten å skjelve på hånden, satte glasset pent fra seg, la hodet tilbake og døde med et smil.

Livsreisen var over for den stillferdige kjølemontøren, som ikke krevde stor plass i verden, men som ga glede og varme til så mange i en vanskelig tid.