Elsket barnebok til scenen

– Jeg ble en gang spurt om en bok som hadde gjort inntrykk på meg. Jeg svarte «Jørgen Moes vei nr. 13», av Tor Åge Bringsværd. Jeg kan vel ha vært seks – sju år gammel da jeg først fikk den opplest, og det var første gangen jeg opplevde at noe kunne være så trist – på en så fin måte, forteller teatersjef Mørland.

Han er veldig fornøyd med å ha valgt Mats Eldøen, kjent fra Det Andre Teatret, til å ta seg av drama og regi. For resultatet er blitt både snedig, skranglete, snodig, morsomt, litt skummelt og litt trist.

Mandag, da forestillingen ble testet på alle i 1. til 4. klasse på Tangen skole i Svelvik, satt et 60-talls unger som tente lys. De kommenterte stadig, og svarte i munnen på hverandre, når en av de to skuespillerne på scenen lurte på noe.

– Det som gjør denne boka så stor er at den, med enkle grep, setter tankene i sving. Det er som å vri om tenninga til fantasien, mener Mørland.

Ensomt hus

Det kan i utgangspunktet virke som et rimelig vanskelig prosjekt, å skulle lage et teaterstykke av en bok om et lite hus som frykter riving. Dette løser imidlertid Eldøen på kløktig vis.

Han har laget en rammehistorie om to ansatte i Rivningsetaten, spilt av Emilia Oldani og Vilde Johannesen.

De begynner forestillingen med å avlyse forestillingen. Teateret skal nemlig rives.

Når den ene av dem begynner å nøle, og ikke har så lyst til å tilkalle gravemaskinene og bulldoserne likevel, forteller den andre om det som skjedde med barndomshjemmet hennes; Jørgen Moes vei nr. 13.

Det handler om det lille, rare huset, som blir så ensomt når nabohusene rives for lage plass til kjøpesenter og bank. Snart blir det kanskje hans tur til å rives også.

Ved å brette ut og koble sammen, to stresskofferter og en smal dokumentmappe – får skuespillerne en modell av det snurrige huset. En skrivebordslampe er sola, mens ting og tang fra papirkurven illuderer alt fra en hvit hest – til nabohus. Også en matpakke skal forestille et hus – som rives. Dermed regner det brødbiter og matpapir over et jublende publikum. Det funker.

Store forskjeller

– Hva handlet dette om, spør regissør Eldøen tilskuerne etter forestillingen.

Han synes det er veldig nyttig å teste forestillinger som dette, som skal ut på skoleturné med Den kulturelle skolesekken, på den aktuelle målgruppen. I dette tilfellet barn fra seks til ti år. Dette gjøres flere ganger innen urpremieren, lørdag 19. januar.

Han får veldig forskjellige svar, for det skjer mye mellom første og fjerde klasse.

– Det handlet om et hus, foreslår en av de minste guttene.

– Jeg tror det handler om vennskap og hvor lurt det er å ha venner, sier en av de eldste jentene.

– I disse årene av barndommen dannes evnen til abstraksjon, det hører vi også av disse svarene. Desto viktigere blir det at historien både kan underholde og holde på de minste – mens de eldste får litt mer å tenke på, sier Mørland.

Barndomshjemmet

– Jeg vokste opp i en tid hvor de fleste norske byer nesten ble rasert av folk som var besatt av tanken på at alt skulle være nytt og moderne. I min barndomsby, Skien, ble hele kvartaler bygget om, minnes Tor Åge Bringsværd, som blir 80 år i år.

Han bor for tida på Lanzarote – og svarer på Dagsavisen Fremtidens spørsmål via e-post.

Forfatterens eget barndomshjem ble heldigvis spart for bulldoserne. Fortsatt, hvis han er i Skien, må han reise oppom huset for å ta en titt, selv om det bor helt andre mennesker der i dag.

– Da er det som om huset smiler gjenkjennende til meg. Et barndomshjem, det bærer du med deg i hjertet så lenge du lever. Sånn er det med den saken, mener Bringsværd.

Det er uansett denne formen for «modernisering» som inspirerte ham til å skrive fortellingen om det lille huset i Jørgen Moes vei. Nå synes han det er stas at boken blir forestilling, 45 år etter at han skrev den.

– Dette er en av de bøkene som betyr aller mest for meg, både blant barnebøkene og voksenbøkene mine. Derfor er jeg både stolt og rørt over at det nå skal få komme til liv på scenen, forteller han.