– Fattern var født i feil tid

– Fattern var født i feil tid. For ungdommen da var det viktigste å komme i lære. Utdannelse utover det var det ikke tale om. Men han hadde nok en trang til å uttrykke seg skriftlig, sier Tobben Andersen.

Den pensjonerte redaksjonssjefen forteller om en far som diktet opp eventyr, og som satt med blyant og en stor A4-blokk og skrev og skrev, uansett hvor mye barna bråkte. Et eget rom å skrive i fikk han først da han var nær 60.

– Han reiste klokka 06.05 om morgenen til Sundland i Drammen, og kom hjem nesten tolv timer senere. Han hadde hund, barn, kone og hobbyer – jeg skjønner ikke hvordan han rakk, jeg!

Faren Harald Skreppedal var kjølemontør i NSB, og det vi i dag ville kalt frilanser for flere aviser på si.

– Og hva han fikk tid til å lese! Det var utrolig. Han leste mye lyrikk, men først 38 år gammel, i 1936, startet han å levere tekster til Nils Johan Ruud i Arbeidermagasinet. Han hadde en trang til å skrive, om opplevelser i skog og mark, husker Tobben.

Manus kunne godt komme i retur, med rettelser og gode råd. Ruud var samme mann som løftet Alf Prøysen.

LES OGSÅ: Jernbanemannen som måtte skrive

Dagbøkenes bakteppe

Harald Skreppedal skrev dagbok fra 1936 og til han døde i 1982. Den grønne kisten de lå i ble da overlatt i sønnens varetekt.

– I perioder skrev han mye, men innimellom var det bare om været, og at han hadde besøk. Bøkene fra krigen er spesielt interessante, særlig denne fra tiden da det så ut som om Hitler kunne erobre Europa. Det han skrev er farget av at han visste mer om utviklingen i Europa enn tyskerne ville at nordmenn skulle vite, sier Tobben og forteller om et velfungerende nettverk for spredning av illegalt nytt i Sande.

Ikke langt fra stammen

Tobben var 12-13 år da faren satte ham «på sporet», som han uttrykker det.

– Jeg leste Hamsun og Hemingway, og lå og leste til langt på natt. Så fikk jeg problemer – det ble for store tanker og for lite søvn. Jeg ble helt fanget, det ble som en mani!, sier han.

Faren var da den som «kuttet tråden» – det ble slutt på nattlesingen.

– Men jeg fikk så sansen for skrivemåten. Det ordløse – å si masse uten å bruke ord. Det var det som førte til at jeg begynte å skrive.

Selv om han er døpt Thorbjørn Arnulf Andersen Skreppedal har ikke Tobben brukt farens etternavn. Han kan ikke helt forklare hvorfor, utover at han ikke likte lyden av det. Skreppedal kom fra en liten gård ved Nykirke, og ordet «skreppe» betyr en liten foss.

I teksten skriver du at han tiltaler deg som Tobben? – Ja, han kalte meg det. Det har jeg hett fra jeg ble født!

Like naturlig falt skrivingen. Gjennombruddet kom da han dro i militæret, i 1953. Vennene i Sande ønsket seg rapporter – og han skrev lange brev som ble lest høyt på trappa.Siden jobbet han på fabrikk, da en kontordame konkluderte:

– Du er altfor flink til å sitte her! Nå ringer jeg Bjørn, sa hun.

Svart under neglene

Bjørn var redaktør i Bygdenes Blad i Tønsberg.

– Kom med en gang! sa Bjørn. For en bygdegutt lå det ikke i tankegangen i det hele tatt å leve av å skrive. Men der, i Bygdenes Blad, startet Tobben som journalistaspirant for en periode på fem måneder. Så ble han oppmerksom på en journalistlærlingstilling i Fremtiden. Men på denne tiden var Fremtiden kjent som den store «journalistskolen», så han hadde få illusjoner. Det var 20-30 søkere.

– Så ringte Jon Vraa og ville snakke med meg. Han hadde undersøkt litt sa han, og funnet ut at jeg var «rundet av et godt gammelt jernbanemiljø». Disse statsansatte var høyt ansett den gangen, så jeg skled nok forbi flere med en langt bedre cv, ler Tobben.

Han så seg aldri tilbake etter den uforutsette vendingen livet hans tok. Men én episode har brent seg fast i jernbanearbeiderguttens sønn.

– Jeg sto på toget på vei til avisa, da en vennlig sjel utbrøt: Herregud, Tobben – så svart du er under neglene! Etterpå har jeg tenkt på hvordan det reddet meg. For ettertiden sjekket jeg bestandig neglene svært nøye, sier Tobben, som skulle bli både redaksjonssekretær og redaksjonssjef i Fremtiden.