Ordenes makt

DEBATT: Er det sosialistene og feministene "snikislamisering"-begrepet skal ramme, må vi snakke sammen.

AV UNNI HELLAND, SPALTIST DAGSAVISEN FREMTIDEN

Ord er viktige. Ord kan skape dyp sorg og glitrende glede. Ord kan skape avstand og nærhet. Å snakke med og til er så mye viktigere enn å snakke om.

Nå har Siv Jensen hentet fram igjen begrepet hun lanserte i 2009, nemlig snikislamisering. Er dette en statsråd verdig? I Politisk kvarter for noen uker siden presterte innvandringspolitisk talsmann i FrP, Jon Helgheim, å påstå at «det er sosialistene og feministene vi går til angrep på. Ingen muslimer», da han skulle forklare bruken av nevnte ord på NRK.

LES OGSÅ: Hege Ulstein om "sniksnikifiseringen"

Virkelig? Så sosialister og feminister vil snikislamisere Norge? Hvordan vil vi gjøre det da, Helgheim? Det fortjener en utdypende kommentar. Men forklar deg nå tydelig! For vi er nok noen som ikke har det helt klart for oss hva dette snikende spøkelset er for noe. Selv har jeg i mange tiår arbeidet med barn som har muslimsk hjemmebakgrunn. Men ikke en eneste en av deres foreldre har prøvd å snike seg inn på meg for å bedrive noen form for islamisering. Tvert imot har jeg opplevd at et overveldende flertall av muslimske foreldre i de klassene jeg har hatt, har valgt å sende barna sine til skolegudstjeneste i nærmiljøkirken både til jul og til påske i stedet for å velge det alternative opplegget på skolen.

Ordet snik er et svært negativt ladet ord. Selvfølgelig passer det da til det visse politikere ønsker å oppnå: Å mistenkeliggjøre en hel gruppe mennesker som tilhører en bestemt religiøs tro. Snikende urettferdig, spør du meg.

Så et aldri så lite tankekors, Siv Jensen. Hva med følgende scenario? Du blir syk og må innlegges på sykehus. Der møtes du av en lege med litt mer pigment i huden enn hva du har. Det kan jo også være stor sjanse for at han/hun er muslim. En snik av en lege? Du skjønner, mange med minoritetsbakgrunn er utdannet innen helsevesenet. På et besøk på Drammen sykehus møtte jeg for ikke lenge siden en tidligere elev. Hun har somalisk hjemmebakgrunn, og på skiltet hun hadde på sykehusuniformen, sto det Intensivsykepleier. Kanskje hun har sneket seg til et slikt skilt?

Nevnes kan også at klassereisen til mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere er formidabel. På de mest krevende studiene er for eksempel minoritetsjenter nå prosentvis overrepresentert.

Sylvi Listhaug har gitt klar beskjed om at «båtmigranter» er det ikke plass til i vårt land. Mitt svar er: Jeg vil heller ha en nabo som har krysset et hav for å komme til Norge enn en nabo som ikke engang vil krysse gata for å hjelpe en fremmed.

Amnesty International har pekt på politikere som bidrar til netthets, og det pekes spesielt på Sylvi Listhaug. Kommunikasjonsleder i Amnesty, Sindre Stranden Tollefsen, sier til Dagsavisen 5. september: «Det er nærliggende å se på Sylvi Listhaugs rolle i samfunnsdebatten. Hun er en veltrent kommunikator og vet hvilke knapper hun skal trykke på. Hennes nedsettende karakteristikker og mistenkeliggjøring av store folkegrupper, bidrar til polarisering.»

I en kronikk i Aftenposten 17. september 2019 skriver Helgheim at Abid Raja «har med sine utspill skapt den største polariseringen i norsk politikk etter krigen.» Virkelig? Glemt er kanskje framtredende FrP-politikeres stempling av meningsmotstandere som «godhetstyranner», «hylekor» og «jævla sosialister»? Og ikke minst Listhaugs Facebook-bilde med påskriften «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Fei for egen dør er et kjent uttrykk. Sett i gang!

Jon Helgheim har i en kronikk i Drammens Tidende 4. september 2019 med tittelen «Derfor skal du ikke tro alt du leser i avisen» kommet med følgende: «Drammensere er positive til høy innvandrerandel,» slår Drammens Tidende stort opp.» Og så trekker Helgheim den slutning at fordi det kun gjelder 31 prosent, og 29 prosent av Drammens befolkning har innvandrerbakgrunn, er det innvandrerne som er positive til det mangfold vi har i byen vår: «Det er dermed naturlig å tro at de aller fleste, om ikke alle innvandrere har svart ja, og vips får man rundt 30 prosent oppslutning om svaret». Faktum er at det i nevnte undersøkelse kun er 19 prosent av befolkningen som ser på byens innvandrerandel som en svakhet.

Avslutningsvis vil jeg nevne at ifølge Aftenposten 7. september 2019, mener PST at det er fare for høyreekstreme terrorangrep det neste året: «PST viser til samlingsplasser for muslimer og ikke-vestlige innvandrere, politiske partier og politikere som potensielle mål. Norske høyreekstreme vil fortsette å se på ikke-vestlige innvandrere, muslimer, jøder og LHTB-miljøet som en eksistensiell trussel mot Norge og Europa.» Så burde kanskje visse politikere gått ut og takket de to eldre, muslimske mennene som nylig hindret drap i moskeen i Bærum i stedet for å henge seg opp i hilsemåter inne i et gudshus?

Som sagt, vi må snakke sammen. Jeg har arbeidet med svært mange barn som har norsk som andrespråk. Tidligere fikk disse elevene også morsmålsundervisning. Flere forskere har påpekt at den raskeste og mest effektive måten å lære andrespråket på, er å gå veien om et godt utviklet morsmål.

Vi skal nå inn i skolestua, til slutten av -90-tallet. Klassen min har besøk av en kjent professor i pedagogikk. Han spør elevene om så mangt, og de svarer etter beste evne. Professoren er fra Vestlandet og har beholdt sin dialekt. Plutselig er det en ivrig hånd som vifter og vifter. 9-åringen med bakgrunn fra Kosovo får ordet. Han ser rett på gjesten, kremter litt, og så kommer ordene hans: «Går du også på morsmål?»