Fra Elvis til Erik

Hvem: Stephen Ackles (53)

Hva: Artist, sanger, musiker som hyller Erik Bye på foajékonsert i Drammensteater, fredag 14. februar kl. 19.

Du feirer 40 år som artist dette året. Hvorfor vil du feire dette med en hyllest til Erik Bye?

– Erik Bye har fulgt meg siden jeg var liten, og jeg ville gjerne gjøre noe med visene hans. Jeg kunne nok ikke gjort en sånn forestilling tidligere, det krever noen år. Dette er jo ikke akkurat «Great Balls of Fire», selv om det også er tøft. Han hadde en varme og en trygghet i stemmen som jeg likte godt. Og så var han et samfunnsmenneske. Når han sa noe, var som oftest helt riktig. Forestillingen handler om han og meg, ut fra mitt ståsted.

Du kjente Erik Bye?

– Ja, jeg var så heldig at jeg fikk jobbe med ham de siste årene han levde. Det var Iver Kleive, som da var kantor i Helgerud kirke i Asker, som ville ha meg med på en jobb. Og så ble det flere jobber. Erik Bye var veldig raus, og det var aldri noe fjas og skryt. Jeg prøvde liksom å skryte av ham, men det hjalp ikke.

Hva er ditt forhold til Drammens Teater?

– Det er alltid like hyggelig å komme til dit, jeg spiller der nesten hvert eneste år. De siste gangene har vært med Paal Flaata og Vidar Busk. Første gang var før det brant, på en country galla.

Det ryktes at du på hjemme i Brevik sang Erik Bye allerede som femåring?

– Jeg stamma da jeg var liten, og det var lettere å synge. Så jeg klatra opp på benker og på stoler så fort jeg hadde anledning, og sang Erik Bye. Mamma og pappa hadde grammofonplater og jeg fikk lov til å se Erik Bye i underholdningsprogram på TV, hvis jeg ikke sovna, da.

Hva får publikum høre, kan du fortelle litt om forestillingen?

– Selvfølgelig skal jeg synge de helt typiske Erik Bye-sangene som «Hildringstimen» og «Vår Herres klinkekule», og så blir det noen historier og sanger som ikke er så kjent. Men jeg vil ikke røpe for mye, da blir det jo kjedelig. Vi har fått laga en liten benk, en sånn som han alltid hadde på scenen, det en slags gjennelsesfaktor. Folk vil forstå hvorfor jeg gjør dette, det er ikke gitt at country og rockeartist gjør Erik Bye. Men vi har en del til felles, han er født i USA og faren min er amerikansk. Kirkegårder var og er en inspirasjon hos begge. Der ligger maskinsjef ditt og datt, og der ligger baker det og det. Det var jo på den måten «Anna Lovinda» ble til.

Har du en favoritt?

– Det er mange – jeg har plukka ut de jeg føler meg mest hjemme med, eller at historien er bra. Forestillingen inneholder 15 låter med over 2000 ord, pluss at jeg prater.

Hvorfor ble Erik Bye så folkekjær, en bauta i norsk kulturhistorie vil mange si?

– Mye på grunn av samfunnsmannen Erik Bye, som ikke klarte å sitte stille, men som heva pekefingeren. Han forsto hva som var viktig.

Har du andre planer i ditt jubileumsår?

– Ja, her er det bare å kjøre på, jeg tar ikke fri. Jeg skal ut med Paal Flaata og Vidar Busk til høsten igjen, og da kommer vi innom Drammens Teater igjen. Det går i full fart og jeg tar gjerne noen år til.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Den hemmelighetsfulle øya», den var spennende, det synes jeg fremdeles.

Hva gjør deg lykkelig?

– Lykke er kanskje noe man opplever et brøkdelsekund. Men jeg er stolt av og glad for ungene mine. Og nå er jeg også bestefar, men jeg føler meg ikke gammel. Vidar Busk sa da jeg fylte 50: «Kjære deg, du var 50 da du var atten, du».

Hvem er din barndomshelt?

– Det var jo Erik Bye, det.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg kan reagere veldig fort, spesielt hvis det dreier seg om urettferdighet. Ellers er jeg ganske rolig.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Setter meg på lokalpubben min og koser meg med guttene der.

Er det noe du angrer på?

– Sikkert, men når man har kommet over halvveis til 100 kan man ikke dvele ved ting. Jeg ser mest forover, og lærer av mine feil, heldigvis.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– For likestilling!

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Med Torkjell Berulfsen, han hadde sikkert hatt med litt vin på innerlomma.