Dyreliv og rullings på Kjappen

ELISABETH HELGELAND WOLD

Den lille banen på Toppenhaug ble satt på kartet da Martin Ødegaard ble henta til et av verdens beste fotballag. Det var jo her det unge fotballtalentet fra Drammen hadde spilt sine første kamper som liten gutt. Men for oss som er noen år eldre, og som ikke vokste opp med kunstgressbane og knotter under skoene, var ikke fotball noe tema i det hele tatt.

Likevel har Kjappen betydd mye for mange av oss som vokste opp på 70- og 80-tallet, om enn ikke i fullt så sportslige rammer.

Kjappen var en naturlig del av hverdagen, det var møteplassen i barndommen og ungdommen.

Det startet antakelig i barnevogn, i alle fall for mitt vedkommende, det husker jeg naturligvis ikke, men der satt jeg mens vi hentet storesøster i barnehagen hos tante Randi i den lille. Vi sa bare den lille og den store. Det var selvfølgelig andre barnehagetanter der også, men de kom og gikk. Tante Randi, tante Sol og tante Grethe var klippene i Løkkebergene vels barnehage for ungene på 70-tallet. Tante Randi hadde vært i den lille i en evighet før det, og tante Grethe var i den store en evighet etter.

Jeg kan huske studenter som var innom også, noen mer fargerike og morsomme enn andre. Det kuleste var student-tante Sigrun, med lange krøller og tynt, skinnpannebånd og digre ringer i ørene. Hver dag fikk to og to bli med på Grette for å kjøpe melk, og da så student-tante Sigrun sitt snitt til å ta seg en rullings. Hun blåste røykringer, og vi to som var med ble imponert. Hvis vi greide å få pekefingeren gjennom ringen, betydde det lykke. Vi måtte selvfølgelig ikke  sladre, og kanskje det var derfor jeg så ofte fikk bli med på Grette – jeg holdt munn. Så spennende som det var og få bli med student-tante Sigrun bak bronsebjørnene og prøve å rulle røyk, og se henne blåse store røykringer, var nemlig ikke verdt å gå glipp av.

Vi hadde samlingsstund og spisepause, og når vi skulle leke «Tigerjakten» måtte jeg gå ut på gangen for jeg ble så redd. « ... Gjennom sivet, svish, svish, over ei bru, dunk, dunk og der – der sto TIGEREN!!! Vi må løpe fort tilbake!!!». Og det var da jeg ble livredd, med alle de høye lydene og atpå til med en tiger i hælene – selv om det bare var på lat.

Vi ble en periode litt redde fordi den nye Bragernes skole skulle bygges ved skogen i Furulund, som lå helt inntil barnehagen vår. Hva ville skje? Skulle friarealet i Furulund, hvor vi akte på isen med gummibukser, bli borte? Det gikk heldigvis bra. Skolen ble bygget fint inn i terrenget, og sto ferdig i 1977, da hadde vi også for lengst nådd skolealder, og savnet ikke akebakken.

En flokk bronsedyr gjorde sitt inntok i Løkkebergparken i 1971. Spesielt elgen hadde vi det mye moro med. Den var så stor at vi kunne gå under den, og dette ble også en kjær lekeplass i tida etter. Elgen var med i leken, han passet i alle fall godt på og vi kjente oss trygge der på bronsesokkelen under ham. En av dem som var flinkest til å klatre satt seg oppå, det var liksom to sitteplasser der oppe, elg-ryggen var på en måte i to etasjer.

Dyrene, eller bronseskulpturene er plassert rundt omkring over hele Løkkebergparken. Geita, elgen, reinsdyret og hesten kan man lett se fra Lammers gate, mens bjørnene og hjortene ligger litt mer tilbaketrukket. De ble gitt som gave av Peter Y. Berg, og kunstneren var Ørnulf Bast (1907-1974). Det er også Bast som står bak St. Hallvard-skulpturen på brønnen på Bragernes Torg.

Det var en slags høytidelig overrekkelse av dyreskulpturene på Kjappen 17. mai 1971, med kunstneren, giveren og ordfører Hagbart Kylland til stede. Vi har sett mange fine svart/hvitt bilder fra den seansen, hvor barnehagevenn Jo så stolt fikk sitte på bronsehesten i anledning dagen. Min pappa, som hadde med seg kamera overalt, sto litt bak og fotograferte fra den motsatte vinkelen, og hans bilder er i farger.

Ungdomstiden ville heller ikke slippe Kjappen. Sandkasser og lek med elgen ble bytta ut med mopeder og flørting på bergene under de store, gamle asketrærne. Vi hadde jo ikke mobiltelefon, men alle visste når og hvor vi skulle møtes – på Kjappen etter middag. De som spiste tidlig var først på plass. Jeg var en av de siste og småløp opp Prestestien, ville jo nødig gå glipp av noe! Vi skravla og lo, og gjorde ikke noe spesielt egentlig, unntatt når en av oss samlet inn mynter for å dra på Dag og Natt, bensinstasjonen Shell på Brakerøya, og kjøpe godt, brus og Lollipop-is. Det hendte vel at noen knitra med blå tiere også, men vi kom langt med en femmer og noen kronestykker.

Og turen ned til Brakerøya foregikk på moped. Et par av gutta hadde Suzuki ER, en trail-motorsykkel som var veldig kul. Ellers var det et par røde Pucher i gjengen, og av og til kom Ragnhild fra Underlia og jeg mener å huske at hennes Puch var grønn! Bjørn hadde Vespa, eller var det kanskje brorens? Eirik, som av og til kom helt fra Austad, hadde den aller kuleste – en knallblå metallic, men jeg husker ikke hva slags. Eirik gliste fra øre til øre med sitt sjarmørsmil og sine fagre, lyse krøller, alltid omkranset av håpefulle jenter. Det var ikke rart han tok turen fra Austad til Kjappen.

Hele dette området på 40 mål, mellom Løkkebergveien og Lammers gate var vår tumleplass. Hvert lille kratt, hver stein og hver busk kjente vi ut og inn – vår, sommer, høst og vinter. (Da hadde vi Kjappenmesterskapet, som jeg kommer tilbake med). Kjappen var vår hverdag, vår barndom og vår ungdom – vårt paradis.

Jammen var vi heldige.