Drammen glemte de kjente damene

- Det er utvilsomt svært få veier og offentlige plasser som er oppkalt etter kvinner - i forhold til hvor mange menn som har fått sine navn foreviget på denne måten, sier Grøndahl.

På stående fot kommer hun bare på Betzy Kjelsbergs vei på Åssiden, som eksempel på en vei i Drammen med navn etter en kvinnelig, historisk person.

En sjekk av kartet over byen viser at også Martha Sundland og Hanna Winsnes har fått hver sin gate oppkalt etter seg, man mange flere er det ikke. På herrefronten ligger ikke lista like høyt. Her finnes både en Doktor Hansteins gate, en Rektor Olsens gate og en Baker Thoens allé.

Les også: Byster med bryster

Forbildene glemmes

I dagens avis skriver spaltist Marta Breen om mannsdominansen i det offentlige rom. Av Oslos vel 3.000 veier og gater, er bare rundt 100 oppkalt etter kvinner, mens 750 er oppkalt etter menn. Hun mener den viktigste grunnen til å engasjere seg for navn på gater og byster, er for å videreføre kulturarven.

- Det framstilles gjennom gatenavnene at visse typer liv verdsettes mer enn andre. Vi har jo snakket mye om kvinner nå som det er stemmerettsjubileum, men hvis kvinnene ikke blir integrert i bybildet kommer ettertida til å glemme dem, sier Breen.

Hun får støtte av tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

- Det er høyst på tide. Den tradisjonelle mannskulturen er i ferd med å endre seg, og man får nye horisonter. Noe som er en helt naturlig del av den moderne samfunnsutviklingen, sier hun.

Savner et initiativ

Arbeiderpartipolitikeren Kirsti Kolle Grøndahl har hatt to statsrådposter. Hun ble Norges første kvinnelige stortingspresident i 1993. Fra 1999 til og med 30. september i år, var hun fylkesmann i Buskerud.

I 2009 ble hun leder av den nasjonale stemmerettskomiteen, som sto for planleggingen av 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i Norge.

- Og takket være stemmerettsjubileet er det nå faktisk i ferd med å skje ting nettopp på denne fronten, fortsetter Grøndahl.

- I flere kommuner har man satt seg ned og gått gjennom hvilke lokale, kvinnelige storheter som burde fått mer anerkjennelse og oppmerksomhet, og så bytter de rett og slett navn på en allerede eksisterende vei eller plass, eller oppkaller noe nytt etter dem.

Grøndahl skulle gjerne sett at noen tok initiativ til en tilsvarende prosess i Drammen.

- Ja, vi har da hatt mange foregangskvinner herfra - både innen forretningsdrift, samfunnsliv, politikk og kulturliv. Det kunne jo hende noen av byens organisasjoner eller foreninger, slik som sanitetsforeningen eller rotarykvinnene, kunne tenkt seg å komme med et innspill til bystyret i så måte, sier Grøndahl.

- Store utfordringer

Allerede i 1896 fikk Camilla Collett oppkalt en vei etter seg i Oslo. De få andre veiene og gatene som fikk kvinnenavn i de påfølgende årene, ble ofte oppkalt etter dronninger, prinsesser og gudinner. Det at kvinnene fikk stemmerett i 1913, forandret ikke i noen særlig grad på det.

Professor Gerd von der Lippe ved Høyskolen i Telemark, påpeker at mannsdominansen dreier seg om langt mer enn bare statuer og navn på gater og plasser.

- Det dreier seg også om bruken av ord. Hvorfor sier vi nordmenn i dag? Jeg er ingen mann, jeg er en norsk kvinne. I Danmark og Sverige har de gått bort fra dette. De kaller seg svensker og dansker. Vi bør hete norsker, mener von der Lippe.

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik er glad for at flere kommuner rundt omkring i landet nå synes å prioritere å gi kvinnene større plass i bybildet. En slik symbolsk gest innebærer en anerkjennelse av de mange kvinnelige forbildene, poengterer hun. Hun er likevel klar på at navn og titler alene ikke skaper likestilling.

- Utfordringen må løses på andre arenaer, sier hun.

Ørstavik håper at kvinnenavn også etter hvert skal pryde de store avenyene, og ikke bare små, bortgjemte gatestubber, slik det nå ofte er.

samfunn@dagsavisen.no